Undersøkelse mot praktiserende terapeuter

For to år siden gjennomførte jeg og en medstudent en undersøkelse mot godkjente terapeuter i Norge. Vi fikk en relativt høy svarandel og gode tilbakemeldinger på undersøkelsen og konkrete forslag til forbedringer.

Jeg sendte ut en forvarsel til alle som er registrert på NGF sine sider for en drøy måned siden og fikk noen tilbakemeldinger som vi har tatt til vurdering før spørreskjemaet ble revidert.

Å gå igjennom en allerede utført undersøkelse noen år etter er alltid interessant, jeg har tidligere jobbet med markedsundersøkelser og dette er en øvelse jeg var vant til å gjøre flere ganger i uken. Nå ser jeg på innholdet i den første undersøkelsen i nytt lys, jeg har fått mer erfaring med gestaltterapi og hvordan det er å praktisere, og det har gjort at vi har droppet endel spørsmål, skrevet om på noen svaralternativer og lagt til nye, samt noen få nye spørsmål.

Jeg tror tiden det tar å gjennomføre undersøkelsen er redusert endel, og håper de som svarer føler at undersøkelsen er mer relevant. Planen min var å gjennomføre undersøkelsen sammen med NGF, vi har vært i dialog uten å kommet skikkelig i gang. Det er bare noen måneder til jeg skal levere eksamensoppgaven min, og det blir fort litt trangt med tid - så jeg bestemte å sende ut undersøkelsen nå og heller engasjere meg i NGF sitt arbeid fra neste høst når jeg er ferdigutdannet.

Det er veldig spennende å sende ut denne undersøkelsen, og jeg ser at det er endel som allerede har svart på den. Planen min er å la den være åpen i noen uker og starte på analysen av tilbakemeldingene i romjula. Det er ikke alltid ting går som planlagt her i gården, men jeg ønsker å kunne presentere funnene for klassen min når vi har selvstyrt samling i Januar.

PS. Dette er innlegg nummer 100 som er publisert i løpet av de tre og et halvt årene jeg har blogget.

Rapporten fra forrige undersøkelse ligger her: http://www.slideshare.net/jensmfossum/underskelse-mot-praktiserende-gestaltterapeuter-nov-2011

Angst

Angst er noe alle mennesker opplever i en eller annen form, dette er en tilstand som kan graderes og i den enkleste form kan angst føles som en lett kribling i magen, de som har sterk grad av angst kan paralyseres fullstendig.

Hvordan angst oppleves er individuelt og noen likhetstegn er rent kroppslig kan vi oppleve økt puls, at vi blir varme eller kalde, tørr smak i munnen, håndsvette med mer. Kroppen har naturlige måter å reagere på angst, og det er en rekke ting som skjer når vi utsettes for det vi kan kalle en fare. Ulike kjemiske reaksjoner skjer i kroppen, for eksempel utskilling av adrenalin som gir økt muskelkraft og virker bedøvende. Vi ønsker å fjerne oss fra situasjonen. Et eksempel fra mitt eget liv er for mange år tilbake, jeg tuslet hjem fra et hyggelig lag og plutselig sto det en grevling i veien foran meg. Fra barndommen hadde jeg fått skrekkhistorier om at disse relativt bedagelige dyrene biter til beinet knaser, jeg rakk rett og slett ikke å tenke før jeg tok fart og hoppet opp på panseret til en parkert bil. Grevlingen lurte nok fælt på hva jeg drev med og ruslet videre uten større sermoni. I etterkant kunne jeg kjenne at pulsen min var temmelig høy, jeg svettet og følte meg plutselig mer våken.

En annen reaksjon er å bli paralysert, det kan være slik at vi blir så redde at vi ikke klarer å handle ut fra hva som er hensiktsmessig i situasjonen. For å fortsette med mine egne erfaringer, jeg har fått en god dose høydeskrekk "tildelt", noe som er en dårlig kombinasjon med min hobby å gå på topptur med ski. Når angsten tar overhånd, fryser jeg til og klarer ikke å bevege meg lengre. Dette tok jeg opp med min egen terapeut før jeg skulle på tur en gang, og vi jobbet med dette både på en kognitivt nivå og ved å spille ut situasjoner. Terapeuten hadde et tips som fungerte for meg, og det var så enkelt som å klemme hardt rundt stavene og dermed få kontakt med kroppen min, se meg rundt og orientere meg, samt kjenne etter pusten min og hvordan følelsen i kroppen var. Vi gestaltterapeuter kaller dette for jording, og det som skjer i praksis er at jeg blir mer opptatt av de kroppslige reaksjonene og klarer å komme meg ut av angstfølelsen, ikke helt - men nok til at jeg klarte å forandre på adferden min. Siden denne timen var rett før jeg skulle på tur, fikk jeg muligheten til å praktisere disse teknikkene, og siden har jeg jobbet med klienter på tilsvarende måte.

Opplevelsen av angst kan derfor variere fra noe ubehagelig til en overveldende følelse som gjør at vi kanskje handler i panikk eller fryser fullstendig.

Å jobbe med angst med en gestaltterapeut kan være svært virkningsfullt, men det kan også være et vanskelig arbeid både for terapeut og klient. Ofte starter vi med å snakke om hva som gir klienten angst, det kan i seg selv utløse angstfølelsen, og derfor er det viktig å ha awareness om hva som skjer og sørge for trygge rammer i arbeidet. Terapeuten vil som oftest kartlegge de ulike situasjonene der klienten kjenner på angst og det pleier å være et mønster. Klienten kan ofte være opptatt av hvordan angsten oppsto, og det pleier ofte å være en spesifikk hendelse - noe som utløste angst i ettertid. Siden vi i gestaltterapi er opptatt av hva som skjer her og nå, tillegges ofte ikke dette så stor oppmerksomhet som en annen type terapi (kanskje?) - for vi ser på den hendelsen som et fenomen vi ikke kan gjøre noe med, siden det skjedde i fortiden. Det vi derimot kan jobbe med er å gjenoppleve dette som en drømmereise, eller bare ved å snakke om det - men med et fokus på hva klienten kjenner når han snakker om det nå.

Eksponering for angst i terapien kan skje gjennom enkle eksperimenter, som nevnt over kan det være at angstfølelsen kommer bare klienten snakker eller tenker på noe spesielt. Det kan også graderes opp, og terapeuter har gjerne tatt heis med klienter, kjørt tog for å sjekke ut følelsene eller (for spesielt interesserte) introdusert ulike krypdyr og insekter i terapirommet.

Hensikten med terapien er jo å redusere angstnivået hos klienten, dette gjør vi ved å bygge opp klientens egen awareness, rett og slett at han starter å kjenne etter når angsten kommer og bruker sine egne teknikker for å håndtere det før følelsen tar helt overhånd. Min erfaring er at det å jobbe med angst gjør at jeg som terapeut kan være fokusert på bestillingen fra klienten, men at resultatet i svært stor grad er avhengig av klientens egen innsats. Noen klienten får "hjemmelekser" og strekker sine egne grenser utenfor terapirommet, mens andre må jobbe over lang tid før de i det hele tatt er klar for denne type eksponeringer og utfordringer.

Hvis du lider av angst, eller kjenner noen som har det - vil jeg anbefale terapi. I tillegg finnes det en bok av Torkil Berge og Arne Repål som heter "Trange rom og åpne plasser". Hvis du ønsker å sjekke ut denne boken finnes den i eBok format på Nasjonalbibliotekets sider. Det vil si at du på www.nb.no kan søke etter boken og lese den på nett. I tillegg finnes det noe som heter Angstringen, en frivillig tjeneste der grupper med personer som har angst treffes for å bearbeide sine erfaringer og hjelpe hverandre. Det kan ta litt tid å få plass, og det er ofte en god ide å kombinere deltagelse i en slik gruppe med å gå i terapi. En annen ting som kan være vanskelig, er å informere de du har en relasjon med at du har angst. Du trenger ikke å komme med utfyllende informasjon om det - og reaksjonene fra omgivelsene er som regel svært positive når du etterhvert kan si at angsten kommer og du kanskje trenger litt tid på å hente deg inn. Siden alle opplever angst i en eller annen form, vil du kanskje oppleve støtte som gjør det lettere å leve med angsten. Terapeuten vil jobbe med deg for at du skal kunne stå på egne ben og klare deg selv. Ofte slutter klienten å gå i terapi, og det er naturlig at angsten kommer tilbake i samme eller forandret form. Den er en del av livet.

Gjensidighet

Min samboer og jeg snakket om vennskap mellom barn i barnehagen. Vi har tvillinger på 3 år, og det er jo et studie i seg selv å betrakte hvordan disse små individene utvikler seg sammen og alene. Både hun og jeg er begeistret for Daniel Stern, og snakker ofte om de utviklingsstadiene barnene våre befinner seg i.

Barna våre er svært opptatt av å ha bestevenner, et begrep de blant annet har hentet fra filmen og tv-serien "Karsten og Petra", som de forøvrig kan se minst en gang om dagen og ikke går lei. Flere av barna i barnehagen er derfor bestevenner, og det største komplimentet som kan gis for tiden er at de kan være med dem hjem. Vi har aldri hatt med noen andre barn hjem, derfor tolker jeg dette begrepet med å være med hjem enten som et fenomen fra barnehagen, filmen eller en annen kilde.

Det hjelper ikke at våre barn ser på de andre som bestevenner, for vennskapet blir for overfladisk så lenge det ikke er en gjensidighet i relasjonen. Når jeg skriver overfladisk, vil ikke det si slik som vi voksne kan være (f.eks i klisjelaget i kontaktfasen) - men at det kun er barnet vårt som mener at de er bestevenner.

