Observasjon

Nå som jeg har startet med klienter og i tillegg fokuset på skolen har gått mer over til terapeut rollen enn tidligere i første og andre klasse, har jeg startet å bli mer oppmerksom på rollen som observatør.

Denne bloggen er skrevet med tanke på personer som har en personlig interesse av terapi på ett eller annet plan, og begrepet med observasjon i gestaltterapi har muligens en annen betydning enn det folk flest legger i det.

Da jeg var i militæret hadde vi observatører som hadde som oppgave å komme seg i posisjon i forhold til de målene vi skulle uskadeliggjøre. De hadde lettere utstyr, egne kjøretøy og måtte gjerne grave seg ned uansett vær og årstid og ligge en stund og vente, observere og melde tilbake til resten av troppen som sørget for at granatene haglet.

For å benytte dette eksempelet i forhold til terapi, var det i disse situasjonene viktig at observatørene forholdt seg så saklig og korrekt som mulig. Hvis det var en veistrekning de holdt utkikk med, måtte de først se hvordan veien gikk, hvilke svinger, bruer og annet terreng som fantes og ta en vurdering av hvor det ville være mest hensiktsmessig å legge et eventuelt angrep. De måtte også vurdere hvilke type kjøretøy som fienden hadde, hvilken fart disse sannsynligvis ville ha, avstanden til der bombekastertroppen sto og tiden det ville ta granatene i sin krumbane.

Utfordringen i en slik situasjon selvfølgelig, ville være at granetene ville ødelegge utstyret og mest sannsynlig ta en rekke menneskeliv i tillegg til å lemleste de som ikke døde momentant. For en observatør er det derfor viktig å sette sine egne tanker og følelser til side og tenke på oppgaven og få den gjennomført.

I terapien er det heldigvis få lignelser med dette, men vi som terapeuter har en oppgave å observere hva som skjer i møtet med klienten, og vi må forholde oss til det fenomenologisk. Hva er så å være fenomenologisk?

La oss si at det kommer en kollonne med seks kjøretøy, lettere pansret med mitraljøser betjent av en soldat på taket, de kjører i ca 30 km/t timen og har belter, noe som betyr at de kan kjøre av veien uten å være uskadeliggjort. Observatøren tar dette i betraktning og melder inn følgende via radio:
"9-1, dette er 9-9, vi observerer 6 kjøretøy i retning sør av type BV-206 med 30 meters avstand, fart ca 30 km/t, over".
Av troppsjefen får de beskjed om å velge et av flere nedslagsområder for granatene, og observatøren velger en bakketopp der terrenget tilsier at beltevognene ikke kan kjøre ut av veien og inn i terrenget uten utfordringer. Kommandoen gis videre via kryptert utstyr, granatene avfyres og død og pine følger deretter.

Observatørene forholder seg helt og holdent til fakta, og rapporterer inn det som skjer rent fenomenologisk, det vil si at de ikke tolker eller legger sine egne synspunkter med i kommunikasjonen.

For å gi et flåsete eksempel på hvordan den samme meldingen kunne vært gjort av en person som ikke har de samme forutsetningene og treningen, kunne det vært noe slikt:
"Hallo?! Det kommer seks kjøretøy sørover på veien, det virker ikke som de har så dårlig tid for de kjører ikke så veldig fort, men de er sikkert redde for å bli angrepet siden de har en kar som står og sikter med et digert gevær ut av en luke i taket. Alle sammen har hjelmer, og jeg ser at uniformene er skitne, kanskje de er slitne og ønsker å overgi seg. Hva gjør vi? Jeg tenker at det beste er å stanse dem og ta de til fange. OK?!"

I det siste eksempelet legger observatøren sine tolkninger og meninger inn i beskjeden som gis, og et befal hadde vel fått krupp hvis beskjedene hadde blitt gitt på denne måten.

Utfordringen med å observere seg selv og klienten(e) er at du som regel er alene i terapirommet, emosjonelt tilknyttet situasjonen og veldig opptatt av feltet mellom deg og klienten og det at du ikke skal gjøre noen feil.

Hvor vanskelig dette er, blir spesielt tydelig når en klient har vært i terapi i en time og du i etterkant skal evaluere hva som har funnet sted i timen. Var det noen tydelige figurer? Hvordan oppfattet du klienten, hva skjedde egentlig, oppstod det noen spesielle hendelser, hva ble sagt, hvordan var kroppspråket, hva gjorde du og så videre.

Klarer du å gjøre dette uten å tolke og legge inn dine egne meninger? Neppe, men vi skal prøve så godt vi kan - dette gjør at vi trener opp vår evne til å observere og bruke awareness.

Empati

Kilde: www.frank-staemmler.de

Frank-M. Staemmler er en tysk gestaltterapeut som også er utdannet psykolog. Han har skrevet en bok som heter "Empathy in Psychotherapy". Han har også skrevet noen meget bra artikler som vi bruker mye i studiene på NGI. Språket hans kan være litt kronglete, men jeg liker veldig godt måten som han skriver på og hvordan hans kunnskap om emnene blir synliggjort med gode referanser til kildene.

I følge Staemmler er den tradisjonelle definisjonen på empati følgende: "Empathy is a mode of attending to the client whereby the therapist strives to capture the client's experimential world as accurate as possible without loosing her awareness of the boundary between self and other." (s.23)

Han mener at denne definisjonen ikke er nok, og at det er tre hovedgrunner til at empati begrepet må utvides. Den første grunnen er det han kaller "ensidighet/one-sided" og med dette mener han at begrepet med empati kun gjelder for terapeuten. Jeg tolker dette som et etterslep av holdningene til endel psykologer som ser på seg selv som hevet over sin klient, at det å være utdannet psykoterapeut betød at terapeuten hadde et helt annet utgangpunkt enn klienten.

Den andre grunnen er det han kaller "disembodiment", som jeg har litt vanskelig med å oversette - men det betyr vel at empatien ikke tar hensyn til kroppen i den tradisjonelle beskrivelsen fordi empati først og fremst ble ansett å være en mental egenskap og at kroppen ikke hadde noen innvirkning på dette. For oss gestaltterapeuter er det viktig å se sammenhengen mellom det vi observerer/opplever/sanser, tenker og kjenner i kroppen.

For det tredje påpeker han individualismen, som bygger opp under at alle mennesker står for seg selv og at det ikke er noen link mellom ulike individer. Dette har sin opprinnelse tilbake i historien, og spesielt hendelser som den franske revolusjon og dette med at vi alle skal ta ansvar for oss selv har ført til at empatien ikke har plass. Rent kulturelt peker også Staemmler på at vi blir mer distansert i forhold til andre, dette skylder krig, mengden informasjon om forferdelige hendelser, voldelige videospill og filmer, samt mye annet.

Han mener ikke at hans begrep på empati skal erstatte den tradisjonelle definisjonen av empati, men derimot bygger videre på denne.

Det er et meget langt kapittel som beskriver hans forslag til det utvidede begrepet for empati, og kort oppsummert introduserer han tre poeng der det første er den intersubjektive prosessen mellom mennesker (klient/terapeut). Slik jeg forstår dette er at både klienten og terapeuten mobiliserer for å skape empati som går i begge retninger på et mentalt plan. Terapeuten forsøker å se klienten fra hans ståsted, men denne prosessen går også den andre veien, nemlig fra klienten til terapeuten.

Den andre er en kroppslig forståelse, mitt beste eksempel på dette er for eksempel måten vi speiler andre mennesker på, at vi kan kjenne "fantomsmerter" når vi snakket om en sykdom andre har, "kjenner det på kroppen" når vi ser noen tryne på sykkel og lignende kroppslige reaksjoner. Som terapeuter kan vi også bruke kroppen vår til å vise at vi følger med og møter klienten for å vise at vi har empati.

Det siste punktet er det han kaller den samlende situasjonen / Joint Situation. Her får jeg ikke helt taket på hva han mener, men jeg tror det har noe med at når to personer møtes og skaper en situasjon med felles empati som går begge veier, blir møtet mellom disse to personen noe mer enn to individer som har en forståelse for hverandre. Dette kan kanskje sammenlignes med det vi gestaltterapeuter kaller kontakt i kontaktsyklusen, nemlig at i møtet med hverandre blir feltet til mellom dem, de er over forkontakten og har mobilisert sammen til en kontakt. Denne kontakten varer ikke evig, for alt har jo en ende og vi kommer over i etterkontakten.

Staemmler's nye definisjon på empati er da som følger: "In addition to what is described by the traditional concept of empathy I understand empathy to be a form of social referencing that is based on intersubjectivity, takes place on a bodily level and is mutual: It takes place between two (or several) persons - a referencing of both the expermential world of the other person(s) and also of the joint situation and its emergent characteristics."

Muligens litt omfattende til å oppsummere i en så kort artikkel, så jeg anbefaler dere virkelig å kjøpe boken og lese den. Selv kommer jeg nok til å bla i denne ofte, han beskriver sine begrep meget bra og kommer med gode eksempler. Jeg tror Staemmler kommer til å bli en hovedreferanse for empatibegrepet fremover og håper også andre fagmiljøer enn gestaltterapeuter ser på hans teorier.

Han refererer også til O'Hara (1997) som en annen terapeut med en lignende modell. Hennes bok har jeg ikke.

Sex

Jeg har lest første del av Brigitte Martels bok "Sex - gleder og skuffelser" (2008) og dette er en bok jeg anbefaler andre terapeuter/coacher å lese.

Sex er en av basis behovene for oss mennesker, og uansett legning og seksuelle preferanser har vi et valgt forhold (eller ikke-forhold) til seksualitet. Mange av våre tanker og følelser rundt sex er tabubelagt og klientene stiller ofte spørsmål rundt hva som er "normal" seksuell adferd og fantasier.
Utfordringen med dette normalbegrepet er at det som anses å være helt normalt for en person, eller i en situasjon kan oppfattes som abnormalt i andre settinger.

Gordon (Journal of Sex Education and Therapy, vol 11, 1985, s17) beskriver det slik: "Normal seksuell oppførsel hos voksne defineres som frivillig, som ikke utnytter, og som det er samtykke om; generelt sett er den ikke bare noe som er godt og fritt for skyldfølelse, men den øker også selvfølelsen."

Kilde: iStockphotos

Årsakene til seksuelle problemer kan være mange, og det er viktig som terapeut at samarbeid med fastlege blir foreslått til klienten hvis det seksuelle problemet kan ha en fysiologisk grunn. Problemer med potens eller å bli opphisset nok til å kunne gjennomføre et vaginalt samleie kan ha ulike årsaker som ikke nødvendigvis kan løses i terapirommet. En behandling hos lege eller en annen spesialist kan være nødvendig og det kan være en god ide å kombinere dette med terapi.

