Empati

Kilde: www.frank-staemmler.de

Frank-M. Staemmler er en tysk gestaltterapeut som også er utdannet psykolog. Han har skrevet en bok som heter "Empathy in Psychotherapy". Han har også skrevet noen meget bra artikler som vi bruker mye i studiene på NGI. Språket hans kan være litt kronglete, men jeg liker veldig godt måten som han skriver på og hvordan hans kunnskap om emnene blir synliggjort med gode referanser til kildene.

I følge Staemmler er den tradisjonelle definisjonen på empati følgende: "Empathy is a mode of attending to the client whereby the therapist strives to capture the client's experimential world as accurate as possible without loosing her awareness of the boundary between self and other." (s.23)

Han mener at denne definisjonen ikke er nok, og at det er tre hovedgrunner til at empati begrepet må utvides. Den første grunnen er det han kaller "ensidighet/one-sided" og med dette mener han at begrepet med empati kun gjelder for terapeuten. Jeg tolker dette som et etterslep av holdningene til endel psykologer som ser på seg selv som hevet over sin klient, at det å være utdannet psykoterapeut betød at terapeuten hadde et helt annet utgangpunkt enn klienten.

Den andre grunnen er det han kaller "disembodiment", som jeg har litt vanskelig med å oversette - men det betyr vel at empatien ikke tar hensyn til kroppen i den tradisjonelle beskrivelsen fordi empati først og fremst ble ansett å være en mental egenskap og at kroppen ikke hadde noen innvirkning på dette. For oss gestaltterapeuter er det viktig å se sammenhengen mellom det vi observerer/opplever/sanser, tenker og kjenner i kroppen.

For det tredje påpeker han individualismen, som bygger opp under at alle mennesker står for seg selv og at det ikke er noen link mellom ulike individer. Dette har sin opprinnelse tilbake i historien, og spesielt hendelser som den franske revolusjon og dette med at vi alle skal ta ansvar for oss selv har ført til at empatien ikke har plass. Rent kulturelt peker også Staemmler på at vi blir mer distansert i forhold til andre, dette skylder krig, mengden informasjon om forferdelige hendelser, voldelige videospill og filmer, samt mye annet.

Han mener ikke at hans begrep på empati skal erstatte den tradisjonelle definisjonen av empati, men derimot bygger videre på denne.

Det er et meget langt kapittel som beskriver hans forslag til det utvidede begrepet for empati, og kort oppsummert introduserer han tre poeng der det første er den intersubjektive prosessen mellom mennesker (klient/terapeut). Slik jeg forstår dette er at både klienten og terapeuten mobiliserer for å skape empati som går i begge retninger på et mentalt plan. Terapeuten forsøker å se klienten fra hans ståsted, men denne prosessen går også den andre veien, nemlig fra klienten til terapeuten.

Den andre er en kroppslig forståelse, mitt beste eksempel på dette er for eksempel måten vi speiler andre mennesker på, at vi kan kjenne "fantomsmerter" når vi snakket om en sykdom andre har, "kjenner det på kroppen" når vi ser noen tryne på sykkel og lignende kroppslige reaksjoner. Som terapeuter kan vi også bruke kroppen vår til å vise at vi følger med og møter klienten for å vise at vi har empati.

Det siste punktet er det han kaller den samlende situasjonen / Joint Situation. Her får jeg ikke helt taket på hva han mener, men jeg tror det har noe med at når to personer møtes og skaper en situasjon med felles empati som går begge veier, blir møtet mellom disse to personen noe mer enn to individer som har en forståelse for hverandre. Dette kan kanskje sammenlignes med det vi gestaltterapeuter kaller kontakt i kontaktsyklusen, nemlig at i møtet med hverandre blir feltet til mellom dem, de er over forkontakten og har mobilisert sammen til en kontakt. Denne kontakten varer ikke evig, for alt har jo en ende og vi kommer over i etterkontakten.

Staemmler's nye definisjon på empati er da som følger: "In addition to what is described by the traditional concept of empathy I understand empathy to be a form of social referencing that is based on intersubjectivity, takes place on a bodily level and is mutual: It takes place between two (or several) persons - a referencing of both the expermential world of the other person(s) and also of the joint situation and its emergent characteristics."

