tirsdag 30. august 2011

Forholdsteori - del III: Dating

Dette blogginnlegget inngår i en serie der jeg skriver om ulike faser vi befinner oss i med hensyn til forhold. Jeg forsøker i størst mulig grad å vinkle det i forhold til gestaltteori, og setter pris på tilbakemeldinger på det du måtte synes mangler eller er uklart. Tidligere har jeg skrevet om:
  • Ensom
  • Kontaktfasen
Denne fasen kaller jeg:

Dating
Valget av navn på fasen var relativt enkelt, for det er sjelden jeg hører at folk skal på stevnemøte - men det er jo et ord vi kanskje kunne brukt mer?

"Et stevnemøte (engelsk date; fransk rendez-vous) er et avtalt møte, særlig mellom kjærester. Et stevnemøte kan for eksempel innebære et måltid, gjerne middag eller lunsj på en restaurant, en tur på kino, en tur i skogen eller simpelthen et møte i hjemmet." - Kilde: Wikipedia

Ja, så definisjonen på en date er at det er en avtalt møte - og det er nettopp dette jeg anser som den store forskjellen mellom dating fasen og kontaktfasen. Nå har du fått kontakt med en eller flere personer og starter å treffe de til mer eller mindre avtalte tidspunkter.

Selv er jeg en ihugga "kalender-fanatiker", der hver minste lille ting blir skrevet ned. Om jeg gjør det for å holde orden eller for å slippe å glemme noe vet jeg ikke - men de gangene jeg var på kontaktsøk ig ønsket stevnemøter, brukte jeg mye tid på å avtale og administrere disse datene.

I USA har de et litt annet begrep om hva dating er enn de fleste her til lands. Jeg tror den kulturelle og sosiale bakgrunnen vår påvirker mye av det vi mener er riktig eller galt i denne fasen. Her styres vi av en rekke forskjellige introjekter ("må, bør og skal") som konstant summer i hodet.
Noen eksempler:
"Jeg må ikke være for pågående nå når vi skal møtes første/tredje/fjortende gang..."
"Nå skal jeg snakke lite og høre etter hva hun sier om seg selv, det leste jeg i Mann her om dagen..."
"Hvis han prøver å kysse meg, bør det ikke være et tungekyss - bare et vennskaplig kyss på munnen passer mye bedre..."

Som det meste annet som er ukjent, gjelder pregnansloven når vi er i en dating fase.
Loven om pregnans går ut på at vi fyller inn informasjon om det som er ukjent.
Dette er ofte litt uheldig, spesielt hvis den vi skal på date med er en person vi egentlig ikke kjenner så godt, eller ikke kjenner i det hele tatt for den saks skyld. Dette gjelder spesielt ved nettdating, eller hvis en vi kjenner har satt opp en date der vi aldri har møtt personen før - og denne personen har gitt oss litt begrenset med informasjon.

La oss ta utgangspunkt i nettdating, siden det både er populært og effektivt.
Jeg har blitt "kjent" med en person via en profil på datingssiden på nett. Profilen er skrevet med en ting for øyet: Å få personen til å virke så interessant som mulig for potensielle partnere.

De fleste som bruker nettsider på denne måten bruker først endel tid på å fylle ut standard alternativene, deretter skriver de prosa om seg selv og bruker mye tid på å velge ut de bildene som skal sette seg i så godt lys som mulig. Dermed skaper brukeren en overordnet skjematisk beskrivelse av seg selv, og andre brukere har forskjellige mønstre for å velge ut om en person er interessant nok til å ta kontakt med eller ikke.

Jeg har selv gått i fella med å legge til mine ønsker og fantasier i forhold til profilene til kvinnene jeg ønsket å ta kontakt med. Problemet mitt var at jeg leste overfladisk på profilen, så bildet til denne flotte single jenta og startet å se for meg hvordan hun er i "virkeligheten", min virkelighet.
"Hun er sikkert interessert i det samme som meg, liker sikkert å stå på ski, elsker TV-serier, haha - vi har sikkert samme humor og hun er nok den beste kvinnen jeg noensinne kommer til å ha sex med og hun kommer nok til å synes det samme om meg! Gud bedre, tenk det hvilket flott par vi blir, andre menn kommer til å være misunnelige på meg som har en så flott dame!"

Overraskende nok, endte ingen av disse datene mine med hverken hytteturer, samboerskap, barn, felles sparekonto eller noe av det andre jeg ønsket meg.

Men det som skjedde var veldig rart, for noen ganger traff jeg disse jentene som jeg hadde fått et temmelig komplekst inntrykk av på forhånd - og de var rett og slett kjedelige. Jeg var kjedelig også, holdt samtalen i gang for å være høflig og et par ganger hadde jeg mest lyst til å reise meg opp, avrunde daten kort og brutalt og bare dra hjem.
Andre ganger følte jeg at det klaffet helt og fullstendig! Det var akkurat som om vi kjente hverandre litt, men at kjemien mellom oss var helt perfekt. Vi hadde fullkontakt i feltet! Hun var figur for meg, alt annet var bakgrunn - jeg var så sinnsykt interresert i å høre mer om henne, bli bedre kjent og avtale når vi kunne treffes neste gang.

Datingfasen for meg har vært preget av at det har vært mange forventninger, der noen har feilet helt i å bli oppfyllt - mens andre har gått over all forventning. Andre jeg kjenner har hatt andre opplevelser, og jeg tror det er veldig ulikt å være mann eller kvinne.