Å arbeide med sex i terapirommet kan være effektfullt i både individualterapi, par og gruppeterapi. Det finnes flere grupper i Oslo der det er mulig å delta med temaet sex eller seksualitet. Gruppeterapi kan være spesielt egnet til dette siden det finnes en rekke eksperimenter som kan gjennomføres i gruppen som både utfordrer klientene til å sette ord på sine seksuelle utfordringer, men fremdeles beholder konfidensialiteten og kan anonymiseres selv innenfor gruppen. For den som ønsker innspill på slike øvelser er denne boken av Martel flott, med beskrivelser av øvelsene og anonymiserte eksempler fra hennes praksis.

Den seksuelle fantasien er personlig, og klientene deler ofte ikke sine fantasier med andre fordi de er usikre på om dette er normalt eller hva deres partner vil reagere hvis fantasiene blir uttalt. En fantasi kan være kun en fantasi og noe som klienten drømmer og tenker om, men ikke ønsker å sette ut i praksis. Andre fantasier er mindre angstfylt eller fører ikke til skam hos klienten, og disse kan gjerne bli utført i virkeligheten, enten med hennes vanlige partner eller med elskere eller tilfeldige bekjentskap. Å kunne utforske disse tankene i terapirommet kan være både belastende og befriende. Rollen til gestaltterapeuten er ikke å dømme klienten, men utforske de fenomene som oppstår i feltet sammen.

Oppstår det seksuelle spenninger mellom klienten og terapeuten er ikke dette uvanlig, og det er helt klare retningslinjer for at terapeuten plikter å sette grenser for klienten og seg selv. I noen tilfeller kan denne "seksuelle spenningen" også utforskes som et fenomen.

Det er også terapeutens ansvar å sette grenser i forhold til hva som er akseptabelt som tema i gruppen eller i individualterapi. En generell regel kan være at seksuell adferd som er straffbart vil det være stor forskjell på hvordan terapeuten behandler temaet, det kan være aktuelt å trekke en klient ut av en gruppe hvis de handlingene eller fantasiene som personen beskriver eller gjør ødelegger for gruppeprosessen og heller ta personen i individualterapi.

Vel, dette blogginnlegget er ikke ment for å belyse denne typen adferd som er utenfor "normalen", men at det er noen grunnleggende deler som må være på plass for at individet har en sunt seksualliv. Disse tre komponentene er ømhet, intimitet og aggressivitet. De to første er nok enklere å forstå enn den siste, vi har som regel et relativt likt begrep på hva som kjennetegner ømhet og intimitet.
For mange er aggressivitet et negativt ladet ord, men i gestaltteorien mener vi at dette er en sunn aggressivitet som gjør at vi kan gi uttrykk for vårt begjær, sine behov og søken mot den annen part. Vi kan vel også kalle det initiativ.

Konfluens - del 2

Et av de mest leste blogginnleggene mine handler om konfluens, dette er en kontaktform som har en motpol i motstand, og dette kan du lese mer om i den artikkelen som ble skrevet tidligere i studiet.

Å flyte inn i hverandre er en beskrivelse av konfluens, og min forståelse av denne kontaktformen har vært sterkt preget av at min forståelse for konfluens har vært begrenset til noe naturlig som ikke kan være en belastning for klienten.

Dyrkorn & Dyrkorn (2010) skriver at: "Konfluens vil si at grensene mellom to eller flere personer viskes ut, blir utydelige og underordnet et felles vi. Et konfluent forhold mellom to eller flere personer innebærer at det går automatikk i å tenke, mene, føle og oppfatte det samme uten forutgående meningsbryting."

I en sunn kontekst kan konfluens gi klienten en følelse av å tilhøre et fellesskap, og konfluens er viktig i forholdet mellom mennesker og grupper. Derimot kan det også bety at klienten mister seg selv og evnen til å differensiere mellom hva som er sitt og hva som er en del av feltet.

Vi kan si at konfluens har motpolen i kontaktformen motstand, der klienten ofte kan kjenne en kroppslig motstand mot personer, ikke evner å se ting fra en annens perspektiv og mangle empati.
Konfluens har også en annen side, nemlig isolasjon.

Illustrasjon: Jens M. Fossum

Isolasjonen er en slags forsvarsmekanisme for klienter som har en tendens til å henge seg opp i konfluensen, og det finnes eksempler på isolasjon for de fleste personer.

Jeg skal prøve å ta et eksempel fra mitt eget liv, der jeg kan føle at jeg er konfluent med en person jeg kjenner, vi er alltid enige og har mange av de samme referansene. Plutselig snakker jeg med denne personen og han sier noe som jeg ikke er enig i, og på grunn av at vi alltid pleier å være så konfluente reagerer jeg sterkt på den plutselige differensieringen og sier: "Nei, dette gidder jeg ikke å snakke mer om - når du skal være så teit. Jeg trodde vi var enige om slike ting." Kanskje jeg går ut av rommet og isolerer meg fysisk også.

Dette var kanskje ikke et av de beste eksemplene, men det er mulig du kjenner deg igjen i det jeg beskriver.

Når en klient har en diagnose innen psykologi og psykiatri som kalles Borderline (Kringlen, 2011, s.143) sier vi i gestaltteorien at pasienten har en fiksering rundt konfluens. I gestaltterapi gir vi ikke tilsvarende diagnoser, men forholder oss ofte til pasienter som har en sykdomshistorikk. Han skriver at denne diagnosen beskrives som emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og har noen trekk fra den impulsive typen. I tillegg må en borderline klient ha to av følgende kriterier:

• Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier
• Intense og ustabile forhold
• Store anstrengelser for å ikke bli forlatt
• Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv adferd
• Kronisk følelse av tomhet

Kjenner du deg igjen? Det gjør jeg.

Vi har vel alle noen svingninger i psyken som gjør at vi er ustabile, selv vil jeg vel si at to av disse kriteriene (minst) har vært fremtredende i siste stadiet av forhold til kjærester som har vært i ferd med å slå opp. En borderline pasient klarer ikke å skille på seg selv og sine omgivelser, og ønsker ikke å bli overlatt til seg selv i sin ensomhet.

Det er spesielt aggresjonen som skiller en borderline klient fra en person som kanskje har en akutt følelse av å miste seg selv.

I terapirommet til en gestaltterapeut anbefaler Greenberg (1998) å konfrontere klienten med sin utagerende adferd og få awareness på dette. Hun sier at klienten må eksperimentere med å uttrykke sine behov i stedet for å unngå disse følelsene. Arbeidet må bære preg av å styrke det individuelle og at klienten kan differensiere hva som er hennes og hva som er en del av feltet.

Gestaltterapi for studenter ved Høyskolen i Akershus (Kjeller)

Kilde: www.hioa.no

HiOA har samme studentsamskipnad som NGI, og siden jeg har praksis på Strømmen tilbyr jeg gestaltterapi til studenter ved Høyskolen i Oslo og Akershus som går på Kjeller.

Normalt tar jeg 400,- per time - men til studenter ved Høyskolen gir jeg 50% rabatt. Jeg har ikke kapasitet til så mange studenter, men det finnes flere medstudenter fra NGI som ønsker å ha klienter.

Hvis du trenger noen å snakke med om vanskelige tema, ønsker å utforske sider ved ditt eget liv eller kjenner noen som kan ha behov for dette, ber jeg deg om å ta kontakt.

Forskning innen gestaltteori

Som mange andre følger jeg med på programmet Folkeopplysningen på Nrk som tar for seg alternative behandlingsformer. Gestaltterapi er også en alternativ behandlingsform, siden det ikke er godkjent på samme måte som behandlingsformer som pasienter kan få rekvisisjon fra sin lege og subsidiert behandling.

Daan van Baalen, som er en av gründerne til Norsk Gestaltinstitutt har sagt at han ønsker at gestalt skal være et alternativ - ikke alternativt. Dette er en ønsketenkning for oss som gestaltister, men det er dessverre en lang vei å gå før vi kommer dit, hvis det noen gang skjer. I Italia er gestaltterapi offentlig godkjent og pasienter kan visstnok få rekvisisjon fra legen. Jeg regner med at det er en god del retningslinjer rundt dette, men jeg har ikke sjekket det ut videre.

Gary Yontef er utdannet psykolog og praktiserer som gestaltterapeut. Han gikk i trening til å bli gestaltterapeut i 1965, og er derfor en gammel ringrev med oversikt over hva som har skjedd av utvikling innen faget de siste 50 årene.

Historisk kan jeg nok med god grunn påstå at gestaltterapi oppsto med Fritz Perls i spissen som et alternativ til tradisjonell psykologi, eller analytisk psykologi - etter hans avvisning fra sin tidligere læremester Sigmund Freud. Flere med kunnskap til psykoanalyse, og motstandere av denne terapiformen hang seg vel på, og det ble "trendy" med opprør på 60-tallet og tilhengerne fikk med seg flere som var i opposisjon til det tradisjonelle og bevegelsen rundt Perls var nesten litt kult-aktig på slutten av 60-tallet og frem til hans død. Det var få bøker på denne tiden, og som Yontef beskriver det i "Awareness, Dialogue & Process" så hadde det som ble skrevet en tendens til å være preget av forfatterens egen mening om hva som er riktig og galt, det er mangler på filosofisk analyse. Det var også mangler på reelle data, fenomenologiske forklaringer eller intelektuelle debatter (1988, s. 4).

I den tidlige tiden ble endel grunnleggende teorier født, som har blitt rafinert og videreutviklet siden. Noe av suksessen kan skyldes begrepene å jobbe her og nå med klienten, ulike metoder for å bruke eksperimenter mot klienten og en mer positiv holdning til at klienten kan "kureres" ved å øke awareness og kunne støtte seg selv i den problemstillingen hun er (les: livet).

Denne perioden ble mye av teorien også hentet fra andre terapiformer, ulike filosofiske retninger og mye mer.

På 70-tallet kom en endring, og det var blant annet Perls sin kone, Laura Perls - som gikk ut og opplyste at mannens metode for å praktisere, som dere blant annet kan se på ulike filmer på YouTube, var den eneste måten å utøve faget på. Det ble skrevet endel bøker som fremdeles har mye innflytelse på det vi lærer på instituttet nå, men også endel som ikke hadde så god kvalitet. Fagmiljøene i både USA og Europa produserte en rekke artikler i sine tidsskrifter, der flere av disse blir referert til, samt fagbøker som kan ha motstridende teorier og kun deler av tekstene blir ansett som "korrekte".

Det er i dag en hel del bøker på markedet, for meg som student på NGI kan jeg heldigvis forholde meg til en pensumliste som er temmelig omfattende, men ikke i nærheten så stor som en rekke andre studier.