Gjensidighet hos barn kan også være varierende fra situasjon til situasjon, og de vil av og til oppnå full kontakt med andre barn. Når dette oppstår ser vi gjerne at barnene gjør noe sammen, ofte en rollelek eller for de som er enda yngre enn 3 år, en parallellek (de leker ved siden av hverandre, uten at det er spesielt mye muntlig språk). Det kan være øyekontakt, de speiler hverandre, gir hverandre en leke og ulike måter å agere og kommunisere på.

Denne gjensidigheten ser jeg på som viktig i relasjoner for oss voksne. For meg er det ihvertfall viktig at det er en gjensidig interesse om "noe" blant venner, familien, kjæresten, kollegaer, bekjente, en tilfeldig jeg spør om veien og så videre. Kanskje jeg kan gå så langt som å si at gjensidigheten resulterer i en figur og muligens også full kontakt.

Polariseringen av gjensidighet er kanskje å være uinterresert, isolerende, frastøtende (du kan sikkert komme opp med et ord som passer for deg) - og da skjer det noe annet i relasjonen. Vi kan starte med å miste en gjensidig tiltrekning til vår partner, som fører til manglende lyst på sex over en periode eller permanent. Han kan miste interessen for å se favorittlaget vårt tape i fotball sammen med en venn og dermed ødelegges en etablert arena for å møtes med jevne mellomrom. Hun kan miste interessen for å nå målsetninger på jobb og dermed ødelegge relasjonen med sin sjef og kollegaer.

(iStockphotos)

Relasjoner endrer seg gjennom hele livet, noen venner forsvinner for alltid - andre kan komme tilbake. Vi kan gjøre en god gjerning og ha en venn for livet, eller bryte ned et vennskap ved å vise at vi ikke er til å stole på - vi kan ødelegge en relasjon uten at vi vet hvorfor, eller en du har relasjon til dør og det er en åpen gestalt som kan forfølge deg resten av livet.

Som treåringer lærer barna våre de ulike nyansene av vennskap, de sosiale kodene som gjelder i ulike roller og situasjoner, hvordan de skal tolke andre sine handlinger og kommunikasjon og lære å beskytte seg selv i sårbare situasjoner. De skal lære seg å krangle, å bli venner, å elske og hate, de skal pushe grenser og finne ut hvor de går. Akkurat som oss voksne, det er bare det at pusher vi voksne grensene for langt, kan vi ende opp med en relasjon som ikke lengre fungerer.

Jeg går ikke lengre i barnehagen, men jeg lærer om relasjoner fremdeles - heldigvis har jeg klienter som jobber med sine relasjoner hos meg, og som jeg lærer mye av. De har et fora der de vonde relasjonene kan nedgraderes, vi kan snakke om det som er vanskelig, vi kan utforske det sammen. Terapirommet er trygt og vi kan ta opp de temaene vi ikke ønsker å diskutere med andre, ikke engang våre beste venner eller partneren - det kan være for smertefullt eller skamfullt.

Gjensidighet er et ord, for meg gir det en mening å se på dette i relasjon med andre - det gir meg mulighet for utvikling.

Miriam Polster om perfeksjonisme i terapirommet

Jeg var så heldig å få låne et video opptak av Miriam Polster fra et seminar i Anaheim i 1990. The Evolution of Psychotherapy er den største konferansen i sitt slag og hun er filmet i VHS tidens standard som senere har blitt digitalisert. Opptaket jeg så finnes ikke på YouTube, men det er mulig å bestille det herfra: klikk.

Som student har jeg bladd mye i den sorte boken som ekteparet Erving og Miriam Polster skrev i 1973. Miriam døde av kreft i 2001 og jeg hadde ikke noe bilde av henne før jeg satte inn DVDen og filmen satte i gang.

Hun blir beskrevet som en diva i gestaltterapiens verden, og jeg likte hennes fremtoning umiddelbart. Stemmen hennes er meget behagelig, hun snakket tydelig og rolig.

Miriam Polster

Temaet for foredraget og demonstrasjonen var veiledning, og hun starter med en innledning om hvordan veilederen skal bistå den hun veileder og ikke være opphengt i hva som er "riktig" terapi. Fra ulike situasjoner på NGI i undervisningsammenheng kan jeg kjenne igjen hvordan jeg tidlig i studiet ikke hadde kunnskap og erfaring fra faget og hele tiden evaluerte hva jeg ville ha gjort når jeg observerte andre.

"Some of the best moments in therapy have happened when I said the wrong thing", sier Miriam i opptaket. Hun forklarer dette med at hun som terapeut har sagt eller gjort noe "feil" i terapien, og resultatet har blitt en intervensjon eller et eksperiment der klienten har reagert på dette uten at intensjonen i utgangspunktet var planlagt. Jeg kjenner meg igjen i dette og har selv opplevd å plumpe ut med snakk eller handling i både terapi og øvelsessituasjoner der min umiddelbare tanke har vært "å nei, det her var ikke slik jeg hadde tenkt meg at reaksjonen skulle være".

Evnen til å kunne synliggjøre ovenfor klienten at du som terapeut har gjort en feil og beklage dette er som det meste annet som skjer i terapirommet sterkt knyttet til hvordan du er som person og hvordan du tidligere har vært vant til å takle situasjoner der du tråkker i salaten. En venninne av meg sa en gang: "Hvis du tråkker i salaten, er det viktig at du for all del står stille". Bortforklaringer og det å ikke anerkjenne at klienten blir krenket på et eller annet vis fungerer sannsynligvis ikke like bra som å innrømme at du gjorde en feil. Å kunne be om unnskylding til klienten og bruke den situasjonen som har oppstått i terapien til å se på hva som skjer fra et fenomenologisk utgangspunkt gir både klienten og terapeuten mulighet til å lære noe av hverandre.

Polster forklarer også at gestaltterapi ikke er en teknikk som hun bruker i veiledning og terapi. Jeg stusset litt over dette og har tenkt litt på hva jeg tror hun mente. Som mange av de andre pioneerene i gestaltterapiens utvikling var hun utdannet psykiater og har en annen bakgrunn en mange av de som er utdannet fra de ulike skolene som finnes for å lære metoden gestalt. Jeg tror hun mener at en psykolog eller psykiater selvfølgelig bruker eller kan lære seg noen av de tradisjonelle gestaltiske eksperimenter, for eksempel å bruke stolarbeide i terapien, tegne, drømmereiser og lignende. Den gestaltiske metoden inkluderer også de grunnleggende teoriene rundt awareness, feltteori, kontaktformer, kontaktsyklusen og mye mer. Jeg har hørt (husker ikke hvem som sa det, men jeg tror det var en lærer på NGI) at det ikke er så viktig om pasienten går til en gestaltterapeut eller en terapeut som er utdannet i en annen metode, bare terapeuten er tro mot det hun har lært. Derfor kan det være en utfordring hvis terapeuten blander sammen ulike stiler av terapi hvis dette fører til at metoden blir inkonsekvent. Det betyr ikke at vi ikke skal hente inspirasjon fra andre kilder enn gestaltterapeuter, snarere tvert i mot, men det betyr at vi som gestaltterapeuter må være kritiske til om det vi eksperimenterer med passer inn i metodikken som vi har lært.

Mye av gestalt handler om å skape en awareness hos klienten, der hensikten er at han skal kunne se seg selv utenfra i ulike situasjoner og dermed kunne bevisst innføre endringer i handlingsmønstre og etterhvert kunne forandre seg. Å lese en bok om typiske gestalt eksperimenter gjør derfor ikke en ufaglært klar for å praktisere gestalt, det er en grunn til at vi går fire år på skolen for å lære metoden, eksperimentere med praktiske øvelser, praktisere som gestaltterapeuter under utdanning og få ekstern veiledning.

Miriam fortsetter med å veillede en fra salen, og jeg ble imponert over hvordan hun benytter humor og sin egen awareness for å få denne erfarne terapeuten til å snakke om sin klient som han opplever som kjedelig og at de ikke kommer noen vei i terapien. Hun utfordrer han på hans egen passive holdning til klienten og at han ikke tør å eksperimentere - som observatør av denne videoen sitter jeg igjen med en følelse av at denne terapeuten igjennom møtet med veilederen Polster blir oppmerksom på at han har lyst til å være frekk mot sin klient og bruke disse eksperimentene konstruktivt for å jobbe med det som er i deres felt.

Som terapeut har jeg selv tenkt at jeg med noen klienter og medelever må være konfluent og komme med gode intervensjoner, de bør være så gode at jeg sitter igjen og tenker at jeg er en veldig god terapeut. Hvis jeg skal overdrive ytterligere, ønsker jeg vel at klienten skal gå til sine venner og snakke om sin terapeut som "tryller" i terapirommet. Vel, sannheten er som Miriam påpeker, at de gangene terapien "funker" vet jeg ikke engang om det som terapeut, kanskje jeg ikke avklarer med klienten hvordan terapien har vært, samt at de beste situasjonene i terapien ofte skjer utenfor terapirommet, når klienten er ute i det virkelige livet og enten etterkontakten skjer og han ser seg selv i situasjoner eller at endringen virkelig finner sted.

Det er bare å famle av sted, tørre å være mennesklig og gjøre feil, innrømme dette og kanskje lære noe om både klienten og seg selv i prosessen?

4 klasse og mitt menneskesyn v.1

Akkurat nå har jeg følelsen av å komme inn i et skriftekammer i en katolsk kirke og erkjenne til presten at det er lenge siden jeg skriftet og at jeg har syndet.

