Drømmer

I gestaltteorien snakker vi mye om awareness og hvor betydningsfull denne egenskapen er for en terapeut. Dette kan også sammenlignes med mindfullness, et uttrykk som har sitt utgangspunkt i buddisme og meditasjon for å oppnå en balanse.

Hjernen vår er et temmelig komplekst organ, og alle tanker vi har blir dannet her og lagret som minner, kunnskap eller andre inntrykk.

Når vi sover skrus ikke funksjonene til hjernen av, men et lite område i den bakre delen av hjernen  danner bilder, fornemmelser og fantasier som er mer eller mindre sammenhengende. Det har blitt forsket mye på drømmer og drømmetydning og meningene rundt emnet er ganske forskjellige.

Håkonsen (2003) skriver at søvn ikke er det motsatte av våken tilstand, men at vi kan sette dette inn i en bevisthetsskala, og at det er nedsatt aktivitet i de hjernesentrene som styrer "våkenhet". Det vil også si at vi kan drømme eller fantasere om du vil, i det vi kaller våken tilstand. Bevistheten vår, akkurat som awareness kommer og går.

I gestaltterapi kan vi benytte oss av ulike eksperiment, og Norsk Gestaltinstitutt har beholdt noen elementer fra sin begynnelse som er influert av psykosyntese. Drømmereiser kan være korte øvelser som tar noen minutter å gjennomføre - eller være avanserte historier som er så omfattende at det tar en hel samling eller flere terapitimer å gjennomføre dem.

En slik drømmereise blir gjennomført som en slags meditasjonsøvelse, der terapeuten forteller en historie eller en situasjon og klienten ser for seg bilder og hendelser i sitt eget sinn. Det kan være flere klienter som gjør den samme øvelsen, og opplevelsene de får er like differensierte som hvert menneske er forskjellig. Drømmereisen er mer en styrt opplevelse, siden klienten selv har mulighet til å påvirke innholdet fordi hun er i en annen stadie av bevisthet.

Ofte har en drømmereise innhold med symboler. Carl Gustav Jung var en psykoanalytiker som brukte mye tid på drømmetydning, og han jobbet mye mer arketyper i sitt arbeid. Han gikk ut fra at drømmer hadde to dimensjoner, den objektive og den subjektive. I den objektive dimensjonen av en drøm er de personene eller tingene vi drømmer om den der er i virkeligheten. Den subjektive siden av drømmen representerer en side ved drømmeren.

Den objektive delen av en drøm kan være interessant å utforske når klienten er opptatt av relasjoner med andre eller forhold som ligger utenfor klienten selv. I forhold til de ulike impassestegene til Staemmler, så er dette ofte en fase der klienten skylder på andre for sine egne problemer. Hvis klienten da har drømmer om personen som relasjonen er vanskelig med, vil drømmen ofte tydes i den retning at det er denne personen det er noe feil med, drømmen reflekterer kanskje klientens egen oppfatning om personen, uten at dette nødvendigvis stemmer.

Bilde: iStockphotos.com

Kommer vi lengre ned i impassen, vil derimot klienten starte å differensiere ved å se de ulike polene i situasjonen, og ofte innser klienten at problemet ikke kun ligger hos den objektive part. Da kan symbolene eller personene i drømmen representere sider ved klienten som er ubehagelige eller som klienten ikke ønsker å anerkjenne. Hvis klienten drømmer om ulykker, kan terapeuten og klienten utforske hva dette betyr rent fenomenologisk. Det finnes en rekke ulike øvelser de kan gjøre, kanskje sjekke ut hva klienten føler angående en slik ulykke, om det har skjedd lignende situasjoner med klienten eller noe hun kjenner og så videre. Det kan også være nyttig å sjekke ut polaritetene til ulykker. Hva er det klienten assosierer med det motsatte av ulykker? Det kan være koselige situasjoner med familien, jogge, lykke eller hva som helst. Kanskje drømmen betyr at klienten opplever mye som har fellestrekk med ulykker i sitt liv? Samlivsbrudd eller uoppnådde drømmer om sitt eget liv kan føre til en følelse av håpløshet og dette gir utslag i at underbevistheten skaper drømmer om ulykker.

Nå var dette et fiktivt eksempel for å forklare forskjellene mellom å jobbe med drømmer på en objektiv eller subjektiv måte.

Perls anerkjente Freuds påstander om at drømmer hadde stor innflytelse, selv om han arbeidet med dette på en annen måte enn sin tidligere læremester. Han var også påvirket av Jung, og Perls mente at drømmer var projeksjoner av klienten (Clarkson/Mackewn, 1993. s10). Dette støtter opp under Jungs teori om de subjektive drømmene, nemlig at det er sider ved klienten som blir projisert i drømmen.