En venninne jeg jobbet med tidligere er utrolig vakker, har god inntekt, er smart og sosialt anlagt. Hun prøvde seg med nettdating og fikk enorm respons, noe som gjorde at hun kunne være relativt selektiv med hvem hun ønsket å ta nærmere kontakt med. Hun valgte å gå på endel dates til å begynne med der hun var litt usikker på mannen hun skulle treffe, men at hun ga ham en sjanse. Problemet hennes ble at hun traff endel menn som hadde fantasert om hvordan det ville være å ha denne flotte kvinnen til kjæreste, og da kontakten dem imellom ikke var som hun forventet - følte hun det som om hun måtte "slå opp" med en kjæreste som hadde vrangforestillinger om "forholdet" før det hadde startet.

Vel, for å legge hvordan man får kontakt med hverandre til side - dating kan være en fase der vi alle har ulike opplevelser. Noen mennesker synes dating er slitsomt og ønsker egentlig å enten kvitte seg med partneren så fort som mulig eller eventuelt gå videre inn i et forhold så snart som mulig. Andre kunne godt tenke seg å date resten av livet og ikke ha noe mer fast forhold enn som så.

Fasen er fyllt av hendelser der du blir mer kjent med daten din, kanskje preget av filosofiske samtaler rundt mange temaer, kartlegging av interesser - i grunnen kan en date være ganske likt et jobbintervju.
Du er rett og slett i et møte med en person du er tiltrukket av, og du prøver å finne ut om dine egenskaper passer til hennes.

I disse samtalene leter vi gjerne etter likheter eller motsetninger. I gestaltteorien kaller vi dette polarisering. Er du en person som ikke er så interessert i mote eller interiør, kan det kanskje være spennende å treffe en person som er det - holder en kvinne med et fotballag og du selv ikke er interessert, kan det være et spennende nytt innslag å bli med henne på en kamp og oppleve stemningen når de taper 7-1 mot bortelaget...
Vi tiltrekkes gjerne av likheter og ulikheter med den annen, og jeg husker ikke hvem det var som sa til meg følgende:
"Jens, er du klar over at når vi treffer en ny person og forelsker oss i henne blir vi tiltrukket av de nye og spennende egenskapene hun har, gjerne de som utfyller oss... Men når forelskelsen gir seg og hverdagen starter, er det nettopp de egenskapene vi ble tiltrukket mest av som ofte irriterer oss mest..."

Jeg vet ikke hvor mye sannhet det er i det med at vi irriterer oss over det som var tiltrekkende, men jeg har hørt det fra flere kilder - og det er sikkert noe jeg vil få mer erfaring med når jeg starter som terapeut.

Det finnes noen viktige milepæler i datingfasen; det første kysset, første gang man har sex og/eller overnatter, å møte foreldre eller venner, dra på fest sammen og så videre. Det finnes også et kobbel av introjekter i alle disse situasjonene, og de motstrider gjerne hva som skjer i teori og praksis.

Teorien er jo hva jeg tenker at "skal, bør og må" skje, og det som virkelig skjer er noe helt annet. I et par tilfeller har jeg f.eks forsøkt å ta det helt med ro og ikke være så pågående, vente med å forsøke å kysse henne og forsøkt å ikke mase om å treffe venninnene hennes. Det som gjerne skjer i de ulike situasjonene er at jeg får en rekke impulser, og det er utrolig vanskelig å holde dem igjen noen ganger. Står en vakker kvinne foran deg og blunker med øynene, stillheten råder og hun holder deg lett i hånden - er det ikke alltid like lett å la vær å lene seg frem og prøve på et kyss. Vi kommuniserer med hverandre hele tiden, selv når vi ikke snakker - både kroppsspråk og bevegelser sendes ut og blir tolket av motparten. Noen ganger blir disse signalene sendt ut bevisst, andre ganger ubevisst.

Men vi får også motstridende signaler, personen sier gjerne at hun vil treffe meg igjen - men kroppspråket virker lukket, da blir jeg gjerne usikker. Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg kanskje vært bedre til å få bekreftet mine tolkninger, ved rett og slett å spørre: "Ok, du sier at du ønsker å treffe meg igjen, men det virker ikke slik på kroppsholdningen din..."
For vi tolker veldig ofte disse signalene som sendes ut helt feil, og det gjelder ikke bare personer vi nettopp har møtt - men også partnere vi har hatt lenge og som vi tror vi kjenner bedre enn noen andre.

Å få avklaringer underveis er et godt tips uansett, for det kan spare deg for endel problemer. Hvis du selv ønsker eksklusivitet på en date, mens hun ønsker å date flere samtidig - kan det skape problemer med sjalusi. Synes du det er urimelig at en av dere alltid skal ta regningen når dere er ute og spiser, ta dette opp. Du kommer som regel lengre med å være åpen og ærlig, enn å gå rundt å holde på de tingene som plager deg. Hvis din date tar spørsmålet ille opp, må du tenke litt på om det kanskje var unødvendig å ta det opp, eller eventuelt at når hun tar det ille opp så er hun kanskje ikke den ideelle partneren for deg? Det er lov å tråkke i salaten i datingfasen, men det er viktig å be om unnskylding hvis du sårer den annen part, og forklar gjerne hvorfor det er viktig for deg å ta det opp.

Mine erfaringer med denne fasen er for det meste positive, og det beste ved alt er når du forelsker deg i en person du dater, maten smaker bedre, hun er verdens herligste person og du ønsker bare å være sammen med henne - kanskje er du heldig og får starte et forhold med denne flotte personen? Det skriver jeg om i neste fase, følg med!

søndag 14. august 2011

Forholdsteori - del II: Kontaktfasen

Dette er andre del i en bloggserie om forhold, denne fasen har jeg kalt:

Kontaktfasen
Forskjellen på fasen eller tilstanden som jeg kalte ensomhet og kontaktfasen, er at når vi er ensomme er vi ikke klare for å ta et skritt videre og treffe noen, derfor er vi ikke heller klare for å lete. Det er vel nødvendigvis ikke slik at du plutselig en dag står opp av sengen og sier til deg selv at: "Nå er jeg klar for å finne meg en partner!"