Muligens litt omfattende til å oppsummere i en så kort artikkel, så jeg anbefaler dere virkelig å kjøpe boken og lese den. Selv kommer jeg nok til å bla i denne ofte, han beskriver sine begrep meget bra og kommer med gode eksempler. Jeg tror Staemmler kommer til å bli en hovedreferanse for empatibegrepet fremover og håper også andre fagmiljøer enn gestaltterapeuter ser på hans teorier.

Han refererer også til O'Hara (1997) som en annen terapeut med en lignende modell. Hennes bok har jeg ikke.

Sex

Jeg har lest første del av Brigitte Martels bok "Sex - gleder og skuffelser" (2008) og dette er en bok jeg anbefaler andre terapeuter/coacher å lese.

Sex er en av basis behovene for oss mennesker, og uansett legning og seksuelle preferanser har vi et valgt forhold (eller ikke-forhold) til seksualitet. Mange av våre tanker og følelser rundt sex er tabubelagt og klientene stiller ofte spørsmål rundt hva som er "normal" seksuell adferd og fantasier.
Utfordringen med dette normalbegrepet er at det som anses å være helt normalt for en person, eller i en situasjon kan oppfattes som abnormalt i andre settinger.

Gordon (Journal of Sex Education and Therapy, vol 11, 1985, s17) beskriver det slik: "Normal seksuell oppførsel hos voksne defineres som frivillig, som ikke utnytter, og som det er samtykke om; generelt sett er den ikke bare noe som er godt og fritt for skyldfølelse, men den øker også selvfølelsen."

Kilde: iStockphotos

Årsakene til seksuelle problemer kan være mange, og det er viktig som terapeut at samarbeid med fastlege blir foreslått til klienten hvis det seksuelle problemet kan ha en fysiologisk grunn. Problemer med potens eller å bli opphisset nok til å kunne gjennomføre et vaginalt samleie kan ha ulike årsaker som ikke nødvendigvis kan løses i terapirommet. En behandling hos lege eller en annen spesialist kan være nødvendig og det kan være en god ide å kombinere dette med terapi.

Å arbeide med sex i terapirommet kan være effektfullt i både individualterapi, par og gruppeterapi. Det finnes flere grupper i Oslo der det er mulig å delta med temaet sex eller seksualitet. Gruppeterapi kan være spesielt egnet til dette siden det finnes en rekke eksperimenter som kan gjennomføres i gruppen som både utfordrer klientene til å sette ord på sine seksuelle utfordringer, men fremdeles beholder konfidensialiteten og kan anonymiseres selv innenfor gruppen. For den som ønsker innspill på slike øvelser er denne boken av Martel flott, med beskrivelser av øvelsene og anonymiserte eksempler fra hennes praksis.

Den seksuelle fantasien er personlig, og klientene deler ofte ikke sine fantasier med andre fordi de er usikre på om dette er normalt eller hva deres partner vil reagere hvis fantasiene blir uttalt. En fantasi kan være kun en fantasi og noe som klienten drømmer og tenker om, men ikke ønsker å sette ut i praksis. Andre fantasier er mindre angstfylt eller fører ikke til skam hos klienten, og disse kan gjerne bli utført i virkeligheten, enten med hennes vanlige partner eller med elskere eller tilfeldige bekjentskap. Å kunne utforske disse tankene i terapirommet kan være både belastende og befriende. Rollen til gestaltterapeuten er ikke å dømme klienten, men utforske de fenomene som oppstår i feltet sammen.

Oppstår det seksuelle spenninger mellom klienten og terapeuten er ikke dette uvanlig, og det er helt klare retningslinjer for at terapeuten plikter å sette grenser for klienten og seg selv. I noen tilfeller kan denne "seksuelle spenningen" også utforskes som et fenomen.

Det er også terapeutens ansvar å sette grenser i forhold til hva som er akseptabelt som tema i gruppen eller i individualterapi. En generell regel kan være at seksuell adferd som er straffbart vil det være stor forskjell på hvordan terapeuten behandler temaet, det kan være aktuelt å trekke en klient ut av en gruppe hvis de handlingene eller fantasiene som personen beskriver eller gjør ødelegger for gruppeprosessen og heller ta personen i individualterapi.