Fritz mente at drømmer var kongeveien til integrasjon. Han brukte drømmer til selvrealisering og innsikt hos sine klienter, og likte å sette opp gruppeterapi situasjoner der han kunne briljere med sine ferdigheter innenfor dette feltet. Han mente at klientens eksistensielle utfordringer blir mer synlig i drømmene og at disse projeksjonene kunne jobbes med så klienten kunne anerkjenne de og gjøre de til en integrert del av sin personlighet. Å jobbe med drømmer her og nå er en viktig del av gestaltterapi, og det er selvfølgelig variasjoner på hvordan ulike terapeuter vektlegger slikt arbeid.

Hans arbeid med drømmer forandret på mye av den analytiske delen av drømmer, nemlig ved å sette de ulike delene av drømmen "i bås" ved å generalisere bruken av symboler. Han arbeidet med drømmen fra klientens perspektiv og utforsket det fra hennes side. Han mente at den eneste feilen en terapeut kan gjøre er å forsøke å tyde drømmen.

"Let med warn you, there's only one great mistake you can make. That is to intrepret. If you start intrepeting, you're lost. You make an intellectual, Freudian game out of it, and at best, you will be filing away some very interesting insights into some intellectual filing cabinet, and make sure nothing real happens. Don't intrepet, just be that thing, be that plate, be that pot, be that friend of yours" (Perls, 1976. s. 184).

I denne uttalelsen kan vi nok en gang se et sleivspark til den intelektuelle Freud som analyserte og satte sine klienter i bås. Han ville heller at klienten skulle gjenfortelle sin drøm her og nå, og deretter ha et rollespill der klienten skulle være de symbolene som var figur i forbindelse med drømmen her og nå.

Når vi skal tyde drømmer, er det et fenomen at det vi husker av drømmen når vi våkner ikke nødvendigvis er det vi husker når vi skal gjenfortelle det senere. Dette er feltteorien i praksis, og for terapeuten er det viktig å stole på at det som blir figur først, som oftest er det som betyr mest for klienten her og nå. Vi snakker også om at figuren skal bli fet, det kan også bety at klienten kan bruke litt tid før de finner ut hva som er det de sitter igjen med et størst inntrykk av i forhold til drømmen.

For en klient som ikke er vant til gestaltterapi, kan det være litt vanskelig å spille et symbol i et rollespill. Hvis drømmen handler om et slitt teppe, er det ikke alltid en god ide å be klienten å legge seg ned på gulvet og beskrive at hun er et slitt teppe som føler seg tråkket på og fargeløs. Dette krever litt takt og tone fra terapeutens side, gjerne at terapeuten speiler klienten og snakker om sine egne opplevelser av å være et slitt teppe.

Å gjøre en slik type øvelse krever en tillit mellom klient og terapeut, og det er mange terapeuter som ikke foreslår slike øvelser - også fordi de er redd for å ødelegge et tillitsforhold. Det spennende med gestaltterapi er at klienten også ofte kommer med forslag om øvelsene selv. Id funksjonen kan gjøre at impulser om å legge seg på gulvet kommer, og klienten kan kanskje si dette. "Nå føler jeg for å legge meg ned litt", og terapeuten kan da avklare om han skal gjøre det samme.

Hvis ikke øvelsen gir noen mening, går timen videre og det kan være andre figurer som skal utforskes.

Polster & Polster (1973) bygger videre på Perls sine teorier rundt drømmer, spesielt i forhold til at drømmeren skal beskriver drømmen her og nå, og jobbe med emnene rundt projeksjoner og at drømmen har utgangspunkt i klienten. De beskriver også at tanken fra Perls i forhold til dette ikke er den eneste dimensjonen angående drømmer, men at det også er viktig for klient/terapeut relasjonen at drømmene blir bearbeidet i terapirommet. Jeg tolker deres bok slik at de ser en verdi i å ikke legge til seg en sannhet rundt arbeidet med drømmer, og at det er opp til hver enkelt terapeut å velge hvordan drømmer skal ha en betydning i terapirommet. Dette vil kanskje i seg selv være et emne jeg kan blogge om senere, nemlig hvordan terapeuten også påvirker det som skjer i terapirommet gjennom sine egne interesser og komfort med ulike temaer og eksperimenter.

Zinker (1971) brukte drømmer i sine gruppeterapisesjoner, der drømmeren kunne få spilt ut sine drømmer gjennom de andre deltagerne i gruppen. Her vil selvfølgelig drømmerens informasjon om drømmen og instruksjoner til de andre deltagerne være en vesentlig del av eksperimentet, men resultatet av å få det fremstilt som et rollespill gir drømmeren mer innsikt i sin egen tolkning av drømmen.