Nei, min erfaring er at jeg gjerne gled litt frem og tilbake mellom disse to fasene da jeg var single. Det kunne gjerne være slik at jeg ene dagen følte at verden var veldig urettferdig og at det ikke var mulighet i det hele tatt til å finne noen som passer. Neste dag kunne jeg være klar som et egg og full av energi og tiltakslyst. Slik er det gjerne med mange ting i livene våre, det går litt opp og ned.

Uansett, nå har du blitt mentalt klar for å oppsøke en potensiell partner - enten helt av deg selv, med hjelp av venner og familie eller kanskje en terapeut. Du er klar!
Alle de introjektene vi har rundt dette kan være overveldende, for omtrent alle du kjenner har jo kommet med gode tips. Moren din ringer kanskje og hinter frempå at det er på tide å få en kjæreste - hun har kanskje lyst på barnebarn og har sin egen agenda, venner av deg sier at det er bra å dra på turer med seniorklubben eller Den Norske Turistforeningen, ukebladene sier at hvis du barberer leggene dine vil du nok ha skikkelig draget og mannebladene sier at du bare må være god til å høre hva kvinner sier og late som om du bryr deg om alt pratet de kommer med - så vil du nok få et par hakk til i beltet før sommeren er over. Overalt rundt oss har vi andre som forteller oss hva vi bør, må og skal gjøre for å finne en potensiell partner!
Dessuten har vi jo den lille djevelen og engelen som forteller oss det ene etter det andre, ikkesant?

Når jeg var klar for å treffe noen, plaget jeg meg selv med den intrapsykiske samtalen - den stoppet nesten ikke. Måten jeg kompenserte på var å jobbe noe sinnsykt mye de ukene jeg ikke hadde datteren min eller involvere meg i alt annet som definitivt ikke kunne føre til dating eller en liten flørt. Jeg hadde et sterkt ønske om å få kontakt, men var også redd for å bli såret igjen. Vi kan si at jeg gled mellom frykten og ønsket for å oppleve kjærlighet igjen. Heldigvis hadde jeg terapeuten min som hjalp meg med frykten, så ønsket mitt tok større plass. Da skjer det endel spennende!

Vi kan godt si at du har antennene dine ute, og er mottagelig for andres signaler på en helt ny måte. Rent teoretisk slutter vi å være så fokusert på oss selv og de behovene vi har, vi starter å ha fokus utover og ser etter tegn på at andre personer er interessert i oss. Feltet forandrer seg, og det å lete etter en attraktiv person som også viser at hun synes du er spesiell blir figur.

Det kan jo være et problem hvis du allerede er i et forhold og hele tiden er på leting etter en ny partner, men det er jo noe du for eksempel kan diskutere med terapeuten din eller en venn du stoler helt på. Litt dumt å ta opp dette med partneren din hvis du ikke er forberedt på at hun kan ta det litt hardt og ønsker et brudd. Men jeg opplever endel venner, bekjente, kollegaer og andre som temmelig søkende selv om de er i godt etablerte forhold.

Til å begynne med holder det kanskje med at vi treffer "noen", men de fleste av oss har endel ønsker som dikterer hvem vi retter oppmerksomheten mot. Er du heteroseksuell er det ikke sikkert du ser signalene fra en person av samme kjønn, du stenger de rett og slett ute.

Nå er det lett å gli inn i et slags mønster. Vi søker gjerne etter det som er kjent for oss fra før, og da mener jeg ikke nødvendigvis det som er trygt og godt - men det vi kjenner. Har vi vært i et forhold av platonisk art, der det har vært lite følelser og mangel på fysisk kontakt med unntak av de tilfellene du hadde sex - skal du ikke bli overrasket over at du plutselig befinner deg i en tilsvarende situasjon med en person som har mange av de samme egenskapene som din eks. Dette kan vi relatere til teorien om kreativ tilpassing.

Vi mennesker er født kreative og vi har en god evne til å tilpasse oss. Det som er mønsteret i vår måte å tilpasse oss ulike situasjoner er at vi gjør det samme som skjedde sist i en situasjon - siden det funket da. Du kan kanskje stille spørsmål rundt hvorfor det er slik - men det har noe med at alle situasjoner vi opplever skjer her og nå. Vi blir påvirket av alt som har skjedd før, det som har skapt våre erfaringer - samt de drømmene vi har om fremtiden og gjerne hvordan vi ønsker at ting skal være.

Teorien om kreativ tilpassing er litt vanskelig å forstå - for vi er vant til at det å være kreativ er å finne på noe nytt hele tiden. Men du skal lete lenge etter en kreativ person som hele tiden fornyer seg, forfattere skriver ofte om de samme miljøene de gjerne kan noe om, malere har funnet sin stil - det skal litt til at Odd Nerdrum slutter å male i sin figurative kitch stil og plutselig starter med kubisme. De er kreative, men holder seg gjerne til det de føler de mestrer.