Målsetningen om å blogge om løst og fast, skrive minst et innlegg annenhver uke og lignende har gått helt i stå - mye på grunn av ytre faktorer som påvirker og ikke minst på grunn av at jeg ikke har prioritert det.

Overgangen fra tredje til fjerde klasse på NGI har vært trøblete for min del - jeg hadde endel utfordringer med å skrive eksamensoppgaven min og måtte levere flere utkast før det ble godkjent. Min selvoppfattelse har vært at jeg liker å skrive, og jeg er ganske god til det - og i denne prosessen fikk jeg kjenne på at mestringsfølelsen uteble, jeg kunne rett og slett ikke skrive oppgaven riktig.

Hvordan er det mulig? (Spør du kanskje deg selv, for det gjorde jeg)

Det enkle svaret på dette er at det er fullt mulig, du kan jo bare prøve selv. Det er stor forskjell fra å skrive en eksamensoppgave slik vi gjør det i 1. og 2. klasse - der oppgaven er sentrert på din egen prosess og selvutviklingen som studiet legger opp til. I 3. klasse startet vi med klienter og skal beskrive kasus fra klientarbeidet.

Jeg har lært å skrive ned verbatimet (hva som blir sagt), hvordan jeg opplevde situasjonen som terapeut og observatør og kunne knytte dette opp mot den teorien jeg hadde valgt. Jeg lærte det den harde måten. Innholdet i kasus har jeg ikke forandret i de ulike versjonene, men det er stor forskjell på hvordan jeg har beskrevet prosessen med klienten fra den første til den siste versjonen.

Fjerde klasse består av mye repitisjon av teori og ikke minst tilrettelegging av eksamensoppgaven som skal leveres inn i April. Vi har hatt en samling allerede, og jeg har startet å skrive litt på oppgaven. Opplevelsen av å sitte og skrive nå er en helt annen enn den jeg hadde i Mai når jeg skulle levere eksamen for 3. klasse. Den gang følte jeg at det var relativt grei skuring, jeg er jo temmelig god til å skrive bokstaver og forme de til setninger og meninger - ikke noe problem. Nå er jeg mer ydmyk og ser at jeg må "legge sjela" mi i å få dette på plass.

Jeg har skrevet litt om mitt menneskesyn og tenke jeg skulle dele dette på bloggen i den første utgaven dette eksisterer:

(Her er jeg ca 2,5 år)

Min livserfaring er preget av en oppvekst i et miljø med ressurssterke foreldre som har gitt meg mulighet til å utvikle meg under bestemte rammer og med frihet til å ta egne valg. Det som inspirerer meg er å være med og skape noe og være en del av et fellesskap. Å kjenne frihetsfølelsen ved å drømme og sette målsetninger legger grunnlaget for en slags retning. Følelsen og ønsket av å lykkes og komme i mål med både små og større målsetninger gir meg inspirasjon til å skape og gjøre. Jeg tror på at vi alle har muligheten til å velge, til og med når jeg føler det ikke finnes alternativer.

Som barn hadde jeg få hindringer til å kjenne på friheten og følelsen av å lykkes, og gjennom selvutviklingen jeg har hatt de siste 4 årene har det blitt tydeligere for meg at de fleste hindringene for mine mål har vært begrenset av mine egne valg eller at jeg ikke ønsket å velge. Samtidig har jeg hatt noen opplevelser der jeg har kjent håpløshet og ikke trodd at situasjonen skulle løse seg. Jeg har bestemt og påvirket mitt eget liv, selv om ytre faktorer også er med å påvirke mine valg. Dette utviklet seg i tenårene, min mamma og pappa understøttet friheten og ga meg muligheten til å ta egne valg angående utdanning, kjærester, jobb og livssyn. De gangene en situasjon har oppstått, har jeg måtte stå for disse valgene.

Jeg har erfart å bli holdt fast og den varmen som finnes i dette, samt følelsen av frihet når jeg slippes fri og jeg tror alle andre også har opplevd dette i sitt liv. Denne varmen er det jeg ønsker at klienten skal oppleve i møtet med meg som terapeut.

Jeg setter veldig pris på den oppveksten jeg har hatt og takker mine foreldre og andre foresatte for de mulighetene jeg har fått, samt viktigheten av å gå på trynet av og til (og kanskje lære noe av det).

Bildet i denne artikkelen dukket opp i en drømmereise jeg hadde på skolen og symboliserer denne frihetsfølelsen og lykken ved å kunne traske rundt i stikkveien med regntøy og innesko.

(Tvillingene er temmelig nye)

Den samme følelsen hadde jeg når vi kom hjem fra sykehuset med tvillingene våre og at alt hadde gått bra. Mye galt kunne skjedd på veien og jeg må innrømme at tankene mine surret mye rundt det som kunne skje.

Å bære ut disse små snuttene på dette bildet symboliserer det å kunne komme i mål med noe og se resultatet av de situasjonene som har vært underveid.

Å holde dem inntil meg, symboliserer den varmen som vi kan kjenne fra våre foreldre når vi er helt nyfødt og som vi tar med oss igjennom hele livet. Denne varmen kjenner jeg på når det oppstår empati mellom mennesker og vi evner å vise dette på forskjellige måter, også mot personer vi aldri har møtt.

Joa, jeg er i gang med 4. klasse og jeg har ledig plass til noen klienter til. Min praksis er på Din Klinikk i Strømmen - onsdager fra klokka 17 og utover. Send meg en e-post hvis du trenger terapi, eller tips noen du kjenner som har utfordringer.

Vurderer du å bli terapeut?

Nå er jeg snart ferdig med tredje året på NGI, og jeg har fått et par henvendelser fra personer som vurderer å søke på studiet fra høsten, derfor tenkte jeg å dele noen av mine tanker og erfaringer fra min egen prosess. Fristen for å søke er 15. mai, og det er mulig å ta studiet i Oslo, Tromsø, Stavanger og Trondheim. Dette er et utvidet tilbud i forhold til når jeg søkte og det er en meget positiv trend.

Da jeg søkte skolen, hadde jeg ingen ide om hvordan studieformen ved skolen er, og jeg fikk egentlig ikke noe godt inntrykk av dette før jeg startet på grunn av livssituasjonen min den våren jeg søkte. Jeg gikk på et informasjonsmøte og bestemte meg for å søke selv om jeg var usikker om jeg hadde de rette kvalifikasjonene og om jeg i det hele tatt ønsket å ta studiet. Tanken var vel at det er bedre å søke og eventuelt få avslag eller tilbud om en studieplass i stedet for å fantasere om jeg hadde kommet inn hvis jeg ikke hadde søkt.

Et viktig kriterie for å starte er at du har gått i terapi, både som individ og i gruppe - det er en forutsetning at de som søker har vært i kontakt med gestaltterapi tidligere. Jeg hadde vært i både parterapi og individualterapi før jeg søkte. For min del gikk jeg på gruppeterapi intensivt en helg før studiet startet og på nettsidene til NGI er det flere slike tilbud. En forutsetning for å få terapien godkjent er at gestaltterapeuten du har gått til er godkjent og medlem av NGF. De som er dette ligger på NGF sine nettsider og bruker som regel MNGF i tittelen sin.

Det har kommet endringer i studiet siden jeg startet, og det er et krav at 50 av 70 timer egenterapi skal være gjennomført innen du kan ta klienter som terapeut under utdanning i 3 klasse. Det har også blitt endel andre endringer, men jeg vet ikke detaljene rundt dette.

I tillegg til egenterapi, starter du med veilledning i midten av 2 klasse - i denne mindre gruppen jobber du med å bearbeide hendelser i ditt arbeid (først din nåværende arbeidsplass og senere selvfølgelig i ditt arbeid som terapeut eller andre relevante arbeidssituasjoner).

Klassene består av i underkant av 20 personer, og alle klasser har en hovedlærer. Samlingene er som regel over 2 dager (fre-lør) og du vil få oppleve at lærerne rullerer i klassene og dette gjør at den faglige kompetansen blir presentert på en ulik og unik måte med hver enkelt lærer.

Pensumet er temmelig omfattende, men det er opp til deg som elev hvor mye du ønsker å lese. Læringsformen er veldig praktisk tilnærmet, og du vil bli presentert teori sammen med praktiske øvelser.

Det første året er det fokus på teoriene, samt den personlige prosessen som starter når du går på studiet. Du vil få en tilnærming til kommunikasjon og mellommennesklige forhold som vil påvirke din måte å se verden og interaksjon med andre. Det andre året blir det mer fokus på teori og rollen som terapeut.

I løpet av 3. klasse vil du få mulighet til å starte med klienter. Det er varierende hvor mange klienter hver student klarer å skaffe seg, det er påvirket av dyktighet til å markedsføre seg, flaks og mye annet. Dette gjør at du i de to siste årene av studiet både vil trenes opp til å fungere i terapeutrollen, bygge videre på teori, fortsette egenterapi og veilledning og til slutt skriver du din eksamensoppgave og presenterer denne.

En utfordring med studiet er blandingen av din egen prosess og de problemstillingene som dukker opp underveis, kombinert med at du ønsker å lære så mye som mulig for å kunne fungere i din egen praksis. Heldigvis er det mange måter å benytte seg av kompetansen på, det er mange som kombinerer utdannelsen med sin vanlige jobb - eller driver med et fagfelt som organisasjonsutvikling, bistand til klienter i NAV systemet, kursing og mye annet.