Uansett hvilket bevisthetsnivå du befinner deg på, vil sinnet ditt ha evnen til å drømme eller fantasere. Når vi sover er det underbevistheten som fører til at drømmene skjer, og vi husker svært lite av de drømmene vi har i løpet av en natt - mange husker rett og slett ingenting. Å drømme om å vinne i lotto, bli kjæreste med en person vi liker, bli kvitt en sykdom og alle de andre tingene vi ønsker eller ikke ønsker er helt naturlig. Å drømme er ikke bare en flukt fra virkeligheten, men også en drivkraft til å oppnå noe vi ønsker, det kan også være en forsvarsmekanisme for å ikke erkjenne tingenes virkelige tilstand.

 I terapirommet kan du leve ut dine drømmer, og en gestaltterapeut skal i følge teorien få klienten til å oppleve hendelsene her og nå. Det er viktig å ikke "snakke om", men å føle hvordan et emne påvirker deg. En klient vil starte en terapitime som oftest med å komme med en bestilling på hva som er figur, eller det vil være en del av timen der klienten snakker om sin drøm og forteller terapeuten om de ulike symbolene og innholdet. Det er først når klienten starter å kjenne etter hva som skjer med henne i terapirommet at vi er klare til å eksperimentere og utforske emnet ytterligere.

Det er viktig å drømme, det er godt å kunne forestille seg situasjoner i et bedre lys - i hvertfall hvis det er en form for realisme over det - og det kan også være hensiktsmessig å utforske både de sannsynlige og usannsynlige polariseringene i en drøm. Har klienten en uhelbredelig sykdom, kan det være både en trøst i å utforske tankene rundt det å være frisk, samt å se på polariseringen i at hun faktisk ikke kommer til å bli frisk. Hovedformålet med terapi er å gi klienten evnen til å støtte seg selv og kunne leve med sine feil og mangler, samt alle de positive sidene som finnes.

Som en klok person sa til meg en gang: "Drømmer er gratis!"

Topdog / Underdog

Jeg har skrevet en artikkel om topdog / underdog tidligere, og en medelev fra klassen hadde skrevet en artikkel om dette emnet som jeg fikk lese. Dette temaet har for meg vært relativt enkelt å forstå, ihvertfall trodde jeg det - men det har vært så lett for meg å mikse opp ulike kilder og få oversikten over hva de ulike gestaltistene mener er riktig. Min medelev har gitt meg tillatelse til å skrive om artikkelen, så dette blogginnlegget er omskrevet av meg, alle personlige referanser er fjernet.

Korb, Gorrell, Riet (1989) skriver om det manipulerende selv. Individer som manipulerer seg selv og omgivelsene, gir særlig oppmerksomhet til deler av sin egne erfaringer og ser bort  fra andre. De viser til det å blokkere sunn kontakt med omgivelsene som ”…the self-torture game labeled by F.Perls as topdog/ underdog" (s. 62).

Topdogen er den som krever og vet hvordan ting skal gjøres og har svarene, ofte med en hel mengde introjekter.

”The topdog, speaking only of the individual from within, is an introjection of sociotal, familial, or authoritarian demands” (Korb m.fl, s. 63).

Den indre stemmen eller topdogen forteller klienten hva som skal til, så det er bare å gjøre det. Underdog er ofte enig i det topdogen predikerer, men samtidig er underdogen unnvikende.

Underdogen saboterer topdogen ved å være unnvikende og innta rollen som offer. Korb m.fl skriver også at underdogen oppfører seg barnslig og inntar rollen som offer. Strategier som fiendtlighet, aggresjon, besettelse og hyperaktivitet. To aspekter oppstår ofte i underdogens personlighet. Den ene er at underdogen blir selvsentrert og narsissismen inntreffer, den andre er at underdogen får en barnslig fremtoning.  Forsvarsmekanismene lært som barn blir vaner som ofte kan bli fokus i terapien. De blokkerer en positiv selvfølelse og den nødvendige energien som trenges for håndtere omgivelsene på en hensiktsmessig måte (Korb mfl 1989).