Jeg har sporadisk lett etter forskning som har utgangspunkt i gestaltteorien, men har ikke funnet så mye enda, det vil ikke si at det ikke finnes der ute - det er nok heller mangel på motivasjon til å grave i det som finnes av informasjon på nettet og personlige mangler ved å finne kildene.

Det mangler ikke på metoder for å drive forskning, det er i utgangspunktet akkurat de samme metodene som benyttes i forskning innen psykologi, psykiatri, tradisjonell medisin og en rekke andre behandlingsformer som kan benyttes. Det er et par antagelser jeg kan få ut av dette.

I dag er det flere tusen godkjente psykologer i Norge, og disse praktiserer innen en rekke ulike retninger innen faget, samt at psykologer, akkurat som leger og andre fagpersoner, praktiserer på ulike måter. Det de har som vi gestaltterapeuter mangler, er en større forståelse for hva som anses å være korrekt. Hypoteser, teorier og lover - samt forskning rundt om disse stemmer driver den faglige utviklingen videre. Gestaltterapi påvirker også dette fagmiljøet, akkurat som det som psykologene og andre retninger innen filosofi og terapi påvirker oss. Derfor kan mye av forskningen som brukes i psykologi også tolkes av oss gestaltterapeuter, selv om metodene kan være ulike er det basert på mye av den samme teorien - selv om det selvfølgelig finnes noen store forskjeller som ikke kan ignoreres.

Vi kommer til å få mer innsikt i hva som er gjort av forskning innen gestaltterapi i løpet av dette året (3. klasse), og jeg kjenner på en yrende interesse for dette.

I forhold til Folkeopplysningen vil jeg si at det benyttes flere tvilsomme metoder for å forsterke de skeptiske sidene ved de behandlingsformene som blir gjennomgått, selv om programmet i seg selv muligens er mer populistisk enn vitenskapelig i sin oppbygging. I de to første programmene som omhandlet healere (1) og kvantemedisin og bioresonans (2), refereres det til kvakksalvere (mine ord) som driver med uetiske behandlinger uten at det refereres til hvem disse er. Mulig dette er for å unngå injuriespørsmål, eller at kildene ikke egentlig er kjent for produsentene av programmet - noe som gjør at jeg tenker at dette programmet er ment først og fremst til å underholde befolkningen, samt å irritere utøverne av alternative behandlingsformer. Jeg skulle gjerne likt å sett programmet med en annen vinkling, der tidsrammen ble utvidet til 1 time eller kanskje mer innen hvert felt, og at budsjettet ble satt litt høyere. Da kunne det kanskje blitt enda mer underholdende for meg.

Nå skal det sies at jeg tilhører en mild form for skeptiker i forhold til det meste, også mitt eget fagområde, der jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved alt som ikke er integrert. Dette er også det som eventuelt fører til at jeg eller andre setter igang våre egne forskningsprosjekter for å dokumentere gestaltens virkning eller mangel på det.

Hvis du som leser av denne bloggen kjenner til studier innen gestaltteori som er publisert på nett, legg gjerne inn en kommentar eller send meg en e-post. Det er nemlig deilig å slippe å lete etter informasjonen selv.

Priming

Det første programmet i serien Folkeopplysningen gikk på Nrk denne uken, med en påfølgende debatt som har fått endel oppmerksomhet både hos skeptikere og alternative tilhengere. Programmet omfattet Healing og i denne sammenheng uttalte psykolog Jan-Ole Hesselberg om begrepet kalt priming.

Bilde: Jotun

Kort fortalt handler priming om å påvirke andre med en form for stimuli, for eksempel en visuell skisse eller et ord, til å huske dette uten at vi egentlig vet det, for senere å kunne påvirke oss til en bestemt handling eller gjenkjennelse.

Les mer om begrepet her.

Dette syntes jeg var meget interessant, for jeg tror dette med priming veldig ofte skjer i feltet mellom terapeut og klient.

For eksempel kan en klient fortelle om et problem, la oss si stress, og terapeuten spør hvordan pasienten føler dette stresset i kroppen. I følge vår teori får vi da klienten til å kjenne etter hvordan stress føles i kroppen (indre sone). Her kan vi si at det er stor mulighet for at klienten kjenner en uro i magen, trykk i brystkassen eller andre typer ubehag. Mange av disse symptomene på stress er noe de fleste mennesker kan kjenne seg igjen i, og derfor kan det være at jeg som klient i dette tilfellet blir primet av min klient. Jeg hører på klientens ord, betrakter de ulike bevegelsene som hun gjør og kjenner at jeg blir urolig i magen, kjenner et trykk i brystet og at pusten min forandrer seg.

Wollants (2008. s. 85) beskriver hvordan hans klient forteller hvordan forholdet er til sønnen sin, og gjennom sine observasjoner tolker språket og handlingene som foregår i terapirommet til at det er en overveldende følelse å føle seg utslitt, men avklarer dette med klienten ved å fortelle om sine observasjoner og responsen han får på dette. Wollants beskriver hvordan sorgfølelsen veller opp i ham når dette skjer.

Denne formen for kontakt, er jo i prinsippet basert på priming - og terapeuten kan også benytte seg av det ovenfor klienten.

Drømmer

I gestaltteorien snakker vi mye om awareness og hvor betydningsfull denne egenskapen er for en terapeut. Dette kan også sammenlignes med mindfullness, et uttrykk som har sitt utgangspunkt i buddisme og meditasjon for å oppnå en balanse.

Hjernen vår er et temmelig komplekst organ, og alle tanker vi har blir dannet her og lagret som minner, kunnskap eller andre inntrykk.

Når vi sover skrus ikke funksjonene til hjernen av, men et lite område i den bakre delen av hjernen  danner bilder, fornemmelser og fantasier som er mer eller mindre sammenhengende. Det har blitt forsket mye på drømmer og drømmetydning og meningene rundt emnet er ganske forskjellige.

Håkonsen (2003) skriver at søvn ikke er det motsatte av våken tilstand, men at vi kan sette dette inn i en bevisthetsskala, og at det er nedsatt aktivitet i de hjernesentrene som styrer "våkenhet". Det vil også si at vi kan drømme eller fantasere om du vil, i det vi kaller våken tilstand. Bevistheten vår, akkurat som awareness kommer og går.

I gestaltterapi kan vi benytte oss av ulike eksperiment, og Norsk Gestaltinstitutt har beholdt noen elementer fra sin begynnelse som er influert av psykosyntese. Drømmereiser kan være korte øvelser som tar noen minutter å gjennomføre - eller være avanserte historier som er så omfattende at det tar en hel samling eller flere terapitimer å gjennomføre dem.

En slik drømmereise blir gjennomført som en slags meditasjonsøvelse, der terapeuten forteller en historie eller en situasjon og klienten ser for seg bilder og hendelser i sitt eget sinn. Det kan være flere klienter som gjør den samme øvelsen, og opplevelsene de får er like differensierte som hvert menneske er forskjellig. Drømmereisen er mer en styrt opplevelse, siden klienten selv har mulighet til å påvirke innholdet fordi hun er i en annen stadie av bevisthet.

Ofte har en drømmereise innhold med symboler. Carl Gustav Jung var en psykoanalytiker som brukte mye tid på drømmetydning, og han jobbet mye mer arketyper i sitt arbeid. Han gikk ut fra at drømmer hadde to dimensjoner, den objektive og den subjektive. I den objektive dimensjonen av en drøm er de personene eller tingene vi drømmer om den der er i virkeligheten. Den subjektive siden av drømmen representerer en side ved drømmeren.

Den objektive delen av en drøm kan være interessant å utforske når klienten er opptatt av relasjoner med andre eller forhold som ligger utenfor klienten selv. I forhold til de ulike impassestegene til Staemmler, så er dette ofte en fase der klienten skylder på andre for sine egne problemer. Hvis klienten da har drømmer om personen som relasjonen er vanskelig med, vil drømmen ofte tydes i den retning at det er denne personen det er noe feil med, drømmen reflekterer kanskje klientens egen oppfatning om personen, uten at dette nødvendigvis stemmer.

Bilde: iStockphotos.com

Kommer vi lengre ned i impassen, vil derimot klienten starte å differensiere ved å se de ulike polene i situasjonen, og ofte innser klienten at problemet ikke kun ligger hos den objektive part. Da kan symbolene eller personene i drømmen representere sider ved klienten som er ubehagelige eller som klienten ikke ønsker å anerkjenne. Hvis klienten drømmer om ulykker, kan terapeuten og klienten utforske hva dette betyr rent fenomenologisk. Det finnes en rekke ulike øvelser de kan gjøre, kanskje sjekke ut hva klienten føler angående en slik ulykke, om det har skjedd lignende situasjoner med klienten eller noe hun kjenner og så videre. Det kan også være nyttig å sjekke ut polaritetene til ulykker. Hva er det klienten assosierer med det motsatte av ulykker? Det kan være koselige situasjoner med familien, jogge, lykke eller hva som helst. Kanskje drømmen betyr at klienten opplever mye som har fellestrekk med ulykker i sitt liv? Samlivsbrudd eller uoppnådde drømmer om sitt eget liv kan føre til en følelse av håpløshet og dette gir utslag i at underbevistheten skaper drømmer om ulykker.

Nå var dette et fiktivt eksempel for å forklare forskjellene mellom å jobbe med drømmer på en objektiv eller subjektiv måte.

Perls anerkjente Freuds påstander om at drømmer hadde stor innflytelse, selv om han arbeidet med dette på en annen måte enn sin tidligere læremester. Han var også påvirket av Jung, og Perls mente at drømmer var projeksjoner av klienten (Clarkson/Mackewn, 1993. s10). Dette støtter opp under Jungs teori om de subjektive drømmene, nemlig at det er sider ved klienten som blir projisert i drømmen.

Fritz mente at drømmer var kongeveien til integrasjon. Han brukte drømmer til selvrealisering og innsikt hos sine klienter, og likte å sette opp gruppeterapi situasjoner der han kunne briljere med sine ferdigheter innenfor dette feltet. Han mente at klientens eksistensielle utfordringer blir mer synlig i drømmene og at disse projeksjonene kunne jobbes med så klienten kunne anerkjenne de og gjøre de til en integrert del av sin personlighet. Å jobbe med drømmer her og nå er en viktig del av gestaltterapi, og det er selvfølgelig variasjoner på hvordan ulike terapeuter vektlegger slikt arbeid.

Hans arbeid med drømmer forandret på mye av den analytiske delen av drømmer, nemlig ved å sette de ulike delene av drømmen "i bås" ved å generalisere bruken av symboler. Han arbeidet med drømmen fra klientens perspektiv og utforsket det fra hennes side. Han mente at den eneste feilen en terapeut kan gjøre er å forsøke å tyde drømmen.