De to første årene går med på å få en basis kunnskap om teoriene, mulighet til selvutvikling og fokus på dine egne prosesser - samt fokus på å få bearbeidet det som du har utfordringer med i egenterapi. Etterhvert blir teoriene integrert, selv om du ikke nødvendigvis kan ramse opp alle modeller og fagterminologi, får du igjennom øvelser og observasjon i klassen erfare det du har lært. Dette påvirker deg også utenfor læringssituasjonen, det er mange som opplever en stor forandring i sin forståelse rundt hvordan vi mennesker kommuniserer og agerer og bruker denne kunnskapen i sammenhenger som ikke er terapirelaterte.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hvilke egenskaper en kommende terapeut bør ha, vi er like forskjellige som folk flest og alle har sine egne grunner til at de søkte, akkurat som visjonene rundt hva vi skal bruke utdannelsen til etter at du er ferdig. Ikke alle praktiserer faget som terapeut, det er dessverre en hard realitet at vi kunne hatt godt av å kunne være en del av det psykiske tilbudet som fastlegen kan henvise til, og dette er et område jeg gjerne ønsker at både gestaltterapeut miljøet generelt og ikke minst jeg skal ha mer fokus på.

Du får en bred utdannelse, teoretisk kunnskap og praktisk erfaring som gir en kompetanse som kan benyttes på tvers av mange fagfelt og i ulike situasjoner.

Lykke til!

Eksperimentering i terapirommet

Som gestaltterapeut under utdanning, i egen terapi og ikke minst som elev ved NGI har jeg fått oppleve ulike eksperimenter i klientsituasjoner og jeg har fundert endel over hva som egentlig er et eksperiment?

De fleste eksperiment blir terapeuten enig med klienten om å utføre, en av de teknikkene som benyttes i gestaltterapi som jeg tror er det nærmeste noe eget for gestaltterapi er stolarbeid. I utganspunktet er vel dette en teknikk som Fritz Perls tok med seg inn fra psykodrama, der den opprinnelige tanken var å la andre spille ut roller i terapeutiske situasjoner. Dette er en av de teknikkene jeg liker best personlig, for med den rette situasjonen kan du få klienten til å bearbeide de fleste utfordringene han har.

Hvis du ikke har forsøkt stolarbeide som klient, kan jeg anbefale deg å sjekke ut med terapeuten din om dette er noe dere kan gjøre. En av tingene som blir forsterket i et stolarbeid er hvis dere arbeider med ulike polariseringer. Et eksempel på en polarisering er hvis du vurderer å gjøre det slutt med en kjæreste og du ønsker å sjekke ut "fordelene" og "ulempene" med dette.

I stolarbeidet kan dere ha flere stoler, for det er ofte slik at polariseringen ikke begrenser seg til to motstridende behov, det kan være mange flere. Hvis rommet er for lite eller det ikke finnes nok stoler er det mulig å benytte seg av andre ting for hånden. Terapeuten kan foreslå å bruke en pute eller en potteplante som symboliserer en person eller et behov, og dermed kan klienten veksle mellom flere.

La meg bruke dette med å slå opp med en kjæreste som en utfordring for klienten. Klienten bringer opp i terapien at han er usikker på forholdet sitt, dette har vært oppe flere ganger og han forklarer at det har kommet så langt at han vurderer å gjøre det slutt. Terapeuten foreslår en øvelse fordi klienten hele tiden veksler mellom det å gjøre det slutt og ikke minst om det er mulig for han å forbedre forholdet slik at de kan fortsette å være sammen.

Polariseringen blir å gjøre det slutt og fortsette å være sammen.

De setter opp to stoler i tillegg til de to som de allerede sitter i og bestemmer seg for at gjøre slutt er i den ene, og være sammen er i den andre. Terapeuten ber klienten velge hvilken av stolene de skal utforske først, klienten kjenner litt på det og bestemmer seg for å utforske det å være sammen først. Han blir sittende å se på stolen, terapeuten ser at pusten går fortere, klienten vrir på seg i stolen og blikket går over til den andre stolen (slutt). Klienten ombestemmer seg og sier at det er bedre å starte med å gjøre det slutt i stedet.

Klienten forklarer så hvordan det oppleves å være single igjen, han snakker om friheten til å gjøre som han selv vil, muligheten til å ta en jobb som krever mer innsats en periode, usikkerheten rundt å ikke ha noen fast seksualpartner, angst for å å ikke treffe noen annen og tvilen på om han har gjort det rette. De bytter fokus til den andre stolen, klienten ser på den og bryter ut: "Jeg vet ikke om jeg kan få det til å fungerer! Jeg vet ikke om jeg vil!".

Vel, dette er et fiktivt eksempel, men kunne vært hentet fra hvilken som helst klientsituasjon. Klienten har her en mulighet til å utforske de tankene han har, hvilke kroppslige reaksjoner som skjer, og terapeuten kan være med og støtte ham i prosessen. Det er ikke sikkert at klienten kommer til noen konklusjon der og da, men ved å strekke på polaritetene kan de utforske i stor detalj hvilken angst og spenning som ligger rundt en slik beslutning.

Et slikt eksperiment med polarisering trenger ikke å omhandle noen stoler, jeg har vært observatør og sett at noen klienter benytter seg av sine egne hender som hånddukker, klienten snakker ut i løse luften til en fiktiv person og når det blir spontant på denne måten blir det veldig virkningsfullt.

Andre eksperimenter kan være å bruke hjelpemidler kreativt, eksempler på dette er å tegne eller male, bruke Lego, modelleire, sang og meditasjon. Det finnes nesten ingen grenser for hva en terapeut kan foreslå i forhold til eksperimenter. Har du en klient med angst, vil terapien kanskje utvikle seg til at klienten og terapeuten oppsøker det som er angstfyllt - eksempler på dette er når personer har flyskrekk og går i terapi mot dette. Verden er full av insekter, tunneller, åpne plasser og alt annet som vi er redd. Når tiden er inne er det bare å ta dette i bruk.

Min påstand eller hypotese rundt terapi er at omtrent alt en terapeut gjør (eller ikke gjør) i terapirommet er et slags eksperiment, så sant terapeuten har awareness rundt det. Jeg er ikke fullkommen som terapeut, og mye av det som skjer i feltet mellom meg og klienten går meg hus forbi - derfor er det godt for oss terapeuter som er under utdanning eller som er godkjent til å praktisere under tittelen MNGF (Medlem av Norsk Gestalt Forening) må gå i veilledning.

Veillederen er på en måte terapeuten til terapeutene, og de fleste som veilleder bruker ulike typer eksperimenter for å synliggjøre og forsterke det terapeuten kanskje ikke er klar over selv. Vi blir bedt om å beskrive hvordan klienten vår snakker, går, beveger seg og alt dette kan gjøres uten at en eneste beskrivelse som røper klientens identitet blir nevnt. Når et eksperiment blir gjort mellom terapeuten og veillederen, sitter de andre i gruppen og observerer. Tilbakemeldingene fra gruppen til terapeuten i etterkant skal være fenomenologiske og min erfaring er at det skjer noe magisk i disse situasjonene. Ting jeg ikke har tenkt over før blir plutselig klart for meg, en såkalt "aha" opplevelse skjer.

Det er disse øyeblikkene der et nytt nivå av awareness hos klienten som er formålet med de eksperimentene som gjøres. Selvfølgelig skjer ikke dette hver gang, noen eksperimenter fungerer kanskje mot sin hensikt - det er slik det er i terapirommet. Gestaltterapeuten skal etterstrebe å forholde seg så nøytral til det som skjer i klientsituasjonen som mulig, med dette mener jeg ikke at hun skal være passiv, derimot er det en fordel om terapeuten klarer å sette sine egne impulser til side og ikke tolke og se på den situasjonen som de er i som noe unikt. Om dette er vanskelig?
Ja, det er vel rett og slett umulig.

Etter min forståelse er dette en innarbeidet metodikk i flere av de ulike gestaltterapimiljøene rundt omkring i verden, men siden jeg kun har kunnskap om hva som læres bort ved NGI, blir dette min "sannhet".

Jeg kommer nok til å skrive et eget innlegg om tolkninger, derfor ønsker jeg ikke å gå i detalj rundt dette nå - men kort fortalt skal vi som terapeuter forsøke å bracket off, se klienten i lyset av her og nå, ikke sammenligne med eget liv eller andre klienter, samtidig som vi bruker eksperimenter som vi kanskje mer eller mindre har blitt komfortable med.

Noen klienter hater å tegne, andre elsker å spille ut situasjoner som om vi er på en scene - og ikke minst, de samme preferansene og motstanden finnes også hos terapeuten. Hvis terapeuten har stor motstand mot en type eksperimenter, vil sannsynligheten for at hun bruker dette i klientsituasjoner være svært liten.

Det er ingenting i veien for å prøve nye eksperimenter, som terapeut innarbeider du deg en slags rutine i ulike situasjoner, dette er selvfølgelig basert på selve situasjonen, dine erfaringer (kreativ utvikling) og preferanser. Får du et innfall og føler lyst til å teste eksperimentet, vil det sannsynligvis også være en mulighet for at du som terapeut også vil føle en frykt for at eksperimentet ikke vil lykkes. En teori som jeg synes er veldig interessant er nemlig det at frykt/angst øker i takt med lyst. Det vil også si at synker angsten, vil lysten også synke. Med andre ord er dette den spenningen som vi opplever rett før vi foreslår eksperimentet til klienten.

La oss si at terapeuten får et innfall av at et eksperiment ville passe i situasjonen, hun foreslår dette for klienten og får en meget laber respons. Terapeuten syntes selv at forslaget var innovativt og spennende, mens klienten rett og slett synes det er en dårlig ide.