Videre mener de at topdogen er orientert mot det perfekte og kommer med krav om hva som burde gjøres. Stadig forsøker den å forbedre og endre seg. Noe de mener er måte å hindre at utvikling og endring skjer. Beisser (1970) sier det slik: ”Forsøker vi å kontrollere ubehagelige tanker og følelser ved å skyve dem vekk, blir de ofte bare sterkere. Jeg kjenner at jeg skyver de vekk og fokuserer på noe annet. Lager min egen virkelighet. All endring forutsetter anerkjennelse av det som faktisk er, og når vi aksepterer det som er, kan endring oppstå. «The paradox of change»” (A. Beisser 1970). Underdogen akseptert topdogens krav og finner årsaker og unnskyldninger på hvorfor den ikke klarer å møte kravene.

Videre skriver de at topdog/underdog  ofte er et relevant og virkningsfullt mønster å forfølge og utforske. Det å forstå mønstrene  slik at hensiktsmessig terapeutiske intervensjoner kan brukes. Observasjoner brukes også for å bidra til mer awarensess hos klienten. Den understreker at konklusjoner er farlige. De kan være feil og det kan også skade relasjonen mellom terapeut og klient.

Fritz Perls

Clarkson og Mackewn (1993) skriver at den mest berømte polariteten som Perls skriver om er topdog/ underdog. Beskrivelsene av topdog/underdog skiller seg lite fra fra beskrivelsene ovenfor. Topdogen som kommandere, gir instruksjoner og maser. Underdogen fremstår hjelpeløs og sabotere topdogen ved hjelpe av passivitet og hjelpeløshet. Perls mål ved å jobbe med disse polaritetene er å tydeliggjøre de ved å skille de fra hverandre. Undersøke de hver for seg og konflikten mellom de. Dette gjør han gjerne ved bruk stolarbeid hvor hva ber klienten spille ut disse to rollene. Dette for å få klienten til å få mer awereness kunnskap om hva som skjer i polene og mellom de. (Clarkson, 1993)

Dette viser Perls i Gestalt Therapy Verbatim. Her skiver han også kritikk til Freud, hvor Perls mener at han kun gjorde halve jobben. Freud så topdogen som superego, men han så ikke underdogen (infraego). 

 I Joseph Melnicks artikkel skriver han at underdogen kan ligne Freuds id og representerte undertrykt spontanitet (Melnick, 2003). Topdogen beskriver Perls som en bølle som arbeider med hva du skulle ha gjort. ”… and the underdog likes word like this ”Manana”, ”I try my best”, ”I can´t help if I fail”.” (Perls, 1969, s.38)  Videre skriver han at ”If a person tries to meet the topdog´s demand for perfectionism , the result is a nervous breakdown.”
Han mener også at ofte føre lite med seg for topdogen å mase, for underdogen vil vike unna som en never ending story.

Frank Staemmler skriver om topdog/underdog i sin artikkel on Layers and Phases (1994). Her viser han til en artikkel av Friedman og til Fritz Perls. Han har flere kritiske synspunkter til både begge. Han deler synet på å få frem begge sider av polaritetene i topdog underdog. Det er nødvendig at det både er den som er ”Vicitim” og ”Vicitimizer” kommer frem.  Den en kan ikke være der uten den andre. Samtidig som han mener at topdog/underdog konflikt ikke har noen utvikling  i seg selv og fokus kan bli på falske alternativer. Det er to sider av det samme. Han sier vider at det er ikke er polariteter, men komplementære roller. Det er viktig å få frem de to sider, men det er ikke nok. Det er også svært viktig å få frem det uhensiktsmessige mellom topdog/underdog. Først da kan klienten få awareness på det ufullstendige og en mulighet for å se det som skjer mellom de.

Polster skriver også om topdog underdog og kaller det ”… the struggel between master og slave.”(Polster, 1973, s 62). Polaritetene som oppstår i topdog/underdog har uendelig mange dimensjoner. Oppgaven ved er skille de og binge de de frem i lyset, slik at de blir tydelige. Det kan hindre at man står fast i en av de. (Polster, 1973) Slik jeg forstår det er de ikke så opptatt av forholde mellom polaritetene som oppstår, men snarer at de står på egne ben og har sin egen identitet. Det skiller seg fra Perls som mente de var polariteter som hører sammen eller Staemmler som mener de er komplementære roller.

Norsk Gestaltinstitutt under oppløsning?

Jeg fikk tips om at Norsk Gestaltinstitutt har meldt en kunngjøring til Brønnøysundregistrene om at selskapet skal oppløses.

Skolen er som mange vet privateid, og er opprettet som eget AS - fra 01.08.2012 har styret blitt endret slik at Gro Skottun er styreleder, Daan Van Baalen er styremedlem og Elisabeth Røst er varamedlem.

Det har visstnok vært allment kjent at skolen har vært til salg de siste årene, så det kan være en sammenheng mellom dette og denne kunngjøringen.