Vel, dette blogginnlegget er ikke ment for å belyse denne typen adferd som er utenfor "normalen", men at det er noen grunnleggende deler som må være på plass for at individet har en sunt seksualliv. Disse tre komponentene er ømhet, intimitet og aggressivitet. De to første er nok enklere å forstå enn den siste, vi har som regel et relativt likt begrep på hva som kjennetegner ømhet og intimitet.
For mange er aggressivitet et negativt ladet ord, men i gestaltteorien mener vi at dette er en sunn aggressivitet som gjør at vi kan gi uttrykk for vårt begjær, sine behov og søken mot den annen part. Vi kan vel også kalle det initiativ.

Konfluens - del 2

Et av de mest leste blogginnleggene mine handler om konfluens, dette er en kontaktform som har en motpol i motstand, og dette kan du lese mer om i den artikkelen som ble skrevet tidligere i studiet.

Å flyte inn i hverandre er en beskrivelse av konfluens, og min forståelse av denne kontaktformen har vært sterkt preget av at min forståelse for konfluens har vært begrenset til noe naturlig som ikke kan være en belastning for klienten.

Dyrkorn & Dyrkorn (2010) skriver at: "Konfluens vil si at grensene mellom to eller flere personer viskes ut, blir utydelige og underordnet et felles vi. Et konfluent forhold mellom to eller flere personer innebærer at det går automatikk i å tenke, mene, føle og oppfatte det samme uten forutgående meningsbryting."

I en sunn kontekst kan konfluens gi klienten en følelse av å tilhøre et fellesskap, og konfluens er viktig i forholdet mellom mennesker og grupper. Derimot kan det også bety at klienten mister seg selv og evnen til å differensiere mellom hva som er sitt og hva som er en del av feltet.

Vi kan si at konfluens har motpolen i kontaktformen motstand, der klienten ofte kan kjenne en kroppslig motstand mot personer, ikke evner å se ting fra en annens perspektiv og mangle empati.
Konfluens har også en annen side, nemlig isolasjon.

Illustrasjon: Jens M. Fossum

Isolasjonen er en slags forsvarsmekanisme for klienter som har en tendens til å henge seg opp i konfluensen, og det finnes eksempler på isolasjon for de fleste personer.

Jeg skal prøve å ta et eksempel fra mitt eget liv, der jeg kan føle at jeg er konfluent med en person jeg kjenner, vi er alltid enige og har mange av de samme referansene. Plutselig snakker jeg med denne personen og han sier noe som jeg ikke er enig i, og på grunn av at vi alltid pleier å være så konfluente reagerer jeg sterkt på den plutselige differensieringen og sier: "Nei, dette gidder jeg ikke å snakke mer om - når du skal være så teit. Jeg trodde vi var enige om slike ting." Kanskje jeg går ut av rommet og isolerer meg fysisk også.

Dette var kanskje ikke et av de beste eksemplene, men det er mulig du kjenner deg igjen i det jeg beskriver.

Når en klient har en diagnose innen psykologi og psykiatri som kalles Borderline (Kringlen, 2011, s.143) sier vi i gestaltteorien at pasienten har en fiksering rundt konfluens. I gestaltterapi gir vi ikke tilsvarende diagnoser, men forholder oss ofte til pasienter som har en sykdomshistorikk. Han skriver at denne diagnosen beskrives som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og har noen trekk fra den impulsive typen. I tillegg må en borderline klient ha to av følgende kriterier:

• Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier
• Intense og ustabile forhold
• Store anstrengelser for å ikke bli forlatt
• Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv adferd
• Kronisk følelse av tomhet

Kjenner du deg igjen? Det gjør jeg.

Vi har vel alle noen svingninger i psyken som gjør at vi er ustabile, selv vil jeg vel si at to av disse kriteriene (minst) har vært fremtredende i siste stadiet av forhold til kjærester som har vært i ferd med å slå opp. En borderline pasient klarer ikke å skille på seg selv og sine omgivelser, og ønsker ikke å bli overlatt til seg selv i sin ensomhet.

Det er spesielt aggresjonen som skiller en borderline klient fra en person som kanskje har en akutt følelse av å miste seg selv.

I terapirommet til en gestaltterapeut anbefaler Greenberg (1998) å konfrontere klienten med sin utagerende adferd og få awareness på dette. Hun sier at klienten må eksperimentere med å uttrykke sine behov i stedet for å unngå disse følelsene. Arbeidet må bære preg av å styrke det individuelle og at klienten kan differensiere hva som er hennes og hva som er en del av feltet.