Det krever sin terapeut å legge dette til side, dette er sikkert personavhengig og har en sammenheng med hvordan terapeuten selv takler avvisning. Hun prøver kanskje å forklare det hun tenker på en ny måte, men klienten responderer med mer motstand. Her kommer awareness inn, og er terapeuten god å se situasjonen i metaperspektiv kan hun for eksempel foreslå et nytt eksperment, nemlig å utforske motstanden mot å gjennomføre dette eksperimentet. Kort fortalt, alt som skjer i terapirommet kan vi eksperimentere med.

Hvis vi bryter ned hva som skjer i terapitimen i små fraksjoner, kan vi si at hvert eneste spørsmål og hver kroppsbevegelse, den indre dialogen som skjer i terapeuten, kort sagt alt som skjer er som et eksperiment - da er det også forskjell på hva terapeuten deler med klienten eller ikke. I noen tilfeller er det viktig å forklare hva som skjer (fra terapeutens ståsted), spesielt hvis det virker som om klienten blir forvirret eller ikke har awareness. I andre tilfeller lar terapeuten vær å dele hva som skjer, og dette har nok mye med kontaktformene som er fiksert i relasjonen.

Å dele er en motpol til å holde tilbake, derfor er det å bruke motpolene i kontaktformene et eksperiment i seg selv. Hvis terapeuten tenker at klienten holder noe tilbake, vil et eksperiment som ofte hjelper, være å dele noen av dine egne opplevelser rundt et tilsvarende tema.

Kontaktfunksjonene som blir figur er ikke alltid like enkle å identifisere, men gjennom erfaring vil terapeuten kunne trene seg opp til å gjenkjenne de mer eller mindre av seg selv. Selv om hun ikke ser mønstrene i situasjonen, vil de kanskje bli mer synlige i etterkontakten eller når situasjonen gjennomgås i veilledning.

Jeg liker godt å både eksperimentere som klient og terapeut, dette er i tillegg til evnen til sympati og teoretisk forståelse muligens essensen i hvorfor gestaltterapi tiltrekker meg og fungerer så godt som jeg selv har opplevd.

Døden

Alt har en ende er en eksistensiell sannhet. Laura Perls foreslo å kalle gestaltterapi for eksistensiell terapi, hvis hun hadde fått sin vilje hadde det kanskje vært noe enklere å forklare hvorfor vår terapiform har et navn som de færreste forstår meningen av. Hvis jeg skal se på dette eksistensielt, vil denne utfordringen forsvinne, begrepet gestalt blir kanskje noe befolkningen har en bred oppfattelse av?

Døden og avslutningen er noe som innhenter oss alle, jeg ble inspirert av Irvin D. Yalom i boken "Kjærlighetens bøddel" som jeg leser for tiden. Han beskriver at døden er noe vi blir oppmerksom på allerede som barn, og vi får et tidligere forhold til døden enn det omsorgspersoner ønsker å forholde seg til. Barn blir gjerne skjermet av sine foreldre når slektninger og venner går bort, det er viktig med en awareness rundt når barn bør inkluderes og på hvilket nivå. Her er det viktig å ta hensyn til både barnets alder (utviklingskurve), modenhet og andre omstendigheter.

Selv husker jeg godt mitt første minne om døden, jeg var rundt 5 år gammel og var hos en dagmamma når foreldrene mine var på jobb. Dagmammaen hadde flere andre barn hos seg, og en dag døde faren til et av de andre barnene i en bilulykke på vei hjem fra jobb. Av en eller annen grunn husker jeg detaljer som jeg er usikker om er sant, og det involverte at sikkerhetsbeltet til denne faren hadde gjort at ribbeinet hans knakk og gikk inn i hjertet. Nå i voksen alder synes jeg dette virker som en litt brutal opplysning å gi til en femåring, det kan godt være jeg har overhørt noen av de eldre barnene som snakket eller voksne i fortrolig samtale. Jeg husker ingen ansikter, ingen minner fra at faren ikke kom og hentet datteren sin lengre og jeg er ikke lengre sikker om det har skjedd i det hele tatt. Minnet er der uansett.

Yalom skriver også i kapittelet "Det var feil barn som døde" om mekanismene i oss mennesker. Når en forelder dør forsvinner et objekt, nemlig omsorgspersonen som har vært med og forme oss til den vi er. Når et barn dør, forsvinner et prosjekt - barnet som vi skal forme gjennom oppdragelse og gjøre klar til å leve livet alene. Flere jeg har hatt samtaler med har sagt at det kjennes unaturlig at barnet dør før en selv, den naturlige prosessen i livet er at barn lever lengre enn sine foreldre.

I møte med døden blir vi mennesker kjent med vår egen udødelighet, måten vi bearbeider sorgen er individuell og det anbefales å bearbeide disse følelsene i relasjon med andre, uansett om det en terapeut eller andre - så er det en verdi i å snakke om det.

Jeg hadde et spesielt godt forhold til min egen bestefar, han var en sprek gammel gubbe som ble veldig gammel. Etterhvert sviktet både hørselen og syn, han holdt seg i god form ved å være aktiv og han bodde for seg selv og klarte seg temmelig bra frem til han fikk tilbud om en omsorgsbolig da han fikk et slag. Da han bosatte seg der klaget han over alle de gamle menneskene, selv om han muligens var ti år eldre enn gjennomsnittet der. Han kom seg etter slaget og etter en stund ble han innlagt på sykehuset uten at jeg husker hva som var grunnen. Jeg hadde planer om å dra på sykehuset og besøke han en kveld, men følte meg så sliten og trett at jeg bestemte meg for å utsette det til dagen etterpå. Den kvelden sovnet han inn på sykehuset, og skyldfølelsen over at jeg ikke hadde vært der den kvelden han døde ble også forsterket av at det ikke hadde vært noen andre der heller.

I terapirommet fikk jeg utforsket dette, jeg hadde så mye skam over det at han døde der alene, og terapeuten min gikk igjennom hendelsen og jeg fikk awareness på at ingen hadde forutsett at han skulle dø i søvne, da ville sykehuset ha meldt fra om sørget for at de pårørende kunne være der og jeg hadde ikke vært der fordi jeg var sliten og trøtt, jeg hadde planer om å dra dit dagen etter og det er dessverre slik livet er, jeg fikk ikke sagt skikkelig farvel til bestefaren min.

Sammen med terapeuten fikk jeg tatt et skikkelig farvel, vi gjorde et stolarbeide der jeg snakket med bestefar og jeg tilga meg selv for at jeg hadde utsatt besøket. De gangene jeg er og besøker besteforeldrene mine på gravgården tar jeg gjerne med meg barnene mine, og jeg forteller min eldste datter hvor glad jeg var i dem, samtidig gråter jeg gjerne en skvett uten at jeg er redd for å skremme henne. Hun har selv mistet en bestefar og det har vært godt for oss begge å snakke om døden.

Kontaktformer

Kontaktformer er en viktig del av psykoterapi og beskriver mye rundt hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre. Vi bruker de både innenfor og utenfor terapirommet, og for terapeuten er det viktig å ha en forståelse for hvilke kontaktformer klienten bruker.

Gordon Wheeler (1991) sa at vi alltid er i kontakt med noe eller noen og at alternativet til kontakt er død. Vi oppretter kontakt ved å bruke sansene våre (syn, hørsel, taktil/berøring, lukt, smak og bevegelse).

Hver kontaktform har en motpol.

I denne artikkelen skal jeg skrive overordnet om de ulike kontaktformene.

Motstand / Differensiere vs. Flyte sammen / Konfluens
Motstand
Motstand kan ta mange ulike former, en fornemmelse av at klienten ikke ønsker å snakke om et emne eller uenighet med sine relasjoner - som terapeut opplever jeg ofte en kroppslig fornemmelse av motstand i form av trykk/press i mellomgulvet. I noen tilfeller kan motstanden være såpass ubehagelig at jeg føler en brekningsfornemmelse og blir svimmel.

Konfluens
Konfluens oppstår mellom to personer eller to deler av et felt flyter sammen uten en fornemmelse av ulikhet (Perls). Hvis man bruker konfluens ubevist, kan dette forhindre at man oppnår god kontakt. En person som ubevist bruker konfluens som kontaktform vil ofte omtale "oss eller vi" i stedet for "jeg".

Relaterte bloggposter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/09/konfluens.html
http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2012/10/konfluens-del-2.html

Introjeksjon / Introjekter vs Tygge / Smake
Introjeksjon / Introjekter
Fra ulike kilder som for eksempel oppveksten og samfunnet med ulike kulturer får vi ulike budskap, regler, ideer, verdier, trossystemer og så videre.

Disse introjektene kan jeg identifisere ved at jeg sier at jeg "Må, bør og skal" følge disse levereglene. Vi kan gjerne omtale introjekter som stemmer i hodet som forteller meg hva jeg må gjøre og hva jeg ikke skal.

Det trenger heller ikke være slik at vi sier disse budskapene høyt eller at vi i det hele tatt er klar over at vi følger dem.

Utfordringen ved et introjekt er der når vi ubevist følger den og ikke har noe eierskap til introjektet.

Eksempel: "Jeg skal ikke drikke kaffe etter klokka 19".

Dette er et relativt "harmløst" introjekt, men ved å få mer awareness rundt introjekter har jeg sett at det er meget vanlig. Hvis vi har venner på besøk og klokka er 19.30 og vi har spist middag, spør jeg om gjestene vil ha kaffe. Opptil flere vil svare: "Nei takk, det er for sent på kvelden til kaffe."

Det er da interessant hvis jeg utfordrer gjesten på hvorfor hun ikke kan drikke kaffe så sent. Ofte er det ikke fordi de har gjort opp en mening om at drikker man kaffe sent på kvelden vil koffeinet hindre at de får sovet. Ved å spørre videre har det vært en tendens til å si at "slik er det", mye på grunn av at en eller begge foreldrene har den samme regelen.