Uansett så vekket dette min oppmerksomhet, og jeg tok kontakt med lederen for studentrådet på fredag, og han hadde ikke hørt om dette tidligere.

I morgen tar jeg kontakt med skolen for å høre hva som skjer.

Les kunngjøringen her

Topdog / Underdog

Perls beskriver topdog/underdog som en indre konflikt, der topdog er den intrapsykiske stemmen som forteller deg alt du må, bør og skal gjøre. Dette kan være den pliktoppfyllende siden ved deg selv som holder kontrollen og sørger for at du spiser de riktige mengder mat, trener når du skal, leverer oppgaven i tide og alt det andre vi driver og minner oss på. Topdogen kan også være den angstfylte stemmen som forteller hvor farlig alt kan være, hvilke forferdelige konsekvenser de valgene du tar kan få og alt du går glipp av eller ikke går glipp av ved å handle. Topdogen kan være verre enn den mest kjatete og masete moren eller kjæresten din, den kan være et skikkelig pain in the ass og plage vettet ut av deg ved å konstant male på om alt mellom himmel og jord.

Alle har denne topdogen som egentlig er en integrert stemme i deg selv, som er påvirket som alt annet av din biografi og utgjør en del av personlighetsfunksjonen din. For de fleste er det bare en naturlig stemme som i grunnen er der for å passe litt på deg selv, og den er ikke i nærheten så plagsom som jeg kanskje beskrev den i avsnittet over. Men som alt annet skifter jo dette litt på, og den vil gå frem og være en sterk figur i noen settinger og gå helt i grunn i andre settinger.

Eckhart Tolle skriver om denne stemmen, og oppfordrer sine lesere til å lytte til sin indre stemme og alt det våset vi maler om til enhver tid.

Underdogen er den andre stemmen, den som kanskje ikke er der mesteparten av tiden - men som blir fremtredende når topdogen maser og tjater, den stemmen som sier: Drit i det! Dette løser seg av seg selv, dette kan du fikse i morgen!

Perls beskrev denne stemmen som den som sier Manana, eller "i morgen". Manana er herlig å ha på late sommerdager da dagene er lyse og det kan grilles i parken i stedet for å komme seg hjem og vaske klær og sortere tørrvarene i skapet. Manana er den litt betryggende stemmen som forteller deg at du ikke trenger å stresse og fokusere på alle de oppgavene som ligger foran deg, det er muligens den eneste vennen din når topdogen din går helt berserk og får pulsen din til å fyke opp og hjerteflimmeret og angsten er noen sekunder unna.

Disse to vennene dine krangler og dytter på hverandre hele tiden, men som regel er denne indre dialogen hensiktsmessig og resultatet er at du klarer å prioritere viktige oppgaver og la de tingene som Manana mener kan vente til i morgen.

Det er verre når du henger deg opp i topdogen eller underdogen på et vis. Hvis du aldri klarer å slappe av, føler deg stresset og styrt av dine introjekter - har du sannsynligvis en dominerende topdog. Klarer du derimot ikke å få gjort en skit, og alt utsettes til etter fristen - da har du en underdog som sitter og chiller et hakk mer enn nødvendig.

Denne konflikten skjer derimot ikke kun intrapsykisk, dette skjer også i relasjon med andre.

Topdogen er gjerne den som maser på den annen part, forteller om sine forventninger, delegerer oppgaver til sine medarbeidere, lager lister over ting som skal gjøres og kjenner på en økende frustrasjon over at ingenting skjer. Topdogen har nok en tendens til å "gjøre det sjæl" hvis ikke andre får ut fingeren, og ender opp med å være veldig veldig sliiiiten.

Underdogen sier gjerne: "Ja, dette skal jeg ordne opp i!", og gjør absolutt ingenting.
For det kan gjerne vente til i morgen, ikkesant?

For min del kunne jeg kjenne igjen dette med topdog/underdog, og jeg trodde at det var den som maser, nemlig topdogen som sitter med kontrollen fordi han delegerer og leder og forteller hva som skal gjøres. Men i virkeligheten er det Frøken Manana som styrer hele showet. Hun sier at oppgavene skal løses, har kanskje sin egen indre strid om hvordan det skal løses, men det skjer ikke så mye. Det skjer kanskje ingenting. Topdogen får hetta, og tar til slutt saken i egne hender. Etterhvert ser Frøken Manana at topdogen faktisk gjør oppgavene for seg, og det forsterker inntrykket av at det ikke er så farlig, så til slutt stopper topdogen å delegere eller mase, men lider seg igjennom helvettet selv, helt til han møter veggen og må innse at alt faktisk må gjøres manana.