Da jeg jobbet med markedsanalyse, ønsket avisene å vite hvordan vi treffer kjærester, elskere eller tilfeldige sexpartnere. Avisene elsker slikt, fordi vi mennesker elsker å sammenligne oss med andre og bli fortalt hvordan vi skal være. Ukeblader, aviser, selskaper som driver med markedsføring og samfunnspåvirkning (les: PR byråer) liker å kunne henge sine budskap på dårlig formulerte spørsmål stilt mot et tverrsnitt av befolkningen. Neste gang du går forbi en kiosk, se på for eksempel VG og Dagbladet og noter deg hvor mange ganger i uken de har sexrelaterte tema på forsiden. Sex selger, for det er enten noe vi liker å ha eller ønsker å ha.

Sannheten er at de fleste av oss møter kjærligheten på jobben, blant vennene våre eller mer eller mindre tilfeldig ute på byen. Alle disse måtene å treffe noen har selvfølgelig sine fordeler og ulemper.

Å treffe en på jobben kan være ekstra spennede, kanskje man sniker seg inn på et bøttekott og kliner litt mens de andre drikker kaffe - eller lager problemer for de andre ansatte fordi de vet at du og han er sammen, og det ødelegger det profesjonelle miljøet på jobben. Hvis den ene eller begge i tillegg er i et forhold - kan det jo være en ekstra belastning på alle parter involvert? Problemet med å være sammen med noen på jobben blir ofte enda større når det blir slutt. Du kommer rett og slett ikke unna eksen din, for hun jobber jo sammen med deg. Hvem skal slutte, hun eller jeg?

Treffer du personen igjennom venner, er det noe av de samme problemstillingene - veldig søtt og flott at han og hun traff hverandre, veldig slitsomt når det ble slutt og alle på en eller annen måte må velge side. Man kan vel ikke være venn med begge to, eller?

Å treffe noen tilfeldig kan heldigvis skje, og det kan skje når som helst - tro meg!
Min samboer traff jeg på bensinstasjonen på Espa, midt mellom rimelige boller og kaffe. Hun og jeg hadde vært sammen en ukes tid når hun var 16 og jeg var 17, men hun slo opp. Den gangen jeg traff henne igjen, var jeg i et forhold, men det fungerte svært dårlig og jeg kan i ettertid spekulere i om jeg faktisk så etter en annen potensiell partner.

Andre jeg kjenner har gode historier som inkluderer å ikke vite navnet på hverandre før flere dager etter man møttes, skrekken av at en person sover i sengen ved siden av og uvissheten om de har hatt sex eller ikke farer igjennom hodet umidelbart etter at man har våknet.

Kjærligheten kan dukke opp hvor som helst, men for de fleste av oss så gjør den ikke det. Derfor har vi nettdating.

Nettdating er en database med mye informasjon om folk - gjerne så generalisert som mulig, slik at leverandøren av tjenesten kan sette deg i bås. Deretter brukes en algoritme som kalkulerer ut hvem du passer godt til eller ikke. Her vektlegges ulike ting, og det er viktig at personene ikke er for like heller. Det er noe i at vi tiltrekkes av ulikheter.

Men, hvis du har vært en ihugga nettdater som jeg har vært - finner du fort ut at det er et par ting som teller mer en den idiotiske kalkylen, nemlig alder, bosted og utseendet.

Vi bruker timer med mobiltelefonen til å ta de mest fjollete bildene vi klarer og legger dem ukritisk ut for å skape den rette profilen på nettstedet. Selv om vi aldri har vært i en klatrevegg før, knipser bestevennen vår et slikt bilde så vi ser sporty ut, gjerne et par bilder der vi ploger ned slalombakken og ett i badeshorts hvis fysikken tillater det. Det kan sammenlignes med en påfugl som bruser med fjærene.

Det samme skjer med oss både på nett og i det virkelige livet, vi bruser litt med fjærene for å vise omgivelsene at vi er tilgjengelige og på utkikk. Er du på letern etter en partner, skjønner de som er i samme situasjon det på en måte. Vi kan sammenligne med at er du gravid eller ønsker å være det, ser du plutselig alle andre rundt deg som er gravide. Har du kjøpt deg ny bil, legger du merke til andre biler av samme merke og modell.

En venn av meg fortalte for en stund siden at han hadde hatt en sterk opplevelse på t-banen på vei til jobb. Han hadde stått på t-banen og plutselig fått øyekontakt med en vakker kvinne på sin egen alder. Hun så ham rett i øynene og det vekket noen enorme følelser i ham. Han ble først forlegen og så ned i gulvet, men inne i ham var det akkurat som et bål av følelser for denne kvinnen flammet opp - han klarte ikke å stenge henne ute og så opp en gang til - der sto hun og smilte mot ham og fortsatte øyekontakten. Han ble helt satt ut av dette, men merket en enorm energi og et ønske om å komme nærmere kvinnen og finne ut hvem hun er. Men de er på t-banen, han er faktisk gift og har to barn - og det var ikke slik at han følte han hadde antennene sine ute etter å treffe noen andre. Denne følelsen var såpass sterk at han delte det med meg, men han fortalte også at følelsen avtok etter noen timer, og etter et par dager tenkte han ikke på det i det hele tatt.

Jeg har tro på at slike opplevelser kan skje med oss alle, men at de også kan være styrt av andre følelser. Kanskje hadde kompisen min kranglet med kona noen dager før, syntes at livet er litt kjipt og ensformig og prøver å finne mening i noe som ikke var der? Kanskje denne kvinnen på t-banen sto og tenkte på sin egen kjæreste og dagdrømte om ham, kanskje kjæresten hennes lignet på kompisen min - og at det var grunnen til at hun smilte?