"Let med warn you, there's only one great mistake you can make. That is to intrepret. If you start intrepeting, you're lost. You make an intellectual, Freudian game out of it, and at best, you will be filing away some very interesting insights into some intellectual filing cabinet, and make sure nothing real happens. Don't intrepet, just be that thing, be that plate, be that pot, be that friend of yours" (Perls, 1976. s. 184).

I denne uttalelsen kan vi nok en gang se et sleivspark til den intelektuelle Freud som analyserte og satte sine klienter i bås. Han ville heller at klienten skulle gjenfortelle sin drøm her og nå, og deretter ha et rollespill der klienten skulle være de symbolene som var figur i forbindelse med drømmen her og nå.

Når vi skal tyde drømmer, er det et fenomen at det vi husker av drømmen når vi våkner ikke nødvendigvis er det vi husker når vi skal gjenfortelle det senere. Dette er feltteorien i praksis, og for terapeuten er det viktig å stole på at det som blir figur først, som oftest er det som betyr mest for klienten her og nå. Vi snakker også om at figuren skal bli fet, det kan også bety at klienten kan bruke litt tid før de finner ut hva som er det de sitter igjen med et størst inntrykk av i forhold til drømmen.

For en klient som ikke er vant til gestaltterapi, kan det være litt vanskelig å spille et symbol i et rollespill. Hvis drømmen handler om et slitt teppe, er det ikke alltid en god ide å be klienten å legge seg ned på gulvet og beskrive at hun er et slitt teppe som føler seg tråkket på og fargeløs. Dette krever litt takt og tone fra terapeutens side, gjerne at terapeuten speiler klienten og snakker om sine egne opplevelser av å være et slitt teppe.

Å gjøre en slik type øvelse krever en tillit mellom klient og terapeut, og det er mange terapeuter som ikke foreslår slike øvelser - også fordi de er redd for å ødelegge et tillitsforhold. Det spennende med gestaltterapi er at klienten også ofte kommer med forslag om øvelsene selv. Id funksjonen kan gjøre at impulser om å legge seg på gulvet kommer, og klienten kan kanskje si dette. "Nå føler jeg for å legge meg ned litt", og terapeuten kan da avklare om han skal gjøre det samme.

Hvis ikke øvelsen gir noen mening, går timen videre og det kan være andre figurer som skal utforskes.

Polster & Polster (1973) bygger videre på Perls sine teorier rundt drømmer, spesielt i forhold til at drømmeren skal beskriver drømmen her og nå, og jobbe med emnene rundt projeksjoner og at drømmen har utgangspunkt i klienten. De beskriver også at tanken fra Perls i forhold til dette ikke er den eneste dimensjonen angående drømmer, men at det også er viktig for klient/terapeut relasjonen at drømmene blir bearbeidet i terapirommet. Jeg tolker deres bok slik at de ser en verdi i å ikke legge til seg en sannhet rundt arbeidet med drømmer, og at det er opp til hver enkelt terapeut å velge hvordan drømmer skal ha en betydning i terapirommet. Dette vil kanskje i seg selv være et emne jeg kan blogge om senere, nemlig hvordan terapeuten også påvirker det som skjer i terapirommet gjennom sine egne interesser og komfort med ulike temaer og eksperimenter.

Zinker (1971) brukte drømmer i sine gruppeterapisesjoner, der drømmeren kunne få spilt ut sine drømmer gjennom de andre deltagerne i gruppen. Her vil selvfølgelig drømmerens informasjon om drømmen og instruksjoner til de andre deltagerne være en vesentlig del av eksperimentet, men resultatet av å få det fremstilt som et rollespill gir drømmeren mer innsikt i sin egen tolkning av drømmen.

Uansett hvilket bevisthetsnivå du befinner deg på, vil sinnet ditt ha evnen til å drømme eller fantasere. Når vi sover er det underbevistheten som fører til at drømmene skjer, og vi husker svært lite av de drømmene vi har i løpet av en natt - mange husker rett og slett ingenting. Å drømme om å vinne i lotto, bli kjæreste med en person vi liker, bli kvitt en sykdom og alle de andre tingene vi ønsker eller ikke ønsker er helt naturlig. Å drømme er ikke bare en flukt fra virkeligheten, men også en drivkraft til å oppnå noe vi ønsker, det kan også være en forsvarsmekanisme for å ikke erkjenne tingenes virkelige tilstand.

 I terapirommet kan du leve ut dine drømmer, og en gestaltterapeut skal i følge teorien få klienten til å oppleve hendelsene her og nå. Det er viktig å ikke "snakke om", men å føle hvordan et emne påvirker deg. En klient vil starte en terapitime som oftest med å komme med en bestilling på hva som er figur, eller det vil være en del av timen der klienten snakker om sin drøm og forteller terapeuten om de ulike symbolene og innholdet. Det er først når klienten starter å kjenne etter hva som skjer med henne i terapirommet at vi er klare til å eksperimentere og utforske emnet ytterligere.

Det er viktig å drømme, det er godt å kunne forestille seg situasjoner i et bedre lys - i hvertfall hvis det er en form for realisme over det - og det kan også være hensiktsmessig å utforske både de sannsynlige og usannsynlige polariseringene i en drøm. Har klienten en uhelbredelig sykdom, kan det være både en trøst i å utforske tankene rundt det å være frisk, samt å se på polariseringen i at hun faktisk ikke kommer til å bli frisk. Hovedformålet med terapi er å gi klienten evnen til å støtte seg selv og kunne leve med sine feil og mangler, samt alle de positive sidene som finnes.

Som en klok person sa til meg en gang: "Drømmer er gratis!"

Topdog / Underdog

Jeg har skrevet en artikkel om topdog / underdog tidligere, og en medelev fra klassen hadde skrevet en artikkel om dette emnet som jeg fikk lese. Dette temaet har for meg vært relativt enkelt å forstå, ihvertfall trodde jeg det - men det har vært så lett for meg å mikse opp ulike kilder og få oversikten over hva de ulike gestaltistene mener er riktig. Min medelev har gitt meg tillatelse til å skrive om artikkelen, så dette blogginnlegget er omskrevet av meg, alle personlige referanser er fjernet.

Korb, Gorrell, Riet (1989) skriver om det manipulerende selv. Individer som manipulerer seg selv og omgivelsene, gir særlig oppmerksomhet til deler av sin egne erfaringer og ser bort  fra andre. De viser til det å blokkere sunn kontakt med omgivelsene som ”…the self-torture game labeled by F.Perls as topdog/ underdog" (s. 62).

Topdogen er den som krever og vet hvordan ting skal gjøres og har svarene, ofte med en hel mengde introjekter.

”The topdog, speaking only of the individual from within, is an introjection of sociotal, familial, or authoritarian demands” (Korb m.fl, s. 63).

Den indre stemmen eller topdogen forteller klienten hva som skal til, så det er bare å gjøre det. Underdog er ofte enig i det topdogen predikerer, men samtidig er underdogen unnvikende.

Underdogen saboterer topdogen ved å være unnvikende og innta rollen som offer. Korb m.fl skriver også at underdogen oppfører seg barnslig og inntar rollen som offer. Strategier som fiendtlighet, aggresjon, besettelse og hyperaktivitet. To aspekter oppstår ofte i underdogens personlighet. Den ene er at underdogen blir selvsentrert og narsissismen inntreffer, den andre er at underdogen får en barnslig fremtoning.  Forsvarsmekanismene lært som barn blir vaner som ofte kan bli fokus i terapien. De blokkerer en positiv selvfølelse og den nødvendige energien som trenges for håndtere omgivelsene på en hensiktsmessig måte (Korb mfl 1989).

Videre mener de at topdogen er orientert mot det perfekte og kommer med krav om hva som burde gjøres. Stadig forsøker den å forbedre og endre seg. Noe de mener er måte å hindre at utvikling og endring skjer. Beisser (1970) sier det slik: ”Forsøker vi å kontrollere ubehagelige tanker og følelser ved å skyve dem vekk, blir de ofte bare sterkere. Jeg kjenner at jeg skyver de vekk og fokuserer på noe annet. Lager min egen virkelighet. All endring forutsetter anerkjennelse av det som faktisk er, og når vi aksepterer det som er, kan endring oppstå. «The paradox of change»” (A. Beisser 1970). Underdogen akseptert topdogens krav og finner årsaker og unnskyldninger på hvorfor den ikke klarer å møte kravene.

Videre skriver de at topdog/underdog  ofte er et relevant og virkningsfullt mønster å forfølge og utforske. Det å forstå mønstrene  slik at hensiktsmessig terapeutiske intervensjoner kan brukes. Observasjoner brukes også for å bidra til mer awarensess hos klienten. Den understreker at konklusjoner er farlige. De kan være feil og det kan også skade relasjonen mellom terapeut og klient.

Fritz Perls

Clarkson og Mackewn (1993) skriver at den mest berømte polariteten som Perls skriver om er topdog/ underdog. Beskrivelsene av topdog/underdog skiller seg lite fra fra beskrivelsene ovenfor. Topdogen som kommandere, gir instruksjoner og maser. Underdogen fremstår hjelpeløs og sabotere topdogen ved hjelpe av passivitet og hjelpeløshet. Perls mål ved å jobbe med disse polaritetene er å tydeliggjøre de ved å skille de fra hverandre. Undersøke de hver for seg og konflikten mellom de. Dette gjør han gjerne ved bruk stolarbeid hvor hva ber klienten spille ut disse to rollene. Dette for å få klienten til å få mer awereness kunnskap om hva som skjer i polene og mellom de. (Clarkson, 1993)

Dette viser Perls i Gestalt Therapy Verbatim. Her skiver han også kritikk til Freud, hvor Perls mener at han kun gjorde halve jobben. Freud så topdogen som superego, men han så ikke underdogen (infraego). 

 I Joseph Melnicks artikkel skriver han at underdogen kan ligne Freuds id og representerte undertrykt spontanitet (Melnick, 2003). Topdogen beskriver Perls som en bølle som arbeider med hva du skulle ha gjort. ”… and the underdog likes word like this ”Manana”, ”I try my best”, ”I can´t help if I fail”.” (Perls, 1969, s.38)  Videre skriver han at ”If a person tries to meet the topdog´s demand for perfectionism , the result is a nervous breakdown.”
Han mener også at ofte føre lite med seg for topdogen å mase, for underdogen vil vike unna som en never ending story.

Frank Staemmler skriver om topdog/underdog i sin artikkel on Layers and Phases (1994). Her viser han til en artikkel av Friedman og til Fritz Perls. Han har flere kritiske synspunkter til både begge. Han deler synet på å få frem begge sider av polaritetene i topdog underdog. Det er nødvendig at det både er den som er ”Vicitim” og ”Vicitimizer” kommer frem.  Den en kan ikke være der uten den andre. Samtidig som han mener at topdog/underdog konflikt ikke har noen utvikling  i seg selv og fokus kan bli på falske alternativer. Det er to sider av det samme. Han sier vider at det er ikke er polariteter, men komplementære roller. Det er viktig å få frem de to sider, men det er ikke nok. Det er også svært viktig å få frem det uhensiktsmessige mellom topdog/underdog. Først da kan klienten få awareness på det ufullstendige og en mulighet for å se det som skjer mellom de.