Tygge / Smake
Et introjekt kan ha sin mening, men da må jeg først tygge og smake på det.

Det vil si at jeg må tenke over hvorfor jeg har en slik regel, vri og vende på det og sjekke ut om jeg har et eierskap til denne lille stemmen i hodet.

For å bruke kaffe eksempelet videre, så sier min gjest til seg selv: "Hmmm, jeg tror jeg faktisk skal ta meg en kopp kaffe selv om klokka er 19.30."

Gjesten drikker faktisk to kopper kaffe og tenker på denne problemstillingen i bilen på vei hjem. Da hun kommer hjem legger hun seg og blir liggende å gruble litt over hvem som kan ha gitt henne denne regelen om at man ikke drikker kaffe etter et gitt tidspunkt på kvelden og finner frem til at det er blant annet både moren og tanten (søsteren til moren) som alltid har satt grensen på kaffedrikking til klokka sju om kvelden. På grunn av at hun har awareness rundt sin egen kaffedrikking og blir liggende å gruble tar det en stund før hun sovner. Men i løpet av den kommende uken eksperimenterer hun litt med å drikke kaffe på kvelden noen ganger og andre ganger ikke. Hennes konklusjon er at det sannsynligvis er slik at hun blir påvirket av koffeinet i kaffe, men at det ikke er noen fare å drikke det hvis klokka er før 20.00.

Da har hun tatt eierskap til introjektet.

Introjekter kan være uskrevne regler på jobben eller i private settinger og blir vanskelige å forholde seg til hvis de fører til tvangstanker og stress. "Flink pike syndromet" er ofte et resultat av sterke introjekter.

Andre blogginnlegg om introjekter: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2011/07/introjekter-i-lringssammenheng.html

Retrofleksjon vs Dele
Retrofleksjon
Å retroflektere er å holde tilbake et behov. I stedet for å be om noe, så kan vi gi det tilbake til oss selv. Dette kan være både bevist og ubevist.

Perls beskriver retrofleksjon med å gjøre noe mot deg selv som du opprinnelig har gjort eller ønsket å gjøre mot en annen person eller et objekt. I stedet for å kreativt involvere deg i omgivelsene og bruke energien din, holder du tilbake dette behovet.

Et individ som har utfordringer med retrofleksjoner har ofte dette fra sin barndom der de har fått straff hvis de har uttrykt sine behov eller følelser fritt.

Når en klient med et usunt forhold til retrofleksjoner starter å straffe seg selv fordi han ikke agerer - dette kan være gjennom å kritisere seg selv og være sint på seg selv - eller igjennom selvskading. Slike måter å fortsette å straffe seg selv på kan være kroniske og ubevist.

Vi kan også si at retrofleksjon er vår egen impulskontroll når vi bruker den bevist.

En annen form for retrofleksjon er når vi gjør mot andre som vi ønsker at de skal gjøre mot oss. Denne kontaktformen blir også kalt profleksjon. Vi kan se det i f.eks kroppspråket der en person med et behov for omsorg sitter og omfavner seg selv eller gir seg selv en klem.
Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/retrofleksjon.html

Dele
Det motsatte av å holde igjen, er å dele.

I sunne relasjoner deler vi gjerne med våre omgivelser og holder igjen når vi vet at det er riktig.

Å dele kan også være en kontaktform vi bruker uten å tenke på det, ved manglende evne til å retroflektere kan vi jo dele for mye. Manglende impulskontroll kan føre til overdeling eller at vi ikke slipper andre til.

At terapeuten deler av sine erfaringer eller observasjoner kan føre til at klienten blir mindre retroflektert.

Eksempel: Min kaffedrikkende venninne er nok en gang på besøk og jeg sitter og snakker livlig om et emne jeg er opptatt av og blir etterhvert oppmerksom på at hun sitter med armene og bein i kors og at hun ikke har sagt noe på lang tid. Da jeg spør om noe er galt får jeg et muggent svar om at alt er ok. Jeg ignorerer dette svaret og fortsetter å snakke om det samme, og legger da merke til at hun vrir seg i sofaen og setter seg med den ene skulderen mot meg og faktisk blir sittende å se på et bilde som henger på veggen.

Nå er jeg veldig oppmerksom, og tolker hennes lukkede kroppspråk og sure svar som at noe er galt. Men jeg tror at hun bare vil bli enda mer sur hvis jeg fortsetter å spørre om noe er feil. Derfor stopper jeg opp min konstante strøm av babling og hun ser på meg. Jeg ser at hun er mer oppmerksom på meg og sier følgende: "Jeg ser at du sitter med armene i beina i kors og at du ikke følger med på hva jeg sier - så jeg får et inntrykk av at jeg har sagt noe galt. Ofte når andre babler i vei uten å ta hensyn og slipper meg til i samtalen så får jeg den samme kroppsholdningen."

At jeg deler min observasjon og også mine erfaringer om dette emnet får henne til å skjønne at jeg viser empati ovenfor henne og hun forteller at jeg flere ganger har sagt ting som er feil og hun ikke har hatt mulighet til å slippe til for å korrigere meg. Sammen har vi nå blitt oppmerksomme på vår egen overdeling og retrofleksjon.

Relatert bloggpost: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.com/2010/10/deling.html

Defleksjon vs Fokus
Defleksjon
Å deflektere betyr å "bøye unna".

I situasjoner der vi har en overfladisk samtale, bytter vi ofte mellom flere forskjellige temaer for å få samtalen til å gå videre. Dette er et tegn på at man ønsker å være konfluent med sine omgivelser.

Klienter som har et problem med defleksjon bruker dette ofte for å unngå vanskelige temaer. En klient som hver gang deflekterer et ømfintlig emne fordi han ikke ønsker å snakke om det, må få fokus på dette temaet for å kunne bearbeide det.

Fokus
Å ha fokus betyr å konsentrere seg om en ting.

De fleste av oss har ingen problemer med å fokusere på det vi skal drive med, men vi kan jo også ha problemer med å fokusere for mye.

Eksempel: Min venninne kommer for å ta en kopp kaffe og vi setter oss ned og snakker. På veien hit har hun nesten blitt kjørt over av en bil i et gangfelt. Hun snakker om denne hendelsen i lang tid og skylder på at det var både glatt så bilen måtte bråbremse, mørkt ute og hun følte at dette var en hendelse som fort kunne ført til at hun ble kjørt over. Hennes fokus er på den uansvarlige sjaføren, og siden dette skjer i Desember begynner jeg å få en fornemmelse av at det er flere sider ved saken. Ved å bruke en defleksjon, spør jeg henne om hvor dette skjedde og jeg skjønner at det er et gangfelt uten lysregulering. Jeg deflekterer videre til min venninnes forargelse og spør om hun hadde på seg refleks. Ved å flytte fokus fra sjaføren i bilen til henne finner hun ut at hun nok har delvis skyld i nesten-ulykken fordi hun gikk rett ut i gangfeltet og det da var vanskelig for sjaføren å se henne uten refleks.

Projeksjoner vs Ta tilbake / eie selv
Projeksjoner
Perls mente at alt er projeksjoner, og det betyr jo ikke at han har rett - men kontaktformen beskrives som at egne tanker om andre eller noe annet blir projisert ut og klienten ser på dette som en sannhet. Dette kan være så enkelt som tolkninger og meninger om typiske stereotyper, og kan f.eks være synlig i verdisynet rundt temaer som innvandring.

En klient kan projisere ut sine holdninger mot personer med en annen hudfarge enn seg selv, og si at alle som ser slik ut er på en spesiell måte.

Relatert blogginnlegg: http://gestaltterapi-frastudenttilterapeut.blogspot.no/2013/01/projisering.html

Ta tilbake / eie selv
Å ta tilbake sine egne projeksjoner krever awareness hos både klient og terapeut. Det kan være en utfordring å identifisere at du projisererer ditt eget over på andre, for vi er vant til å gjøre det hele tiden.

Når terapeuten merker at klienten projiserer sine egne tanker og følelser på andre, er det ofte virkningsfullt å gjøre øvelser som forsterker projeksjonene og vi arbeider gjerne med polarisering av det som er figur. Det å forsterke en projeksjon og øke awareness gjør at klienten blir oppmerksom på at fenomenet ligger hos seg selv.

Egotisme vs Smelte sammen / Forhandle
Egotisme
Denne kontaktformen er litt vanskelig å forklare. Fenomenet skjer når klienten blir fiksert i sin egen selvoppfattelse. Når en klient har en fiksering på dette, vil hun ha vanskelig for å takle endringer i sin oppfattelse av sine omgivelser. "Jeg ser det jeg vil se", og det er vanskelig å ta inn noe nytt.

Dette kan være at klienten har fokus på alt hun ikke er god på og hakker på seg selv angående dette.

Smelte sammen / Forhandle
Å jobbe med egotisme krever sin terapeut, for vi kan se på denne kontaktformen som en slags boble, og terapeuten må forhandle med klienten for å få awareness rundt sine fikseringer. En slik fiksering krever gjerne at vi polariserer og fremhever at klienten faktisk ikke er så "verdiløs" som hun til tider kan fortelle om, og det kan føles temmelig håpløst som terapeut å måtte sitte med en klient og bli enig om at verden ikke er så svartmalt som det påstås, det kan bli på grensen til det abstrakte når klient og terapeut for eksempel forhandler seg frem til at klienten er veldig god til å fortelle at hun ikke er god på noe.

Moskaug (2010) har skrevet en artikkel om dette som jeg kan anbefale.

Søvn

Mazlow's pyramide er kanskje kjent for flere, de siste dagene har jeg tenkt endel på denne modellen og relatert den til min egen situasjon. Noe av grunnen til at dette har blitt figur for meg virker innlysende for meg.