Vi prøver å finne mening i det som ikke er, og vi velger selv å fokusere på hva som er figur i forhold til våre egne behov. Derfor er det lett å mistolke signaler som vi selv gir ut, eller eventuelt de som andre sender ut. Dette er det vi i gestaltteorien kaller pregnansloven, det blir som å fylle ut en tegning mellom prikkene - før du har startet ser du at det er Mikke Mus - derfor fyller hjernen din inn detaljene som ikke er der. Det er jo ikke Mikke Mus før du har tegnet opp strekene, ikkesant?

Hvor mange har ikke sittet og snakket med en person av det annet kjønn, som plutselig forteller at hun er i et forhold. Det har skjedd meg noen ganger, og jeg har blitt skikkelig overrasket i et par av disse tilfellene. Jeg har ikke forsøkt å flørte med personen i det hele tatt, men hun tolker min vennlighet og de signalene jeg sender ut til at jeg er på sjekkern. Det jeg opplever da er at den gode samtalen blir helt torpedert, og jeg sier at jeg plutselig må på toalettet, hente litt mer å drikke, snakke med en kollega eller noe annet for å fjerne meg fra situasjonen.

I en kontakt fase har vi mange behov.
Vi ønsker kanskje en partner med eller uten barn, på samme alder, yngre enn oss, som er fra samme sosiale og kulturelle bakgrunn, med blå øyne, slank, morsom og så videre. Men dette er jo egentlig ikke behov er det vel? Det største behovet vi har er å treffe en potensiell partner.

Det vi da trenger, er en impuls som får meg til å handle - noe som gjør at jeg tar kontakt med denne personen. Jeg har da ulike interesser, og dette styrer hva som blir figur for meg. Jeg venter da kanskje på en invitasjon til å ta kontakt, eller et tegn som jeg kan tolke som en invitasjon.

Nettdating kan være både frustrerende og forenklende i forhold til dette. Du går inn på en nettside, fyller ut en profil og vips! får du beskjed om hvem som mest sannsynlig passer for deg.
Da er det på tide å bruke de virkemidlene som er tilgjengelig, man kan merke av på profilen til den man liker for å gi et lite hint eller eventuelt skrive en liten beskjed. Til å begynne med satt jeg og sirklet meg ut noen flotte jenter, gjerne tre-fire år yngre enn meg og uten barn. Jeg satte meg ned og skrev en liten avhandling om hvordan jeg ville tro at vi kunne fungere sammen. Det ble rett og slett ingen respons.

Etterhvert sluttet jeg å skyte med rifle, og gikk over til hagla. Jeg pekte meg ut alle på sukker.no som kunne være det minste interessante, hadde en temmelig standard tekst og sende meldinger til alle sammen.
Da fikk jeg noen svar gitt!

Første fase er da gjerne et svar eller to, så oppgav vi chatte IDen vår og startet med det, gikk over til litt sms'er, ringte litt og avtalte å treffes. I andre tilfeller avtalte vi bare å treffes og ta en kaffe.
Det som var interessant er at vi prøver febrilsk å fremstå som en god partner, og går gjerne litt på akkord med oss selv. Selv om jeg ikke er det snev tålmodig, prøvde jeg å fremstå som det. Jeg prøvde å være kul og ikke for pågående, selv om stilen min er å hoppe ut i situasjoner og se hvordan det går.

Denne første meldingen på nettdatingen er vår interaktive form for å søke kontakt.

Det samme skjer jo på jobben, restauranten, utestedet, på turen med singleklubben eller andre steder du oppsøker kontakt med andre. Vi får et tegn, enten kommer personen opp til oss og starter å snakke med oss - eller vi blir stående å flørte litt med blikket, bruker kroppspråk for å vise at vi er interessert og så videre.

Sjekkelinjer funker sikkert for mange, men ikke for meg. Jeg har aldri vært noe særlig på å ha en fast ting jeg sier til en person, for meg har det gått etter innfallsmetoden. Hva som funker for deg er en annen sak.
Noen ganger er det en godt virkemiddel å gjøre en feil.

Jeg skal forklare dette litt nærmere. Dette eksempelet er hentet fra salg, som har sinnsykt mange likheter med å oppnå kontakt med en potensiell partner. Mine salg starter nesten alltid på telefonen, og en salgsleder jeg hadde for mange år siden fortalte meg at det kan være lurt å skrive ned hva man har tenkt å si (sjekkelinja di), men at det også er et triks å legge inn litt stamming eller at du sier noe feil, for det får deg til å virke mindre innøvd hos mottakeren. Jeg har prøvd ut dette, og det funker veldig bra.

Se på Hugh Grant, han oppsøker kvinner i flere av sine roller ved å være usikker og stotrende, noe som virkelig går rett hjem hos mange. Vi bruker mye tid på å prøve å være så perfekte hele tiden, når det er umulig å opprettholde. Vis at du ikke er perfekt, så blir kanskje forventningene litt mer realistiske fra den annen part også.

Personlighetsfunksjonen endrer seg i forskjellige felt. Med dette menes det at du som person er ulik i forskjellige situasjoner, også med den samme personen. Den ene gangen du hilser på en du liker kan du være i storform og virkelig ha taket på situasjonen, neste gang dere møtes er du kanskje sliten og klarer ikke å være like positiv og imøtekommende. Tenk på det, at vi påvirkes av alt som skjer med oss og med alt rundt oss - det vil også si at den du er interessert i, ikke nødvendigvis er like engasjert hver gang dere møtes.
Men det er en unik mulighet til å bruke et annet triks som kan spare deg for mye trøbbel i denne fasen, nemlig avklaring.