Polster skriver også om topdog underdog og kaller det ”… the struggel between master og slave.”(Polster, 1973, s 62). Polaritetene som oppstår i topdog/underdog har uendelig mange dimensjoner. Oppgaven ved er skille de og binge de de frem i lyset, slik at de blir tydelige. Det kan hindre at man står fast i en av de. (Polster, 1973) Slik jeg forstår det er de ikke så opptatt av forholde mellom polaritetene som oppstår, men snarer at de står på egne ben og har sin egen identitet. Det skiller seg fra Perls som mente de var polariteter som hører sammen eller Staemmler som mener de er komplementære roller.

Norsk Gestaltinstitutt under oppløsning?

Jeg fikk tips om at Norsk Gestaltinstitutt har meldt en kunngjøring til Brønnøysundregistrene om at selskapet skal oppløses.

Skolen er som mange vet privateid, og er opprettet som eget AS - fra 01.08.2012 har styret blitt endret slik at Gro Skottun er styreleder, Daan Van Baalen er styremedlem og Elisabeth Røst er varamedlem.

Det har visstnok vært allment kjent at skolen har vært til salg de siste årene, så det kan være en sammenheng mellom dette og denne kunngjøringen.

Uansett så vekket dette min oppmerksomhet, og jeg tok kontakt med lederen for studentrådet på fredag, og han hadde ikke hørt om dette tidligere.

I morgen tar jeg kontakt med skolen for å høre hva som skjer.

Les kunngjøringen her

Topdog / Underdog

Perls beskriver topdog/underdog som en indre konflikt, der topdog er den intrapsykiske stemmen som forteller deg alt du må, bør og skal gjøre. Dette kan være den pliktoppfyllende siden ved deg selv som holder kontrollen og sørger for at du spiser de riktige mengder mat, trener når du skal, leverer oppgaven i tide og alt det andre vi driver og minner oss på. Topdogen kan også være den angstfylte stemmen som forteller hvor farlig alt kan være, hvilke forferdelige konsekvenser de valgene du tar kan få og alt du går glipp av eller ikke går glipp av ved å handle. Topdogen kan være verre enn den mest kjatete og masete moren eller kjæresten din, den kan være et skikkelig pain in the ass og plage vettet ut av deg ved å konstant male på om alt mellom himmel og jord.

Alle har denne topdogen som egentlig er en integrert stemme i deg selv, som er påvirket som alt annet av din biografi og utgjør en del av personlighetsfunksjonen din. For de fleste er det bare en naturlig stemme som i grunnen er der for å passe litt på deg selv, og den er ikke i nærheten så plagsom som jeg kanskje beskrev den i avsnittet over. Men som alt annet skifter jo dette litt på, og den vil gå frem og være en sterk figur i noen settinger og gå helt i grunn i andre settinger.

Eckhart Tolle skriver om denne stemmen, og oppfordrer sine lesere til å lytte til sin indre stemme og alt det våset vi maler om til enhver tid.

Underdogen er den andre stemmen, den som kanskje ikke er der mesteparten av tiden - men som blir fremtredende når topdogen maser og tjater, den stemmen som sier: Drit i det! Dette løser seg av seg selv, dette kan du fikse i morgen!

Perls beskrev denne stemmen som den som sier Manana, eller "i morgen". Manana er herlig å ha på late sommerdager da dagene er lyse og det kan grilles i parken i stedet for å komme seg hjem og vaske klær og sortere tørrvarene i skapet. Manana er den litt betryggende stemmen som forteller deg at du ikke trenger å stresse og fokusere på alle de oppgavene som ligger foran deg, det er muligens den eneste vennen din når topdogen din går helt berserk og får pulsen din til å fyke opp og hjerteflimmeret og angsten er noen sekunder unna.

Disse to vennene dine krangler og dytter på hverandre hele tiden, men som regel er denne indre dialogen hensiktsmessig og resultatet er at du klarer å prioritere viktige oppgaver og la de tingene som Manana mener kan vente til i morgen.

Det er verre når du henger deg opp i topdogen eller underdogen på et vis. Hvis du aldri klarer å slappe av, føler deg stresset og styrt av dine introjekter - har du sannsynligvis en dominerende topdog. Klarer du derimot ikke å få gjort en skit, og alt utsettes til etter fristen - da har du en underdog som sitter og chiller et hakk mer enn nødvendig.

Denne konflikten skjer derimot ikke kun intrapsykisk, dette skjer også i relasjon med andre.

Topdogen er gjerne den som maser på den annen part, forteller om sine forventninger, delegerer oppgaver til sine medarbeidere, lager lister over ting som skal gjøres og kjenner på en økende frustrasjon over at ingenting skjer. Topdogen har nok en tendens til å "gjøre det sjæl" hvis ikke andre får ut fingeren, og ender opp med å være veldig veldig sliiiiten.

Underdogen sier gjerne: "Ja, dette skal jeg ordne opp i!", og gjør absolutt ingenting.
For det kan gjerne vente til i morgen, ikkesant?

For min del kunne jeg kjenne igjen dette med topdog/underdog, og jeg trodde at det var den som maser, nemlig topdogen som sitter med kontrollen fordi han delegerer og leder og forteller hva som skal gjøres. Men i virkeligheten er det Frøken Manana som styrer hele showet. Hun sier at oppgavene skal løses, har kanskje sin egen indre strid om hvordan det skal løses, men det skjer ikke så mye. Det skjer kanskje ingenting. Topdogen får hetta, og tar til slutt saken i egne hender. Etterhvert ser Frøken Manana at topdogen faktisk gjør oppgavene for seg, og det forsterker inntrykket av at det ikke er så farlig, så til slutt stopper topdogen å delegere eller mase, men lider seg igjennom helvettet selv, helt til han møter veggen og må innse at alt faktisk må gjøres manana.

Roller

Noen roller har vi fordi vi er noe, for eksempel så har jeg en farsrolle fordi jeg har barn. Denne farsrollen kan også være en rolle jeg inntar ovenfor andre. Å være far kan være irrettesettende, kjærlig, omsorgsfull, streng, gavmild og mye annet.

Disse rollene som vi har preger hvem vi er og vår personlighetsfunksjon. De er et produkt av vår biografi og påvirker hvordan vi blir i relasjon med andre.

Jeg har roller jeg helst ikke vil vedkjenne, og andre roller jeg foretrekker, samt noen jeg ønsker å ha - men som ikke er meg. De rollene jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke helt får til kan skape endel trøbbel, spesielt siden mine egne forventninger ikke står i stil med hva jeg selv føler jeg klarer å prestere.

I filmer og bøker benytter vi oss ofte av stereotyper, spesielt vil jeg si at dette er kjennetegn på endel klassiske rollefigurer igjennom mediene som vi har blitt kjent med. For min del blir jeg mer interessert i en film eller serie når rollefigurene har disse typiske trekkene for en rolle, som blir kombinert med andre egenskaper som ikke er vanlige for hvordan vi tror denne typen mennesker er. Første gang jeg så Sopranos, ble jeg fascinert av denne mafiabossen som bor sammen med familien sin, sparker inn fortennene på sine fiender og i neste øyeblikk spiller tv spill med sønnen sin og spiser is rett ut av boksen. Noe av hemmeligheten rundt HBO's suksess med denne serien og flere som har kommet etter, er at de har turt å strekke disse rollene til å bli noe mer en stereotyper. Det har blitt mer lov å vise polaritetene på mange arenaer, også på tv.

Mine roller er også polariserte, det ville vært rart om jeg oppførte meg likt ovenfor mitt 9 år gamle barn som mine snart 2 år gamle tvillinger. Dette har ikke bare med hvilke livsfaser disse barnene er i, hvilke behov de har eller hva som forventes av meg - det har noe med at jeg finner min egen rolle sammen med dem.

Rollen som foreldre er muligens en av de som vi har mulighet til å både mislykkes og lykkes i på samme tid. Når disse barnene kommer, følger det ikke med noen bruksanvisning - bare en lang liste med forventninger om å være den gode pappaen som gjør alt riktig. Men vi foreldre driter oss ut, skiller oss, maser på barna om å bli gode i fotball selv om de egentlig vil spille gitar, lager regler som er umulige å forholde oss til og prøver så godt vi kan. Dessverre takler ikke alle denne rollen som foreldre, og da kan det være barna som tar støyten. Men vi lykkes også - vi klarer å trylle frem en smakfull middag ut fra et nesten tomt kjøleskap, kjøper en herlig ball til tjue kroner som gir glede igjennom en hel sommer, hjelper dem med lekser og klargjør de til en dag å selv få barn og påta seg rollen som foreldre.

Etterhvert som livet går blir vår rolle som barn vridd over fra å være en bekymringsløs verden med lange sommerferier til å være en del av livet der vi må ta oss av foreldrene våre som har blitt gamle. Livet blir snudd på hodet, og i stedet for at vi er avhengig av våre foreldre - blir vi nødt til å pleie dem. Dette er jo ikke en rolle som kun er slitsom, den kan jo være full av glede, latter og gode samtaler - men også angst for å miste de som vi har hatt hele livet og det å bli igjen og være den eldste i familien.

Mine roller på jobb, som kompis, fadder, terapeut, student og alle de andre arenaene i mitt liv er under konstant forandring, kanskje ikke i de store trekkene, men det er noe som endres. Kanskje jeg blir klokere og kan trekke ut mye av alle de feilene jeg har gjort igjennom livet? Kanskje jeg har gjort mer riktig enn galt, og det ikke er noen grunn til å piske meg selv over ting som tilhører fortiden?

Vel, livet er mer enn å prøve å være like tøff som Chuck Norris, like smart som MacGyver, like supersexy og kunstig som Pamela Anderson. Det handler vel mye om å ta de rollene som føles naturlig her og nå, samt å bli oppmerksom på når du handler ut fra et mønster du tror er påtatt og stille spørsmålet: Er jeg sånn som det her?

Hvis svaret er nei, kan du jo fortsette å stille deg selv noen spørsmål, hvorfor gjør jeg det slik? Har jeg gjort det før? Hvordan ønsker jeg å gjøre det annerledes?

Hvis svaret er ja, kan du jo forsøke å si det til deg selv og være fortrolig med det:
"Når andre ber meg om hjelp, har jeg vanskelig for å si nei - fordi jeg ønsker å bli likt, og det er min rolle å være en hjelpsom venn!"