Vi har tvillinger på snart 2,5 år - og det har vært omtrent dobbelt så mye sykdom i denne familien som i andre familier som får ett barn om gangen. Det har ikke vært noen alvorlige sykdommer, men som en lege sa til min samboer blir vi rammet av tvillingsyke - det vil si at de sjelden er syke samtidig, men sykdomsforløpet forlenges noe i både forkant og etterkant på grunn av inkubasjonstid.

Resultatet av dette er at vi både frarøves søvn, det motiverende stresset på jobben går over i noe annet og summen av alle stressorer blir for mye. Bøtta er full, og det renner over.

Dette går først og fremst utover meg selv, og siden jeg må forholde meg til meg selv "mesteparten" av tiden, blir jeg litt lei av å være meg.

Søvnproblemer er nok noe mange sliter med og i følge Tidsskriftet til Den norsk legeforening og endel andre kilder er forbruket av sovemedisin stort i vårt samfunn. Min hypotese angående dette er at søvnproblemer ofte er resultatet av noe annet, i mitt tilfelle to barn som trener opp immunforsvaret sitt, for mange andre helt andre grunner.

Årsaken til søvnproblemer er individuell, og vi mennesker takler mangel på søvn veldig forskjellig, men det er ikke uten grunn at en av de mest virkningsfulle metodene for tortur er nettopp å holde fangene våkne.

Inntil 33% av befolkningen har søvnproblemer fra tid til annen, og det finnes en rekke måter å begrense dette på, f.eks gå å legge seg og stå opp til faste tider, ikke være aktiv sent på kvelden, riktig kosthold og så videre. Fortsetter søvnproblemene vil du etterhvert føle det på kroppen og dette er et tidspunkt da mange oppsøker sin lege, får sovemedisin eller innsovningstabletter og dette kan løse utfordringen. Det er ikke greit å gå på medisiner over lengre tid, og hvis problemene ikke gir seg er det nok slik at søvnproblemet er et symptom på noe annet.

Da er det nok greit å oppsøke en terapeut og sjekket ut om årsaken til søvnmangelen kan identifiseres og bearbeides. I min enkle brosjyre som jeg bruker for å tiltrekke meg klienter skriver jeg at søvnproblemer gjerne er en fellesnevner for mange som oppsøker en terapeut, det er dog viktig å presisere at det finnes egne spesialister på søvn som er leger, og mistenker du at søvnproblemene kan ha kroppslige forklaringer kan det være greit å ha sjekket ut dette på forhånd. En slik henvisning kan du få fra din fastlege.

Det er synd at fastlegen ikke kan sende deg til en gestaltterapeut, vel - det kan de jo, men det finnes ingen offentlig ordning for å dekke kostnader til dette. Å investere tid og penger på terapi kan gi uante konsekvenser, det hjelper ofte å ha en samtalepartner du kan stole på og som er faglært, en person du ikke omgås med privat og som har en profesjonell holdning til faget.

Gestalt

Gestalt terapi er en metode for psykoterapi, og historisk ble denne retningen ble grunnlagt av neuropsykiateren Fritz Perls som hadde utdannet seg til lege og tjenestegjorde under første verdenskrig før han startet opp egen praksis i Berlin (Clarkson/Mackewn). Han tjenestegjorde også under 2 verdenskrig og var en mann med mye livserfaring, han var jøde og måtte rømme fra Tyskland, selv om hans flukt nok var drevet mer av hans politiske syn enn den religiøse bakgrunnen.

I Leipzig hadde Wilhelm Wundt startet det første instituttet for psykologiske studier i 1879, og gikk derfor fra å se på mennesket filosofisk, men mer som en maskin. Det ble viktig å finne ut hvordan mennesket fungerte, og denne formen for nyskjerrighet gjorde at det ble viktig å se på detaljene i stedet for helheten.

Wundt er beskrevet som litt skiftende, og hans tilnærming gjorde at mange gikk til ham for å lære, men fortsatte sin forskning på egenhånd i stedet for å følge hans endringer. De ulike filosofiske tilnærmingene til psyken går tilbake flere tusen år, men Wundt var den som startet den nye retningen som har ført til at fagfeltet psykologi utviklet seg.

Christian von Ehrenfels er grunnleggeren av Gestalt psykologien. Han mente at summen av alle detaljer utgjør noe mer enn de enkelte bestanddelene. Det finnes en rekke personer som har bidratt til ulike retninger innen psykologi, og det er Sigmund Freud som kanskje er mest kjent som psykoanalysens far. Fritz Perls ble en sertifisert freudiansk psykoanalytiker og praktiserte som dette frem til han flyktet fra Tyskland i 1933.

Mitt inntrykk av Perls gjennom det jeg har lest, er at han var en nyskjerrig og søkende person som lot seg influere av en rekke ulike kilder. For de som ønsker å lese mer, kan jeg anbefale "Fritz Perls" av Clarkson/Mackewn.

Først rømte han til Holland, deretter til Sør-Afrika, der han lærte seg å fly og fikk sine to barn. Han og Laura Perls hadde suksess med å sette opp en skole for å lære bort psykoanalyse, og han lot seg inspirerere av Lauras observasjoner rundt hvordan barnene tok til seg føde. En artikkel ble skrevet, og senere en ble denne omformet til en bok (Ego, Hunger and Aggression, 1947/1969a). Artikkelen forsøkte han å presentere på en kongress i 1933 og fikk en meget laber respons, spesielt fra Freud.

I 1946 flyttet Perls til New York og traff Paul Goodman. Goodman var meget interessert i anarkisme, og senere spurte Perls om ikke Goodman og Ralph Heffernan kunne bli medforfattere til boken Gestalt Therapy. Denne boken er inndelt i to deler, der Perls skrev den første delen sammen med Hefferline og denne beskriver praktiske øvelser, og den andre delen er primært skrevet av Perls og Goodman. Ved en feil ble de to delene printet i motsatt rekkefølge enn det som var planlagt, siden utgiveren mente dette ville være mest korrekt.

Etter dette kranglet Perls både med sin kone Laura og Goodman, instituttet i Cleveland ble grunnlagt i 1954 og han flyttet til Miami i 1956. Da var han allerede 63 år gammel.

Perls var ikke så interessert i teori, og det var nok bra at han hadde vekket interesse for sine nye ideer hos andre likesinnede som bidro i stor grad til å videreutvikle tankene hans. Spesielt ble bidrag fra Laura Perls og Isadora Fromm med på å utvikle teoriene videre.

På 60-tallet ble den anarkistiske bevegelsen i USA med på å fremme de gestaltiske tankene, Fritz Perls var med i et eksperiment der Gloria, en kvinnelig klient på 30 år gikk i 30 minutter terapi hos Carl Rogers (humanistisk psykologi), Perls (Gestalt therapy) og Albert Ellis (Kognitiv adferdsterapi). Klippene av dette ligger ute på YouTube, og jeg anbefaler å se de for å få et innblikk i de ulike stilene disse tre terapeutene hadde.

Perls døde i 1970 og ble kritisert for å ha ødelagt inntrykket av Gestalt terapi gjennom sine workshops der han drev med gestaltterapi ut fra et underholdningsperspektiv. Frem til Polster & Polster skrev "Gestalt Therapy Integrated" i 1973 var det veldig lite som ble utgitt i årene etter "Gestalt Therapy" i 1951. Joseph Zinker ga ut boken "Creative Process in Gestalt Therapy" i 1977 og i løpet av tiårene som kom skulle metoden bli bedre definert.

En utfordring er at det har oppstått en rekke ulike retninger innen gestalt terapien, der New York instituttet, Cleveland og San Diego har hatt inflytelse på forskjellige nivåer i USA - akkurat som NGI har bidratt til å bygge opp sin "Oslo metode" gjennom arbeidet til Gro Skottum, Daan van Baalen og Grete Kandahl - samt alle som har vært involvert som lærere, studenter, veilledere og andre bidragsytere. Grete Kandahl trakk seg fra skolen i 1995 og Svein Johansen var deleier av instituttet frem til nylig. Les mer om NGIs historikk her.

Utfordringen kommer når jeg skal forsøke å definere hva den gestaltiske metoden består av, for veldig mye av teoriene som vi benytter kommer ikke nødvendigvis fra kilder som er gestalt terapeuter. I Norge er det to forskjellige institutter som jobber med gestalt metodikken, der NGI er den retningen jeg har kunnskap til. De to miljøene er ikke enige om endel detaljer, uten at jeg vet hva det går ut på.

For meg er det helt tydelig at gestalt terapi i praksis ikke fungerer slik Fritz Perls demonstrerer det med klienten Gloria, selv om det klippet som ligger på YouTube viser hvordan en gestalt terapeut kan jobbe fenomenologisk. Opprinnelig var gestalt bevegelsen en slags protest mot det erablerte psykoanalytiske miljøet som startet i Tyskland og har vokst videre på verdensbasis, spesielt i USA. Derfor er mye av pensumet skrevet av personer som har en utdannelse som psykolog, og som arbeider med den gestaltiske metoden. Det er også hentet mye teori fra andre fagmiljø, og dette synes jeg er en av styrkene med metoden. For å kunne praktisere som godkjent gestaltterapeut i Norge må du ha gjennomført den 4-årige utdanningen, tatt eksamen og være medlem av Norsk Gestalt Forening (NGF). Terapeuter som har MNGF i tittelen sin, har dette kvalitetsstempelet og går i veilledning hos en godkjent veilleder.

Skolen er veldig praktisk rettet, og de første to årene er det stort fokus på studentenes egne prosesser. Det betyr at de fleste elevene går mange timer i egenterapi, samtidig som studiet fokuserer på å skape den overordnede forståelsen for de ulike modellene og teoriene som vi bruker. Fra år 3 skifter fokuset over på terapeutrollen og elevene kan starte å praktisere som Gestaltterapeut under utdanning.

Alle terapeuter jobber forskjellig, dette gjelder også personer som går andre utdanninger enn NGI, for de personlige egenskapene og referansene til terapeuten er med på å påvirke hvordan de jobber. Det er nå igangsatt et studie på NGI som heter CORE, der nye klienter blir med fra starten i sin terapi og fyllet ut en evaluering etter hver time. Det samme studiet benyttes i Tromsø der de forsker på virkningen av terapi innen psykologi. Over tid blir det spennende å se resultatene av denne forskningen.

En del andre studier har blitt gjennomført uten at jeg har lest resultatene av dette, det har blitt meg fortalt at det er viktigere at du som klient går til en terapeut, enn at du velger "riktig" terapimetode. En viktig retningslinje er at du ikke skal gå til en gestaltterapeut hvis du har en diagnose uten å informere din fastlege eller psykolog/psykiater først. Dette gjelder spesielt diagnoser som krever medisinering. Vi pleier å si at gestaltterapi er for "normalnevrotikere", det vil si personer med vanlige utfordringer som livet påfører oss. Mange gestaltterapeuter spesialiserer seg innen ulike felt, gruppeterapi, sexualitet, spiseforstyrrelser og så videre.

Det har også blitt gjort studier rundt om det har stor innvirkning på behandlingen om terapeuten har lite eller mye erfaring, her har jeg heller ikke lest rapportene, men visstnok skal nyutdannede terapeuter "fungere like bra" som erfarne. Min hypotese er at dette er en sannhet med modifikasjoner, for en nyutdannet terapeut må sannsynligvis bruke endel mer krefter på sin awareness enn en terapeut med erfaring. Ulempen med terapeuter som har jobbet lenge, er som i alle andre yrkesgrupper, at de legger til seg noen "uvaner".

Dette blogginnlegget har tatt meg noen uker å skrive, det betyr at jeg har fundert litt på hva som kjennetegner gestaltterapi. Du kan jo lese en av de snart 90 innleggene på denne bloggen og muligens bli litt klokere desto mer du leser, men jeg skal prøve å oppsummere - det er nok slik at jeg ikke kommer til å treffe blink på første forsøk, så kom gjerne med tilbakemeldinger ut fra din kunnskap og erfaring i kommentarfeltet.

Først av alt så har vi et uttrykk som er awareness, dette er ikke en unik egenskap for en gestaltterapeut, alle mennesker har en awareness på et eller annet nivå, det er bare det at vi kaller det ofte noe annet. Mange kaller det magefølelse, intuisjon, oppmerksomhet, forståelse for andre mennesker og så videre. Awareness går i tre soner og omfatter det du observerer av dine omgivelser med sansene dine, hvilke kroppslige reaksjoner du har og tankene dine. En gestaltterapeut skal bruke sin awareness til å arbeide fenomenologisk med klienten, det vil si at vi skal observere og forholde oss til det som skjer uten å tolke.

Da kommer det store spørsmålet, klarer vi det?

Nei, jeg gjør det ihvertfall ikke. Men jeg prøver å la vær å tolke, og heller avklare med klienten når awarenessen min sier meg at jeg tolker. Vi har egne metoder for å gjøre dette, og for en uerfaren klient kan det virke litt rart at terapeuten gjør dette - men sammen arbeider da terapeuten og klienten om å øke awarenessen sammen.

Vi skal også være opptatt av det som skjer her og nå. Dette er også litt rart for noen klienter, for vi som mennesker i vårt samfunn er ofte veldig opptatt av å fortelle hvorfor vi har det slik vi har det. En gestaltterapeut kan da spørre hvordan det kjennes nå, klienten kan utforske dette i feltet og bygge opp en awareness rundt hva som skjer når hun føler det slik.

Kilde: iStockphotos

Akkurat nå føler jeg meg forvirret, jeg kjenner at tankene mine surrer i hodet og kjenner på at jeg er både sulten og litt nervøs, denne nervøsiteten kjenner jeg i mellomgulvet som en slags sitring, og jeg kjenner at ved å skrive om det slipper denne følelsen noe av taket. Jeg tolker det som at jeg er usikker om min beskrivelse av gestaltterapi og metode er helt på trynet og kjenner derfor at nervøsiteten kommer tilbake igjen. Dette har jeg en tanke om at er fordi jeg ønsker å fremstå som kunnskapsrik og smart, og at potensielle klienter som leser dette innlegget ikke skjønner noen ting av det jeg skriver. Nå ler jeg på en måte av meg selv, for det er sikkert ikke så farlig - jeg har jo ikke så mange lesere. Nå puster jeg ut gjennom nesen, mumler litt for meg selv og tenker at jeg må gi meg snart.

Dette var en fenomenolisk måte å beskrive mine egne tanker og følelser, det jeg beskrev var den indre prosessen som foregikk i meg mens jeg skrev, jeg hadde awareness på hva som var følelser og impulser, samt at jeg blir påvirket av at jeg er sulten. Jeg hadde også awareness på når jeg tolket og tydet mine egne impulser.

Kanskje du har blitt oppmerksom på at du har slike prosesser som pågår i deg selv? Du har kanskje en indre dialog som går på repeat? Gjør du de samme tingene i lignende situasjoner og noen ganger tenker du i etterkant at dette mønsteret er noe du ønsker å bryte? Tenker du på dette så mye at du ikke får sove til tider? Da er det bare å ringe en terapeut og starte opp, det er ofte det første skrittet med å bestille en time som tar lang tid, og venter du enda lengre blir du nok bare irritert på deg selv en gang i fremtiden fordi du ventet så lenge.

Projisering

Det er mye terping i studiet rundt de ulike kontaktformene som finnes. En kontaktform er måter vi kommuniserer og agerer i en relasjon, og vi bruker mange av de regelmessig.

De forskjellige kontaktformene har vi subjektive forhold til, noen av de kjenner jeg meg godt igjen i - andre har jeg litt vanskeligere å identifisere meg med.

Hver kontaktform har en motpart, en polaritet - og når jeg har fått dette integrert og forstår forskjellene på de og hvordan de fungerer sammen, kan jeg bruke de i terapirommet med en klient. Selvfølgelig kan jeg bruke denne forståelsen i andre settinger også, men det er i rollen som terapeut de eksperimentene jeg driver med kan utfordre klienten til å få en bedre awareness.

Å projisere, eller projeksjon - er å overføre dine egne tanker eller tolkninger over på andre.

Ja, hva betyr det?

Perls mente at alt vi gjør er projeksjoner, og min oppfattelse av dette er at jeg ser verden igjennom mine øyne, jeg bringer med meg alt jeg har opplevd, mine følelser, mine tanker, mine fantasier og den kulturelle og geografiske bakgrunnen jeg har, mine roller - alt.

Vi er alle forskjellige, og derfor ser vi verden med våre egne øyne - og det er projeksjonen.

Motparten til projeksjon er å ta til bake eller eie selv, og hva i all verden er det da?

Projeksjonene våre oppstår som regel i et mønster, det vil si at vi tolker en situasjon fordi vi har opplevd noe lignende før.

Nå skal jeg prøve å komme med noen eksempler, og det kan være mine projeksjoner basert på andre personers utseende. Hvis jeg møter en innvandrerkvinne som går med hijab kan jeg tenke at hun sikkert har hatt en streng oppvekst og føler seg tvunget til å gå med dette plagget. Dette er min projeksjon på en person som jeg aldri har møtt før, og for alt jeg vet kan hun ha tatt det valget helt selv og føler at det er en naturlig del av henne og at hun er bevisst på hva det gjør med henne og med andre rundt seg. Møter jeg en person som fremstår som overvektig, kan jeg tenke en tanke om at han spiser usunt, trener ikke og lar kroppen sin forfalle. Dette kan være en person som trener tre ganger i uka, spiser akkurat det samme som meg, men som har en annen forbrenning eller en utfordring med stoffskiftet.

Fortell meg en ting om deg selv, og jeg vil projisere mine tanker om deg. Hvor bor du, hva jobber du med, hvilket standpunkt har du til homofili, innvandrere, å betale skatt, hvor var du på ferie i fjor, hvordan klokke har du, hvilken bil kjører du?

Etter hvert som jeg opplever nye ting og får økt awareness, skjønner jeg mer at disse tankene jeg har om personer jeg er sammen med kommer fra meg. Da kan jeg ta tilbake mine projeksjoner og ta eierskap til dem. Jeg kan reflektere over at jeg tenker visse ting når jeg sanser noe.

Selv om en mann har tatoveringer over hele kroppen, betyr ikke det at han bor i Konebankerlia og jobber på lager - det er bare mine stereotyper som spiller meg et puss.

Jeg skal rett og slett ikke tolke verden ut fra mine erfaringer, og dette er spesielt viktig i rollen som terapeut. Som privatperson kan jeg sikkert tillate meg selv en større grad av projeksjoner, og det er ikke nødvendig at jeg spør enhver som går med hijab om hun gjør det av egen fri vilje eller fordi religionen hennes sier at hun skal det.

Som terapeut skal jeg skru på awarenessen min, sette mine egne behov til side og utforske hva som skjer med klienten min her og nå. Ved å ta tilbake mine projeksjoner og kanskje utforske disse sammen med klienten, vil vi sammen få en større awareness rundt hvem vi er i terapirommet, og forhåpentligvis kan dette videreføres til "verden der ute".