Vi observerer og tolker alt og alle. Fantasien vår løper løpsk og vi danner et helhetsbilde ut fra det vi vet og fyller selv ut resten. Min erfaring er at jeg mesteparten av tiden tar fullstendig feil.
Jeg kjenner samboeren min relativt godt, men feiltolker henne hele tiden.
Nå har jeg startet å spørre om hun er trøtt hvis jeg tror hun er det, ofte er hun det - men andre ganger er hun kanskje bare litt tankefull på grunn av noe som hun tenker på.

Hvis vi spør den vi har et godt øye til om han er irritert på deg, kan du faktisk få et annet svar enn det du tror. Han har kanskje kranglet med en venn og tenker mye på det, og dere kan snakke litt rundt dette hvis han ønsker det. Dere får da kontakt.

Vel, kontaktfasen kan vel kanskje ikke pågå i all evighet, selv om mange som er single liker å befinne seg i denne fasen og kanskje hopper lett og ledig fra den ene potensielle partneren til den andre. Det blir liksom med flørtingen.

Da kan en form for avklaring være å rett og slett spørre om personen er interessert i deg - eller for de med litt mindre behov for klare avvisninger spørre om han vil ta en kaffe med deg og bli bedre kjent. Det siste er litt ufarlig, men uansett så må du på en eller annen måte få bekreftet at kontakten er oppnådd.

For mange andre oppnår vi kontakt med en annen person, og vi glir inn i en ny spennende fase: Dating!

onsdag 10. august 2011

Forholdsteori - del I: Ensom

Har tenkt litt på dette med forholdene jeg og de jeg kjenner har vært i, eller mangelen på forhold for den saks skyld. Nå skal ikke jeg forsøke å være som Kristin Spitznogle og skrive dette som om jeg vet løsningen på dine utfordringer i forholdet, men prøve å relatere det til gestaltteori så godt jeg evner. Hun har i motsetning til meg erfaring som psykolog.

Dette er på ingen måte noen fasit, og denne lille teorien vil kunne gi noen svar, men kanskje få deg til å stille noen spørsmål som gjør at du kanskje kommer et skritt videre og får din impasse til å løsne. Jeg har ikke hentet teorien noe sted, men det finnes sikkert hundrevis av andre som har skrevet noe tilsvarende.

Nå er jeg ikke ferdig med hele serien med blogginnlegg, og dette skrives uten spesielt mye forberedelser - så det er mulig jeg kommer til å skrive om dette til senere hvis det blir noe bra.

Det er alltid spennende med innspill og spørsmål, så ikke hold igjen på kommentarer.

Jeg kaller serien for forholdsteori - og her er første del:

Ensom
Når jeg var ensom, likte jeg bedre å kalle meg selv single.

Er det en ting jeg er livredd for, er det å være ensom - det kan vel en og annen eks underskrive på, og jeg regner med at mange andre har det slik som jeg hadde det. For meg er følelsen av å være alene ubehagelig, jeg er mye mer komfortabel med et å være i et forhold, selv om det kan være et forhold med mye motsetninger og konflikt. Bare det å krysse av i en boks for sivilstand kunne være litt ubehagelig, og det minnet meg gjerne på at det faktisk ikke var noen i livet mitt for tiden. Jeg ble gjerne trist, men for meg har det flere ganger vært min frykt for å være alene som har gjort at jeg ikke har befunnet meg i denne fasen i lengre perioder.

Andre jeg kjenner har tilbragt uker, måneder og år i denne fasen - de fleste ufrivillig.
Mange liker å være alene, og det er ikke noe som helst feil med det. Men det er nok en grunn til at så mange av oss oppsøker steder og bruker kommunikasjonsformer der hensikten er å finne seg en kort- eller langvarig partner. I gestaltteorien sier vi at vi blir til i relasjon med andre, med dette mener vi at personligheten din har ikke så mye innvirkning før du faktisk kan være i kontakt med et annet menneske. Vi kaller det personlighetsfunksjonen, og den blir til i møte med andre.

Selvsagt kan vi være sammen med mange andre mennesker i løpet av en dag når vi er ensomme, men da kvelden kommer sover de ensomme alene. De spiser endel måltider alene, drømmer alene og kanskje reiser alene. Du er alene.

I tillegg til å faktisk være ensom eller alene, er denne fasen en mental tilstand - det er gjerne en periode i livet der du mangler litt tiltakslyst og kanskje har et ubevisst eller bevist behov for å være alene. Hvis du har vært i et forhold som har tatt slutt kan det være denne fasen du befinner deg i rett etter bruddet, eller muligens en stund etter hvis du har "rast fra deg på byen litt". For å prøve å definere hvor du kan være rent mentalt, kan du være preget av en lettere depresjon, kanskje gå rundt og ønske at du ikke var alene - men ikke være helt klar for å gjøre noe med det. Du kan kanskje være redd for å bli såret igjen, eller for at det ikke finnes noen som liker deg nok.

I denne fasen kan endel av oss være veldig inadvendt, og vi holder oss selv tilbake. Vi kan teoretisk beskrive dette som retrofleksjon. Med dette mener jeg at vi holder tilbake behovet vårt.
(Bilde: iStockphoto.com)
Du kan gjerne ha en indre dialog som er kritisk til deg selv, skylde på dine manglende evner til å holde på en partner, at du synes du selv ikke er tiltrekkende og gå og holde på en rekke slike destruktive tanker om ditt eget selvbilde og bli sint på deg selv fordi du ikke føler du strekker til.
Å diskutere med en single som ønsker å være i et forhold kan være en utfordring, for det ligger mye følelser rundt dette temaet - ihvertfall hvis for jeg diskuterer det å prøve å få seg en kjæreste med en av mine venner. Farlig!