Og sånn er det!

Glede

Fritz Perls beskrev at vi kan få en eksplosjon i forbindelse med de ulike lagene som vi i gestaltteorien bruker til å beskrive en impasse.

Å føle glede kan beskrives på en rekke ulike måter, og det finnes mange introjekter som har sin opprinnelse i en følelse av at "jeg må føle glede..."

"Glede er en følelse som setter noen i en til­stand av lykke. Gleden er individuell. Hva som føles som glede for en person, føles ikke nødvendigvis som glede for andre personer.
Størrelsen av gledesfølelsen har ikke noe med «surhetsfølelsen» å gjøre, men er helt klart avhengig av personens følsomhet, og altså mer et temperamentsspørsmål som er forbundet med personlighetstrekkene. Noen har et stabilt følelsesliv uansett hva følelsen er, andre har et mer intensivt følelsesliv, og andre befiner seg et sted midt i mellom.
Mennesker som stort sett har et positivt livssyn føler seg ganske mye gladere enn mennesker som har et negativt livssyn."
-Wikipedia

Selvfølgelig kan vi føle glede i mange situasjoner der vi ikke har vært drevet mellom usikkerhet og flere polariteter, og som terapeut under utdanning prøver jeg å ha skrudd på awarenessen min og identifisere når og hvordan jeg føler glede.

Å kunne glede seg på andres vegne er et tegn på sosial kompetanse, og er gjerne en egenskap vi forbinder med personer som har varme personlighetstrekk. En person med disse egenskapene er gjerne sosialt aktiv, er pratsom, lett for å vise følelser og glede selv og oppfattes gjerne som omgjengelig. Dette er også egenskaper som peker mot ekstrovert oppførsel, der vi har vår awareness mot andre mennesker og kan få en gledesfølelse når de er med å opplever noe som gleder andre.

For min egen del, kan det være et hårfint skille mellom å glede seg på andres vegne og bli misunnelig på andres lykke. Dette kan være sterkt knyttet til livssituasjonen jeg har vært i, der jeg kanskje har vært misunnelig på andre par når jeg selv har vært i et dårlig forhold eller singel.

Det å finne glede i relasjon sammen med andre, er vel mye av det samme som å glede seg på vegne av andre - men i ulike situasjoner der man opplever ting sammen som et par, altså to personer og ikke nødvendigvis en partner, vil gledefølelsen være basert på samme hendelse, men de to individene vil føle gleden på sin egen subjektive måte. I grupper vil det samme fenomenet oppstå og her kan det være enda større differensiering mellom følelsene hver enkelt opplever.

Hvor ofte jeg er glad er et vanskelig spørsmål å besvare, for det å føle glede kan være så utrolig differensiert, samt at følelsen av glede gjerne kan oppleves sammen med andre følelser.
Et eksempel fra mitt eget liv som selger er at jeg kan føle en sitrende glede over å få en muntlig bekreftelse på et salg, men samtidig en bekymring for at prosessen med å skrive en kontrakt blir kronglete - nå som jeg har mer awareness rundt dette klarer jeg i større grad å identifisere at jeg kjenner glede, gjerne i form av en brusende følelse i hele kroppen, at tankene mine på en måte bobler som om jeg har en nyåpnet flaske med sjampanje i hodet og en lettsinnhet som gjør meg leken, jeg liker å fjolle litt, bevege meg og tulle med andre rundt meg. Denne umiddelbare lykkefølelsen som kommer av å føle glede gir seg gradvis, men jeg kan også oppleve at den blusser opp igjen når jeg forteller om min glede til andre. Her merker jeg fort om den personen jeg er i relasjon med evner å glede seg på mine vegne og vi kan bli stående å dele en form for gledesfølelse og fryde oss over min opplevelse sammen.

Mine erfaringer med å dele opplevelser av glede med andre gjør også at jeg blir oppmerksom når en person gjør dette med meg, da prøver jeg å skyve mine egne behov til side (bracket off) og ta meg fem minutter og "kjenne på" den boblende følelsen som jeg antar at den andre personen kjenner. Det spennende er jo å stille spørsmålet "hvordan kjenner du gleden?" til den andre personen og finne ut at rent fenomenologisk føler denne personen gleden på samme måte, eller forskjellig fra meg. Da kan jeg også kjenne etter selv og noen ganger finner jeg ut at det samme som relasjonen min forklarer skjer med meg. Skjer det da fordi personen forteller meg om det, eller skjer det fordi jeg ikke har kjent etter på den måten før.

Å oppleve glede i de tingene som skjer her og nå er viktig for meg, det gjør at jeg får bekreftelse på at mitt liv gir mening og at det faktisk finnes en rekke ting å glede seg over. Det er ofte at jeg fokuserer på utfordringer og problemer og ikke gir meg selv tid til å glede meg.

I noen terapeutsituasjoner der jeg har vært klient har det vært deilig å snakke om mine gleder i stedet for å fokusere på alle problemene jeg ellers bringer inn i rommet. Å kunne kjenne etter når jeg føler glede gjør at jeg enklere kan identifisere disse følelsene senere, selv når de ikke er like sterke.

I hjernen skjer det mye når vi gleder oss over noe, og ulike signalstoffer skilles ut som stimulerer de delene av hjernen som påvirker våre følelser. Det finnes mye forskning rundt dette med glede, det er ikke bare opplevelser satt i sammenheng med andre personer som stimulerer til glede - det kan også påvirkes av rusmidler, mat og drikke som vi får i oss, smak, lukt og berøring, samt selvfølgelig vår evne til å røre på oss og observere.

En viktig del av gestaltterapi er å kunne oppleve og sanse disse ulike impulsene, samt å idenfisere hva som rent fenomenologisk skjer med oss når vi opplever disse følelsene. Det handler også mye om polaritetene også, nemlig hva er det som skjer med meg når jeg ikke opplever glede?

Polaritetene til glede kan være minst like variable som den subjektive oppfattelsen av følelsen, og skal vi se på antonymet til glede vil dette være sorg eller trist kanskje? En polaritet trenger ikke å være den gramatiske beskrivelsen av det motsatte til en følelse, men det kan være den motsatte følelsen i den situasjonen. Polariteten til glede kan være å kjenne seg mislykket, ettertenksomhet, følelsesløs og mye annet. Det kan også oppstå flere polariteter, kanskje et vell av følelser farer igjennom hodet og kroppen vår?

Det sies at hvis vi skal oppleve sterk glede, må vi også ha opplevd sterke motpoler til dette, er motpolen å føle seg negativ - kan det være en øvelse å utforske og strekke grensene for hvor negative vi kan være, noe jeg selv ikke har opplevd i en terapisituasjon, ihvertfall ikke ved at jeg har tenkt på det. Tanken bak dette er da muligens at vi strekker strikken så lang sammen med klienten, vi utforsker negativiteten og lar klienten stå i det, og når klienten ønsker å deflektere graver vi oss sammen enda mer ned i skiten og lar det sorte og fæle være helt uutholdelig forferdelig, da vil klienten ønske å slippe denne følelsen, awarenessen vil føre til at denne følelsen av negativitet vil bli enklere å identifisere.

I starten av denne artikkelen har jeg skrevet om at det er en rekke introjekter som styres av en forventning til å føle glede.

For å ta tak i mitt eget eksempel på å føle glede over å få et salg - jeg kan kjenne på en forventning til at jeg bør kjenne mer glede over denne hendelsen enn jeg selv opplever at jeg gjør. Det kan også være slik at jeg tror andre forventer at jeg skal være glad fordi jeg har fått en aksept, men selv har jeg motstridene behov der jeg er redd for at ordren ikke skal bli formalisert i kontraktsperioden, usikker på om jeg og kunden har en felles forståelse for hva som skal bli levert og mye annet. Denne frykten er som oftest veldig reell, fordi det er ingen salg som er i boks før kontrakten er signert, og det er en stor risiko for at konflikter vil oppstå i prosessen med å skrive en kontrakt - men det bør (?) vel ikke utelukke at jeg kan tillate meg selv å juble litt, feire og være sinnsykt fornøyd med meg selv, eller?

Den intrapsykiske dialogen jeg har med meg selv gjør da at jeg hindrer meg selv i å føle denne gleden, det kan være et salg jeg har jobbet med i lange tider - og jeg har virkelig lagt sjelen min i det og brukt alle triks i boka for å komme ut som vinneren i konkurranse med flere andre bedrifter.

Ofte er jeg den største kritikeren til meg selv, og det er noe jeg arbeider med. Dette er ikke gjort på to uker, for det handler om mye mer enn bare det å føle glede. Det handler om å bygge opp en awareness rundt alt som skjer her og nå, og glede er bare en av mange følelser som oppstår - det handler også om å kunne se på ting som skjer på en fenomenologisk måte, samt å innse at jeg ofte trenger hjelp i denne prosessen. Gradvis blir jeg mer oppmerksom på disse tingene som skjer med meg i ulike situasjoner, og min kreative tilpassing gjør at jeg evner å reagere annerledes enn før. Det vil heller ikke si at jeg i hver situasjon vil oppleve mer av min egen glede, men at jeg også vil kunne føle mindre glede fordi jeg bli oppmerksom på alle mine polariteter og motstridende behov.

Det er pokker ikke så lett med denne awarenessen, det går ikke an å skru den av når du først har skjønt konseptet, men det er mye deiligere for meg å vite hva det er som skjer med meg og kunne endre mine adferdssmønstre enn å sose igjennom livet slik jeg gjorde tidligere. Vi har alle følelser, det er bare ikke alltid vi vet hvordan eller hvorfor de dukker opp.

Klar for klienter!

Det er en deilig følelse å kunne kalle meg selv Terapeut under utdanning, og jeg er glad for at de første to årene av utdannelsen er gjennomført. Studiet er virkelig noe jeg kan anbefale for andre som ønsker å utvide sin kunnskap om mennesker og kommunikasjon, jeg trodde min kompetanse rundt disse områdene var temmelig omfattende - og nå i etterkant kan jeg si med sikkerhet at jeg visste fint lite om hvordan vi mennesker er bygget, hvordan vi kommuniserer med hverandre og de ulike mekanismene vi bruker for å forholde oss til både omverdenen og oss selv.

Jeg har fremdeles to år igjen av studiet, så denne sommeren er jeg halvveis i dette studiet som påvirker meg selv og alle rundt meg på en måte jeg har vanskelig for å forklare. Det som mangler nå er en klient eller fem som jeg kan hjelpe.

Den siste uken har jeg sendt henvendelser til de fleste terapeutene som finnes i området rundt Lørenskog som jeg bor, en av utfordringene med å være fersk er at de praktiske detaljene rundt å ha klienter ikke er på plass. Det finnes endel terapeuter som praktiserer ut fra sitt eget hjem og andre kommer faktisk hjem til klienten. For min del så ville dette fungere temmelig dårlig, da jeg har full jobb ved siden av studiet og det er aktuelt å praktisere på ettermiddagen og kvelden.