I en slik situasjon tyder ofte samtalen på at den single er egotistisk.
Dette er en annen kontaktform, der personen blir veldig fiksert i sin egen selvoppfattelse og har vanskeligheter med å takle endringer som påvirker hans oppfattelse av verdi eller sitt selv. Kontaktformen kan ha mange likheter med retrofleksjon, men forskjellen er gjerne at motsetningen av retrofleksjon er å dele, mens motparten til egotisme er å flyte sammen.

Jeg har ikke skrevet noe innlegg om egotisme enda, men det skal jeg gjøre senere. Mange går inn i den egotistiske kontaktformen av og til, spesielt når vi kritiserer oss selv for å ikke strekke til. En egotistisk samtale kan også være intrapsykisk, en samtale du har med deg selv. Det som da kan være viktig, er å snakke med personen og ha fokus på de tingene han er god på.

Meg: "Du har jo skikkelig draget på damene da!"
Han: "Nja, men ikke egentlig. Jeg har bare draget på de fæle damene!"
Meg: "Fæle damer? Hva mener du med det?"
Han: "Det er ingen av de damene jeg har draget på som er noe bra kjæresteemne, jeg treffer de bare på byen og så sees vi aldri igjen."
Meg: "Nja, er det sant da? Du var jo sammen med hun som jobbet på storsenteret i noen uker. Hun var jo ok?"
Han: "Ja, hun var ok..."
Jeg: "Hva var det som gjorde henne ok da?"

Nå har kompisen min åpnet opp, jeg er inne i det skallet som han hele tiden setter opp - jeg har rett og slett forhandlet meg inn. Er jeg heldig kan jeg rote rundt der en stund, men før eller siden slår egotismen til igjen og jeg befinner meg på utsiden. Jeg må forhandle meg inn igjen, hvis mulig.

Mange velger å være ensomme, noen blir det ufrivillig - det kan skje igjennom at kjæresten din slår opp, et samlivsbrudd, at den du lever med går bort eller andre ting som vi ikke råder over. Da kan vi også gli inn i egotismen og stenge oss selv inne, vi kan bli der inne sammen med våre introjekter - en annen kontaktform igjen.

Flere ganger som jeg har blitt single, sa stemmene i hodet mitt at jeg måtte vente en stund til jeg fikk meg dame igjen - jeg måtte jo være litt single! Ikkesant?
Introjekter er disse tankene vi har som beskriver hva vi "må, skal og bør" gjøre hele tiden. Det er gjerne tanker vi ikke har noe eierskap til, men har sin opprinnelse i barndommen vår, hva vennene våre sier eller alt det tøvet du leser i ukeblader og aviser.

Å ha selvtillit kan være en hindring for å komme seg ut av denne ensomme fasen, vi må ikke forveksle selvtillit med selvfølelsen. Selvtilliten er rett og slett det som gjør om du tør å ta skrittet videre til neste fase. Den er basert på selvfølelsen, og det er hvordan du faktisk ser på deg selv. Har du tanker om at du er noen kilo for tung, har vanskeligheter med å snakke med folk du ikke kjenner og så videre, har du en dårlig selvfølelse og får dermed kanskje dårlig selvtillit. Men du kan også ha en dårlig selvfølelse og prøve å skjule denne bak å utlyse en sterk selvtillit. Det er dessverre ofte selvtilliten som hindrer deg i å ta et skritt videre, det er denne som bremser deg i den videre ferden - den hindrer deg i å ønske eller evne å gjøre noe med situasjonen.

Ikke alle ønsker å være i et forhold, noen ønsker å unngå det til enhver pris av ulike grunner. Det er ingenting som tilsier at vi generelt har det bedre i et forhold - men man kjeder seg ihvertfall sammen med noen, ikke alene - det har vært mitt lille mantra opp igjennom årene.

Når du er ensom kan det være som en spiral som bare fortsetter nedover i de mørke tankene og vi kan bli deprimert - mange oppsøker en terapeut og jobber med å finne ut av alle disse tankene som svirrer rundt i hodet til forskjellige tider, terapeuten kan sette i gang forskjellige øvelser og rollespill som gjør klienten oppmerksom på sine egenskaper og hjelper ham å bygge opp en bedre selvfølelse. Med en styrket selvfølelse kommer kanskje også selvtilliten og styrken til å ønske å endre situasjonen og ta skrittet ut og prøve å oppsøke en potensiell partner.

Vi kan sammenligne å være i den mentalt ensomme tilstanden med en hvilken som helst impasse - du vet det er noe som "murrer", og har kanskje et ønske om å treffe noen - men tør ikke, vil ikke eller holder deg tilbake av en eller annen grunn. Folk rundt deg kommer kanskje med vennligsinnede råd, men du føler ikke at det hjelper. Hvordan kan andre vite hvordan du har det?

Det er neste fase, som jeg kaller kontaktfasen - kommer du plutselig ut av denne impassen, av en eller annen grunn klarer du å mobilisere initiativ til å forsøke å gjøre noe med saken. Du har ikke lengre tenkt å være ensom, men vil aktivt søke etter en partner!

lørdag 6. august 2011

Empati vs. Sympati

Forskjellen på empati og sympati blir definert forskjellig i ulike fagmiljøer - og sikkert også innenfor samme fagmiljø fordi begrepene er såpass like og det kan være vanskelig å skille på den. I det norske språket bruker vi ordene om hverandre, og for meg har det fremstått tidligere som synonymer.

På skolen fikk vi forklart en lignelse som ga meg bedre forståelse for disse to begrepene som jeg nå skal forsøke å beskrive for deg.