Med tvillinger på under to år og en datter på ni som er hos oss halvparten av tiden, vil det ikke være praktisk mulig å jage disse ut når jeg skal ha en klient.

Derfor satte jeg meg ned med listen over godkjente terpeuter og sendte mails til de som har praksis i nærheten av meg. Tilbakemeldingene har vært veldig gode, og jeg har fått en rekke alternativer å velge mellom.

I dag var jeg i møte med Anita Randen som leder Din Klinikk på Strømmen, denne klinikken ligger midt i Strømsveien, med gode parkeringsmuligheter og en miks av ulike behandlere. Det finnes også et legesenter med en rekke forskjellige psykologer i etasjen under, så mulighetene for å få til et samarbeid med både leger og psykologer som har utfordringer med store mengder klienter og sin egen kapasitet er helt klart til stede.

Anita har holdt på i disse lokalene i mange år, og vi har blitt enige om at jeg skal leie et kontor hos hennes en fast ettermiddag/kveld i måneden. Så snart hun får tid og mulighet vil jeg profileres på deres nettsider som Gestaltterapeut under utdanning og hun vil profilere mine tjenester ovenfor de klientene hun og de andre behandlerne har.

Det kriblet i magen når jeg satte meg i bilen og tenkte over at jeg nå ikke har noen begrensninger rundt det å praktisere. Jeg har lov til det fra skolen, og jeg føler meg klar. Dessuten er det obligatorisk med veilledning igjennom skolen og skulle jeg få flere klienter enn 5, vil jeg kunne ta ekstra veilledning i tillegg.

I tillegg til det, har jeg også mulighet til å leie rom i Oslo ved Youngstorget. Dette stedet heter Unity og er perfekt for terapeuter som jobber ved siden av annet og ikke har mulighet til å leie et rom, men ønsker et sted de kan være på timesbasis. Jeg har selv gått hos en terapeut der og løsningen fungerte bra for meg som klient.

Det neste skrittet blir å lage en enkel brosjyre og få trykket opp denne så informasjonen om meg kan deles ut på Din Klinikk for de som er interessert. Jeg har også planer om å lage noen enkle visittkort, og det blir vel den formen for markedsføring jeg gjør til å begynne med.

Da er det bare å sitte og vente på den første henvendelsen og krysse fingrene for at det ikke drøyer alt for lenge...

Gestaltterapeut under utdanning

Da er min eksamen for 2 året gjennomført, og jeg kan nå starte å ta i mot klienter.

Tittelen min er Gestaltterapeut under utdanning, og jeg har mulighet til å praktisere.

På nåværende tidspunkt har jeg ikke noe eget lokale, men det finnes endel opsjoner som jeg skal sjekke ut. Siden jeg bor på Lørenskog, er det mest praktisk om klientene mine er fra Nedre Romerike eller Oslo - men ta gjerne kontakt hvis du bor i andre deler av landet også. Mine medstudenter trenger også klienter, og jeg formidler deg gjerne videre hvis du ønsker å oppsøke en terapeut.

Som terapeut under utdanning gjelder mer eller mindre de samme retningslinjene som når jeg er ferdigutdannet. Alt som skjer i terapirommet har jeg taushetsplikt om, og det vil ikke refereres til noen klientsituasjoner på denne bloggen. Jeg må gå i veilledning i regi av NGI, og antall veilledningstimer jeg må ha er avhengig av antallet klienter jeg har. Å ha veilledning er forøvrig et kriterie for å praktisere som godkjent terapeut senere også.

Jeg har en timepris på 400 kroner for 60 minutters terapi, etter min egen erfaring kan det også være aktuelt med 90 minutter terapi.

I utgangspunktet ønsker jeg kun å tilby individualterapi, ønsker dere parterapi vil jeg anbefale å ta kontakt med en annen terapeut inntil videre.

Jeg kan ikke være terapeut for personer som jeg allerede har en nær relasjon til, men er du usikker om dette kan du bare ta kontakt, så tar vi en prat om det.

2 år på gestaltterapeutstudiet

Nå nærmer det seg slutten på den andre terminen dette året, og jeg har skrevet min oppgave og levert den inn. Temaet mitt i år var hvordan min økte awareness påvirker min personlighetsfunksjon, noe jeg har vært opptatt av spesielt i månedene etter jul.

Dette med økt awareness er en naturlig konsekvens av å gå på studiet, og for de som går over til å praktisere vil dette være en prosess som pågår resten av livet. Jeg tror nok alle som fullfører eller eventuelt dropper ut av studiet underveis også har plukket med seg mye teori, men at de ikke nødvendigvis blir like integrert som for en person som har dette som en del av sitt virke.

Å ha økt awareness vil ikke si det samme som at man handler mer hensiktsmessig eller annerledes enn tidligere, men at du som person blir oppmerksom på hva som skjer med deg i disse situasjonene. Det er ikke alltid så hyggelig å erkjenne disse siden ved deg selv, noe jeg personlig kan skrive under på, men når du først har skrudd på awarenessen din - er det vanskelig å skru den av.

Jeg blir like engasjert, sint, trist, lei meg, sur, snill, omsorgsfull, likegyldig og dum som tidligere - men i større grad enn før blir jeg oppmerksom på mine følelser og tanker, samt hva disse gjør med meg. Det er ikke alltid jeg blir oppmerksom på det i situasjonen, men de som blir figur for meg senere, gjerne gjennom skam, anger, glede og sorg - og da tar jeg det gjerne opp under øvelser på skolen eller hos terapeuten min i etterkant.

Siste samling skal jeg fremføre noe som har med mitt tema å gjøre på en kreativ måte, og det blir spennende.

Personlighetsfunksjon

I gestaltteorien snakker vi om Selvet som består av tre deler. Isadore From beskriver det som Id, Ego og Personlighetsfunksjonen. Dette er meget likt modellene fra psykologi der vi kaller superego, selv om definisjonen av disse to begrepene ikke er helt identiske.

Superego beskrives som den dømmende delen av personligheten vår, mens personlighetsfunksjonen beskrives som den jeg er i forhold til omgivelsene her og nå.

Her og nå begrepet er sentralt for personlighetsfunksjonen, for vår personlighet blir påvirket av omgivelsene våre. Hvis jeg er sulten, har jeg en tendens til å ikke høre etter hva folk sier, er jeg glad vil det påvirke meg og relasjonene rundt meg ved at jeg smiler mer og snakker med andre på en mer positiv måte enn hvis jeg er trøtt og sliten.

I tillegg blir personlighetsfunksjonen vår påvirket av min bibliografi. Det vil si at alle hendelser som jeg har opplevd tidligere, fantasier jeg har og mine forventninger til hva som kommer til å skje påvirker min personlighet her og nå.

Vi blir påvirket fra barndommen, og det er to faktorer som er betydelige i denne sammenheng - arv og miljø.
Arven er den genetiske koden vi får når foreldrene våres celler smelter sammen og danner en unik DNA kode. Dette vil påvirke våre evner til å lære og utvikle oss, men det er ingen automatikk i at vi arver egenskaper fra våre foreldre. Det vil si at du ikke nødvendigvis har god tallforståelse selv om moren din er professor i matematikk, selv om sannsynligheten for at du vil ha forutsetninger for å bli god i matte er større fordi moren din kan overføre sin kunnskap til deg.

Sosial arv er mye brukt, og det er utrolig hvor påvirket vi blir av miljøet som vi vokser opp i. Det er betraktelig større sannsynlighet for at du blir foreldre i tidlig alder hvis dine foreldre fikk barn tidlig, det samme gjelder valg av utdannelse og arbeid, partner, religion, politisk ståsted og så videre.

Hvilke roller vi er vant til å innta i ulike situasjoner påvirker selvfølgelig personlighetsfunksjonen vår, og det kan være ulike roller vi tar på forskjellige arenaer og også i ulike situasjoner på samme arena.

Hvis du lurer på hvordan din personlighetsfunksjon er akkurat nå, still deg følgende spørsmål:
Hvem er jeg nå?

Svaret er kanskje:
"Jeg er snill"
"Jeg er vanskelig"
"Jeg er veldig forelsket"

Rusmisbruk og terapi

Rusmisbruk er mer utbredt enn det vi ofte tror. Grensen mellom bruk og misbruk er ofte vanskelig å definere, spesielt for den som inntar de ulike stoffene/midlene. Definisjonen på misbruk er ofte når evnen til å fungere normalt avtar og det påvirker relasjonene til andre mennesker på en negativ måte.

Det finnes en rekke ulike rusmidler, og vi deler de opp i fem kategorier:

• Generelt hemmende midler (alkohol og medikamenter)
• Stimulerende stoffer (amfetamin, kokain, koffein og nikotin)
• Opioder (opium og heroin)
• Hallusinogener (LSD og mescalin)
• Cannabis

Det mest brukte rusmiddelet i Norge er alkohol og alkoholisme er klassifisert som en sykdom. Det betyr at alkoholmisbruk kan behandles, og det finnes en rekke metoder og virkemidler for dette. Terapi er en av disse metodene som kan benyttes, og som det meste annet fungerer det godt sammen med andre virkemidler.

(Bilde: iStockphotos.com)

De andre rusmidlene går under klassifiseringen narkotiske stoffer, og det har vært naturlig for mennesker å ruse seg på forskjellige måter siden tidenes morgen. Bruk av stimulerende stoffer (amfetamin og kokain) øker aktiviteten i sentralnervesystemet, og gir symptomer som oppstemthet, våkenhet og følelsen av ekstra energi. Disse symptomene gir brukeren følelsen av velvære, for det er stoffene som regulerer våre følelser og humør som påvirkes ved inntak.

Opiatene (opium og heroin) er sterke smertestillende stoffer som gir en sterk rusfølelse og brukeren vil raskt kunne bli avhengig. I Norge er det mer bruk av sprøyter til heroin enn i noe annet land, og dette skaper problemer med stor rusavhengighet og risiko for overdoser. For mange nordmenn er det lett å si at en heroinmisbruker er narkoman, mens det kan være vanskeligere å si det samme om en person som er avhengig av kokain eller amfetamin, men som virker tilsynelatende velfungerende.

Ecstasy (MDMA) var et populært partydop og ble introdusert på 90-tallet, dette klassifisert som et hallusinogen i samme familie som LSD. Sannheten om ecstasy er at det er lite av pillene som selges som er rent MDMA, men kan være en miks av tilhørende stoffer eller ren amfetamin som blandes ut med andre stoffer. Bruken av hallusinogener har avtatt sterkt, men de psykologiske bivirkningene kan ha merkes i lang tid etter bruk.


Cannabis (hasj og mariuana) er mer utbredt enn noensinne i Norge, og det er en generell oppfatting i mange miljø at disse stoffene ikke er skadelige. Det aktive stoffet THC stimulerer hjernens belønningsystem og gir en følelse av tilfredshet og lykkefølelse. THC er et fettløselig stoff som trenger dypt inn i hjernevevet og lagres lenge. Den reduserer kroppens naturlige produksjon av stoffet dopamin og dette kan gi en følelse av nedstemthet når rusen avtar. Dette skaper et behov for mer stimuli gjennom økt bruk. Bruk av cannabis gir over tid dårligere konsentrasjonsevne, hukommelse og evne til motorisk koordinering.

Utfordringen med rus er at når vi drikker eller inntar narkotiske stoffer, påvirkes de naturlige følelsene og humøret vårt, samt at flere av disse rusmidlene påvirker vår dømmekraft og evnen til å fungere normalt motorisk. De fleste som bruker rusmidler har et bevisst forhold til det, ihvertfall i begynnelsen - men ofte oppstår rusmisbruk med personer der klienten først oppsøker et miljø og oppfatter bruk av rus som en positiv opplevelse. Klienten får en annen type oppmerksomhet enn tidligere, annen respons på sine handlinger og rusen blir assosiert med noe positivt. Etterhvert som brukeren bygger opp en toleranse for det rusmiddelet hun bruker, vil nye opplevelser oppstå. Virkningen av rusmiddelet kan avta etterhvert som toleransen bygger seg opp, og det er naturlig å eksperimentere med blanding av rusmidler (f.eks alkohol og cannabis). Rusfølelsen er euforisk (i mange tilfeller) og det kan etterhvert oppleves som en nedtur når virkningen avtar, brukeren ønsker å opprettholde den gode følelsen som rusen gir og bruksmønsteret avtar.

Etter hvert forandres bruken fra å være en styrt handling i en sosial arena som gir en god følelse, til å være en nødvendighet for å kjenne velvære. På det tidspunktet har klienten gått fra å være bruker til misbruker for en god stund siden.

Det finnes en rekke klinikker for behandling av rusmisbruk, og en av de vanskeligste delene med misbruk er å få klienten til å anerkjenne at hun har et rusmiddelproblem. Misbruket går ikke bare ut over klienten, men også omgivelsene og personer i familie og vennekretsen.

Terapeuter er ofte spesialisert innen noen områder, og det finnes en rekke som har spesialisert seg på området rundt rusmisbruk, det finnes også en rekke fagpersoner med gestaltutdanning i miljøene rundt misbrukere. Hvis du enten mistenker at du har et problem med rus, eller noen rundt deg sliter med dette - kan jeg anbefale deg å ta kontakt med en terapeut og bearbeide disse tankene og følelsene du har. Er du misbruker, vil du av terapeuten kunne søke støtte til den vanskelige prosessen med å utforske ditt misbruk - for det er alltid en grunn til at du oppsøker rus og ønsker å oppleve en virkelighetsflukt.

Er du en pårørende, vil tankene rundt rusmisbrukerens adferd kunne oppta mye av din hverdag, og dette vil påvirke relasjonen til misbrukeren og de andre relasjonene du har rundt deg.

Hvis du ønsker et nytt innblikk i hvordan det er prøve ulike former for narkotika, eller å undervise dine barn eller andre, kan du sjekke ut denne linken her. Dette er en gammel side som vant Sølvtaggen for noen år siden og viser hvordan ulike rusmidler påvirker oss på en god måte.

Kilder:
"Innføring i Psykologi. 4 utgave" av Kjell Magne Håkonsen
Wikipedia

Når fungerer terapi?

Naturligvis har jeg blitt mer oppmerksom på andre personers meninger om, og ikke minst erfaringer av terapi etter at jeg startet på NGI. Det lages TV programmer om temaet, så jeg antar at det er et område som endel av oss er interessert i.

Jeg synes det har vært mye diskusjon rundt tilbudet rundt coaching, terapi, veilledning, psykolog, psykiatri og så videre, og avhengig av hvilken ekspert du stiller spørsmål  - vil svarene være ganske forskjellige. Spør du en gestaltterapeut vil nok denne mene at hans/hennes metode vil hjelpe, ja - til og med være bedre enn endel andre alternativer.

Men la oss nå si at det ikke er et tema hva slags metodikk klienten får oppleve i terapirommet, hva er det da som angir at terapien hjelper?

Er det når symptomene forsvinner?

Hva er et symptom forresten?

Jeg skrev en artikkel om dette for en stund siden, se her, den handler om hvorfor klienter oppsøker en terapeut. La oss ta utgangspunkt i at klienten ikke får sove, ligger og grubler over sine store, ubetydelige, uklare, små, mellomstore og ikke-eksisterende problemer. Men han vet ikke hva som gjør at han ikke får sove. Han sjekker kanskje ut om det er lettere å sove etter et par pils, oppsøker en lege og får innsovningsproblemer - eller noe annet, men symptomet på at noe ikke er helt som det skal er der fremdeles. Han får fremdeles ikke sove. Da kommer denne personen inn i terapirommet for første gang.

Klienten går til terapeuten noen ganger, de første konsultasjonene går mer eller mindre til å bli litt kjent og kartlegge hva klienten plages med. Etterhvert kommer terapeuten sammen med klienten inn på ulike temaer, de eksperimenterer litt og plutselig er de er inne på noe viktig. De jobber videre og det er som om problemet løser seg selv. Klienten går et par ganger til, men sover nå som et barn om natta og bestemmer seg etterhvert for å kutte ut.

Terapien har virket!

To år senere, klarer ikke klienten å sove igjen. Terapien virket ikke alikevel.

Nå kommer vi inn på et litt kronglete område, der jeg skal prøve å forklare hva som skjer. Klienten kommer med en problemstilling, vi kaller dette en gestalt. Gestalten er åpen.
Hva betyr det at en gestalt er åpen, tenker du kanskje?

Vel, det betyr vel at den plager deg - du kan gjerne dytte den til side og prøve å ignorere den. Noen ganger vet vi ikke at vi har en åpen gestalt engang, vi får rett og slett ikke sove.
Disse gestaltene trenger ikke å være komplekse problemstillinger, men i terapirommet til en gestaltterapeut vil dere sammen lete etter disse åpne gestaltene, bearbeide dem og forsøke å lukke dem.

Utfordringen er at det sannsynligvis ikke lar seg gjøre å lukke gestalten helt, den vil alltid være litt på gløtt - er du heldig vil den aldri åpne seg igjen, men for de fleste vil en hendelse i livet vårt åpne opp gamle sår. Det fine med dette er at du muligens vet hva gestalten din er, du løper til terapeuten din og forteller at dere sammen må få lukket den igjen - men problemet er kanskje at du og verden rundt deg har forandret dere, og gestalten er ikke helt lik som den forrige, den ligner - men er ikke den samme.

Terapi tar tid, og det er viktig å ta seg den tiden du trenger - ofte starter klienter med en intensiv periode hos sin terapeut og frekvensen avtar med tiden. Min anbefaling er å forsette å gå i terapi med litt lengre mellomrom, det er både preventivt og gjør sannsynligvis livet ditt lettere, noe som igjen påvirker dine relasjoner.

Opplevelsen av om terapi fungerer er personlig for hver klient, noen vil søke anerkjennelse i at de er normale, andre øver seg på å stå på egne ben og klare seg selv i hverdagen og noen vil sikkert gå fordi kona forteller dem at de må det. Vi har alle våre grunner til å gå i terapi, og sikkert like mange grunner til å bli eller slutte.

Kausal tenkning

"Kausalitet refererer til forholdet mellom årsak og virkning. Felles for alle kausale relasjoner (årsak/virkning-forhold) er at:

• Hendelse A (årsaken) forårsaker hendelse B (virkningen).
• Hendelse A kommer forut for hendelse B i tid (kronologisk asymmetri).
• Hendelse A alltid etterfølges av hendelse B (konsekvens).

Eksempel på en kausal relasjon:

• Varme (A) får vannet til å koke (B) (årsak > virkning).
• Oppvarmingen (A) skjer før kokingen (B) (kronologisk asymmetri).
• Tilstrekkelig oppvarmet vann (A) vil alltid få vann til å koke (B) (konsekvens)."

Kilde: Wikipedia

Kausal tenkning i gestalt
I veldig mange situasjoner i våre liv er kausal tenkning en helt naturlig måte å finne mening. En gestaltterapeut legger ikke egg i en kjele og satser på at de er kokt om fem minutter, nei - vi skrur nok på plata som alle andre.

I terapirommet derimot, blir vi lært opp til at de samme symptomene ikke alltid har de samme årsakene og motsatt.

Vi kan si at dette er forskjellen:
Kausal tenkning: A = B
Kausalteoretisk tenkning i gestalt: A = ? 

Hva er egentlig forskjellen mellom disse to måtene å behandle en pasient?

Freud var en ekstrem utøver av kausal tenkning, han satte opp et helt system av A = B og C = D, som han i tillegg reviderte en rekke ganger. Jeg har tidligere vært litt anti-Freud, men begynner nå å forstå at det er slik det er å være en pioner i en relativt ny vitenskapelig metode. Nå er det ytterst få som praktiserer psykoanalyse, og når jeg googlet det kom det få referanser til psykoanalytikere opp på de første sidene.

Den metoden som vi kan kalle den moderne psykologien er mer psykodynamisk. Den er basert på den kognetive adferdsterapien og positivistisk tenkning, som igjen fører oss til kausal tenkning. Mulig dette ble en haug med faguttrykk som ikke sier deg så mye nå, men du kan gå inn på linkene og sjekke det ut litt nærmere. Mulig jeg skriver mer om det i egne innlegg senere.

I en klientsituasjon med en gestaltterapeut er vi absolutt opptatt av kausal tenkning. Har du to ulike pasienter som har de samme symptomene skal du som terapeut ikke behandle dem likt nødvendigvis. Men siden du har erfaring med en pasient som ligner på situasjonen til en annen, er det naturlig å sjekke ut om årsaken til deres situasjoner er den samme. Som gestaltterapeut skal ikke dette være en sannhet, men en mulighet.

Det vil jo ikke si at en gestaltterapeut ikke tenker kausalt, for vi er mennesklige og tar med oss våre egne erfaringer, de vi har lest om og lært om - samt at vi eksperimenterer for å komme oss lengre inn i kjernen av utfordringen til pasienten.

En konklusjon av dette er at vi som gestaltterapeuter skal trene oss opp til å møte hver enkelt pasient som et unikt menneske, ta med oss den erfaringen som vi har - men samtidig forsøke å se utfordringene som er like i nytt lys hver gang.