Siden begrepene brukes om hverandre, tok vi en beslutning om hva vi som gruppe mener om dette - og det var som følger:

I et klient/terapeut forhold er det viktig med både sympati og empati - som du kan lese i slutten av denne artikkelen har jeg hentet noen definisjoner fra Wikipedia, og går du inn på disse sidene kan du også se at det strides om begrepene der også.

Evnen til å vise empati med din klient er å forstå hans sinnstilstand eller følelser. Terapeuten kan sette sine egne følelser til side og betrakte klientens situasjon ut fra hans virkelighetsoppfattelse. Vi snakker ofte om at terapeuten må "bracket off" eller "bracketeering" - som direkte oversatt fra engelsk betyr å sette sine egne følelser og impulser i parentes. Det er ikke alltid enkelt å gjøre dette, for terapeuten er et menneske akkurat som klienten og kan føle mye som er basert på sitt eget liv og opplevelser. Hvis man som terapeut ikke evner å sette seg selv til side i en terapeutisk situasjon, kan det virke negativt inn på behandlingen. Men heldigvis er det fullt lov for en gestaltterapeut å ytre sin mening, ihvertfall hvis klienten ber om den.

Mange andre yrkesgrupper må bracket-off i ulike sammenhenger, og noen eksempler på dette er for eksempel en overlege fra Ullevaal Universitetssykehus som uttaler seg om tilstanden til sårede pasienter etter Utøya episoden. Denne personen har opplevd å se på skuddskader, vurdert pasientens situasjon og bistått andre leger med å sette diagnoser, prioritere hvilke som skal opereres først og en rekke andre ting som sannsynligvis gjør et stort inntrykk. Ved å observere denne legens korrekte språk, ansiktsuttrykket som jeg tolker som at han synes det er både vanskelig å snakke om temaet men også et ønske om å forholde seg profesjonell og informativ. Det går an å holde seg slik lenge for mange personer, og vi takler det på forskjellige måter. Både politifolk fra innsatsstyrkene, lederen for AUF, nyhetsopplesere, politikere og mange andre må sette sine egne følelser til side og uttale seg om ubegagelige emner.

At en slik person settes sine egne behov til side, viser en styrke og besluttsomhet - men kan også i noen tilfeller (og da snakker jeg ikke om spesifikke episoder eller om hendelsene i Oslo og på Utøya) tolkes som mangel på empati. Jeg har ingen gode eksempler nå, men det kan da være vanskelig for en person som observerer en annen som setter sine følelser helt til siden å tro på sammenhengen mellom ordene som kommer ut og kroppspråket.

Vi har forventninger til at sterke personer viser at de klarer å takle vanskelige situasjoner - men noen ganger blir det rett og slett for mye.

Når vi føler for mye om et vanskelig tema, selv om det ikke er noe vi har opplevd selv - er vi sympatiske. Det blir så sterkt å høre om Utøya for meg til tider at jeg ikke klarer å sette mine egne følelser til side, og jeg sympatiserer med både de som har vært der, hjelpemannskapene, ofrene i regjeringskvartalet og så videre. Som regel gjør ikke det noe at jeg sitter og gråter en skvett når jeg ser på nyhetene, men klarer jeg ikke å følge med på barnet mitt som prøver å gå - og plutselig skaller hodet i gulvet (vi har tvillinger på 10 mnd) får jeg dårlig samvittighet og sier til meg selv at jeg må skru av TVen og følge med på det som skjer her og nå i stedet. Dette er kanskje et flåsete eksempel, men det er ihvertfall reelt for meg.

Vi kan sammenligne empati og sympati med å gå på en grusvei - der klienten går nede i grøften og har sine problemer. Terapeuten som viser empati vil kunne veksle mellom å gå oppe på veien og ned i grøften sammen med klienten sin, mens den som styres av sympati vil kun befinne seg nede i grøften sammen med klienten.

Det er viktig å kunne både vise empati og sympati, men for en terapeut kan det være bedre for klienten og seg selv å kunne bracket-off og kunne veksle mellom å sette seg inn i klientens følelser og situasjon, men også kunne få et overblikk og betrakte situasjonen på avstand.

Fritz Perls sa at både klient og terapeut skal få noe ut av en terapitime og ha en gjensidig læring. Han fikk da spørsmål om man da kan skille mellom terapeut og klient i noen tilfeller, da sa Fritz: "The one that gets paid is the therapist!"




"Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne.
Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen." - Kilde: Wikipedia

"Sympati (fra latinsk sympatha, fra Gresk: συμπάθεια oversatt som sympatheia) er egenskapen å vise følelser som følge av en annen persons følelser, eller som en følge av en annen persons lidelse. F.eks hvis en person er lei seg så kan en vise sympati ved å selv bli lei seg eller vise medfølelse.
Sympati er nært koblet til empati, men er ikke det samme. Empati er evnen til å kunne sette seg inn i en annen persons situasjon, å forstå en annen persons tanker, handling osv på grunnlag av personens bakgrunn og gitte situasjon. Empati sier ingenting om hvordan denne forståelsen tolkes. Sympati sier derimot mer at en føler det samme som personen og faktisk føler med ham/henne og ser likt på saken som personen. Dermed antyder sympati bekymring, eller omsorg og et ønske om å lette negative følelser som andre erfarer." - Kilde: Wikipedia

mandag 1. august 2011

Rich Hycner i Oslo

En venn av meg tipset om at Rich Hycner kommer til Oslo nå i August - jeg vet fint lite om han, annet enn at han er en gestaltterapeut fra San Diego i California.

Hans workshops skal etter det jeg har blitt fortalt holde høy kvalitet og gi god verdi for pengene, men det får du eventuelt finne ut selv.

Vet ikke om det er ledige plasser heller.

Her er invitasjonen: