Introjekter i læringssammenheng

Jeg var temmelig sikker på at jeg hadde skrevet litt om introjekter, og det har jeg jo i en rekke blogginnlegg - men da har det vært i sammenheng med andre temaer.

Introjeksjon er den vanlige formen vi mennesker interagerer med hverandre. Fritz Perls skrev i "Ego, hunger and aggression" om sin teori rundt introjekter etter å ha observert sine egne barn. Erving og Miriam Polster har også skrevet om introjekter i "Gestalt therapy integrated", boken som jeg har med meg på ferie og blar i nå og da.

Som spedbarn tar vi i mot mat og har valget mellom enten å svelge den slik vi får den eller spytte ut maten. Først får vi morsmelk eller en erstatning for dette, deretter får vi mat som er most og ikke trenger å tygges før vi svelger. Senere inneholder barnematen klumper som må tygges, og barnet kan selv bearbeide smakene før de svelges. I den første fasen av livet må barnet stole på sine omgivelser og akseptere alt slik det er.

Lignelsen med introjekter og mat er brukt mange ganger av gestaltterapeuter, og jeg har ikke tenkt å utdype det noe ytterligere her. Det som er interessant for meg er å se på introjeksjon som en læringsform.

Symbolet for introjekter

Da jeg startet på NGI i fjor høst, hadde jeg ingen kunnskap om gestaltteorien. Jeg hadde et par korte forsøk på å finne litt informasjon på nettet - men de fleste sidene jeg fant skrev mer eller mindre de samme tekstene for å forklare mulige klienter hva gestaltterapi er.

Da vi startet undervisningen, ble den ene teorien introjisert i meg etter den andre. Med dette mener jeg at læreren kommer inn i klasserommet og forklarer enten litt om teorien muntlig, skriver kanskje litt på tavlen og vi som er elever sitter enten og prøver å la det komme inn ved å konsentrere oss om hva som blir sagt, gjort og skrevet. Noen tar notater, mens andre lar vær.

For min del så lærer jeg bedre ved å ta notater, ikke fordi jeg skriver utdypende om hva jeg skal lære - men fordi dette forsterker det som blir kommunisert og at jeg i etterkant kan se på notatene og huske temmelig nøyaktig hva som ble fortalt av læreren. Midt oppi den situasjonen som er, der en helt ny teori blir presentert, spørsmål fra mine medelever kommer opp og blir besvart (for det meste), har jeg seriøse problemer med å få med meg alt. Jeg konsentrerer meg om å ta til meg så mye som mulig og lagre alle inntrykkene i hodet og på papiret. Noen ganger går det såpass fort unna at jeg omtrent mister tråden fullstendig.

Deretter er det gjerne en omgang med øvelser, og det er jo spesielt spennende. Da får jeg muligheten til å erfare hvordan en teori fungerer i praksis. Mange av disse forskjellige øvelsene er ganske like det du kanskje har opplevd på et teambuilding seminar, gjennom lek (f.eks tegning og fantasireiser), drømmer og annet. Noen kan være litt krevende, spesielt hvis du har en naturlig motstand til å tegne - er det ikke alle som opplever det som spesielt morsomt, men kanskje henger seg opp i at de ikke er så gode til å tegne og dermed ikke får med seg alle de andre inntrykkene øvelsen skal synliggjøre.

Plutselig endrer vi tema, og vi skal lære en ny teori, terpe på en vi har lært fra før, eller kanskje samlingen er over.

Da sitter jeg igjen med mye ubearbeidede ting som en annen person har fortalt meg. Jeg har ikke nødvendigvis fått eierskap til alt det som har skjedd, og jeg trenger å tygge og smake på det.

Å tygge på noe som en annen har fortalt deg er noe som skjer hele tiden. Hver gang jeg er hos legen kommer jeg gjerne med et helsemessig problem som jeg ikke har noen som helst forutsetninger for å kunne løse. Jeg har kanskje en teori om at jeg har vondt i halsen og at det bør kureres med litt hostesaft og en god hvil fra hverdagens stress og mas. Men legen kan kanskje finne ut at jeg har streptokokker og gi meg en kur med pencillin. Har jeg vondt i kneet, kan jeg få henvisning til en spesialist eller få beskjed om å ta knebøy og bygge opp muskulaturen rundt. I de fleste slike situasjoner blir jeg fortalt noe, og jeg svelger det uten å tenke noe over det.

En annen situasjon er å komme inn i banken, der en (u)faglært gir meg råd om hvordan jeg skal bruke pengene mine, den bankansatte sier at jeg bør ha 30 års løpetid på lånet med 5 års avdragsfrihet - for da vil jeg ha bedre råd. Svelger jeg den uten å tygge og smake på introjeksjonen, er det mulig at jeg ikke tenker over at det vil vært flere hundre tusen ekstra å betale i renter over disse 30 årene og at verdistigningen i markedet ikke vil gi meg mer egenkapital over tid fordi jeg rett og slett ikke betaler ned på lånet mitt. Det er mulig at i en slik situasjon der en fagperson gir meg råd uten at jeg er kritisk og stiller spørsmål, vil jeg faktisk få dårlige råd for meg, og gode råd for den som skal yte meg en tjeneste?

Det er gjerne gjennom oppveksten vi bygger opp en base med ikke-tygde introjekter, noen av disse vet vi om - og har gjerne vært en del av oppdragelsen vår. Andre er vi faktisk ikke klar over.
Terapeuten kan jobbe med dine introjekter og hjelpe deg å identifisere dem. Når du er klar over introjektene kan han hjelpe deg med å tygge de og enten forkaste dem eller få et nytt forhold til dem og kunne si at "dette har jeg bearbeidet og det er greit for meg at det er slik".

Min blogg er en form for tygging, jeg tar tak i endel av teoriene vi lærer på skolen, blander de sammen med erfaringer jeg selv har og noen jeg har blitt fortalt eller opplevd at andre har. Jeg til og med fantaserer om ting og later som jeg har en situasjon som jeg kan knytte teorien opp mot og late som at det er virkelig. Er det lov?

Alt er vel lov? Vel, ikke alt - eksempler må anonymiseres og helst ikke vært av en personlig form - ihvertfall hvis kilden er virkelig og ikke ønsker å bli identifisert. Det er viktig for meg å oppretthold en profesjonell grad av respekt for mine medmennesker og ikke bryte retningslinjene som NGI har utarbeidet. Mine egne erfaringer kan jeg forsåvidt dele så mye jeg vil, men jeg setter jo grensene for hva jeg ønsker å projisere ut og hva jeg retroflekterer og holder igjen. Slik er det.

Det jeg setter pris på er tilbakemeldinger og kommentarer, og der har du som leser muligheten til å være anonym eller komme frem med navn, er det skremmende å skrive noe på bloggen, kan du alltids sende meg en e-post.

Hvis det er noe du som leser synes er interessant eller som jeg har forklart keitete, gi meg beskjed om dette. Jeg liker å bli utfordret.

Reaksjon på bomben og massakren

For noen dager siden var jeg på butikken sammen med en venninne av meg, vi handlet inn til Juliaften, en liten spøk et vennepar av meg hadde planlagt. Da vi kom hjem derfra, ble vi først spurt om vi hadde hørt et smell - deretter fikk vi informasjon om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo sentrum.

Resten av historikken kjenner dere, og jeg har ikke tenkt å skrive en utdypende avhandling om all fakta og fiksjon som mediene har formidlet de siste dagene. Grunnen til at jeg brukte ordet fiksjon, er at jeg som mange andre startet å lete etter mulige årsaker til hva som hadde skjedd, om det var noen som sto bak, hvem det eventuelt kunne være - jeg forsøkte rett og slett å finne en mening i alt sammen.

Det var ikke for meg naturlig å koble sammen eksplosjonen mot alt det grusomme som skjedde på Utøya heller, for begge handlingene enkeltvis var uforståelige nok. I mine tanker tenkte jeg om eksplosjonen kunne være en ulykke - men det virket ikke sannsynlig at regjeringskvartalet skulle ha slike farlige ting i nærheten. Så startet jeg å tenke på terror, spesielt siden det ble nevnt på TV - og jeg syntes det virket litt usannsynlig, noe jeg ytret svakt men jeg egentlig ikke trodde nok på selv. Både islamister generelt og enkelte organisasjoner som Al-Quida og Mulla Krekar ble nevnt i forbifarten. Hundrevis av tanker for igjennom hodet på meg, og jeg var både klar for å få mer informasjon og redd for å få vite svarene på alle spørsmålene.

Hele situasjonen ble uvirkelig, og antallet døde steg - men vi fikk informasjon om at gjerningsmannen sannsynligvis var alene og en hvit mann i tredveårene. Da falt det to tanker på plass i hodet mitt: Var ikke det en typisk beskrivelse av en slik person og jeg var veldig lettet over at det ikke var islamistiske terrorister. For å forklare sistnevnte tanke, var det vel fordi jeg er usikker om det norske samfunnet hadde taklet en slik terroristhandling uten at den invandrerpolitiske diskusjonen ville blitt meget usaklig.

Vi reagerer forskjellig, og min reaksjon var å raskt fordømme de handlingene som var gjort uten å la denne situasjonen innvirke for mye på mitt liv. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg når jeg slår av TVen fordi det blir for ensformig og lite ny informasjon som kommer - det samme gjelder min bruk av Facebook og andre medier. Det blir rett og slett litt for mye for meg, og jeg ønsker ikke at det skal ta overhånd. Samboeren min og jeg har siste ferieuken vår nå, og jeg ønsker å utnytte den så godt som mulig - pluss at vi har to små barn å ta hånd om.

Men det er betryggende å se at så mange engasjerer seg mer enn det jeg har evnet og ønsket i det offentlige rom, alle invitasjonene til å være med på både grupper på nettfora, fakkeltog og lignende gir meg en trygghet i at vi i samfunnet kommer til å kollektivt komme oss igjennom denne situasjonen. I månedene fremover vil mediene ha stort fokus på dette, og jeg kommer nok til å forholde meg til det som vanlig - jeg vil ta til meg den informasjonen som er viktig for meg og være selektiv i hva jeg godtar som fakta. Etter 9/11 leste jeg hele rapporten til kommisjonen som hadde utredet hva som skjedde - og det var ikke fordi jeg var mer enn normalt interessert, men fordi det var viktig for meg å forholde meg til mer faktabaserte opplysninger enn det TV, nettaviser og trykte medier klarer å formidle. De lever tross alt av å selge reklameplass eller ha høyest mulig opplag (ihvertfall de fleste av dem).

Det er viktig at vi snakker sammen om dette, og har forståelse for at alle har en rett til å reagere på forskjellige vis. Nå er ikke jeg ferdigutdannet før om 3 år, men oppsøk gjerne en terapeut hvis du ikke har det og snakk med denne om dine følelser, spesielt hvis du synes det tar for mye plass i livet ditt.

Selv om dette har skjedd, er det lov å glede seg over andre ting i livet. Vår Juliaften ble et flott avbrekk fra nyhetene, og over 25 barn og voksne kunne ha det gøy sammen i et julepyntet hjem med servering av pinnekjøtt, juliøl og akevitt. Det er viktig med slike pauser noen ganger.

Så vidt jeg vet er det ingen jeg kjenner som er direkte berørt av handlingene, men jeg er helt sikker på at jeg vil treffe noen som er det innen kort tid. Da vil jeg nok gråte en skvett og ha den sterkeste medfølelse for deres situasjon, det er forferdelig å miste en man er glad i - og når mediene forsterker det, og handlingen som har vært årsaken er så uforståelig som den er, da tror jeg det kan bli helt uutholdelig.

Gestaltterapi til alle

Det finnes over 5.000 psykologer i Norge, og ca 400 gestaltterapeuter som jobber aktivt med sine fag. Både psykologi og gestaltterapi har en hensikt å enten få en pasient frisk fra en diagnose (psykologi) eller kunne lære å leve med den livssituasjonen den har (gestaltterapi). Uten å være for petimeter, betyr jo disse to tingene det samme, ikkesant?

Vi har problemer med høyt sykefravær i både offentlige og private virksomheter, og en rekke av diagnosene som fastlegene setter på sine pasienter er mer eller mindre uklare. En rekke symptomer blir samlet i diagnoser som ikke fantes for tredve år siden.

Jeg er helt overbevist om at det norske folk har behov for mer terapi, uansett hvilken form den kommer i. For den holistiske tankegangen kan enkelt beskrives som at hjernen og kroppen vår påvirker hverandre. Dette kan kanskje virke innlysende på de fleste, og jeg skal prøve å gi et eksempel. Når vi er redd for noe, så befinner redselen seg i hodet, i tankene våre. Samtidig som du er redd for noe i tankene, kan du kjenne en spenning i kroppen, kribling i magen, prikking i fingertuppene og så videre.

På den annen side blir vi også påvirket i hodet når det er noe galt med kroppen. Prøv å ignorere en blindtarmbetennelse i emmingen og ikke si at det går ut over tankevirksomheten din.

Derfor mener jeg at ved å sende en god del flere til psykologer og terapeuter, kan endel "vondter" og plager vi ikke kan forklare opprinnelsen på - muligens bearbeides ved å se på årsakene til at pasienten ikke kan arbeide av ulike årsaker.

"Men det kan man da i dag?", tenker du kanskje?
Joda, du kan gå til fastlegen din og få en henvisning til psykolog. Men de fleste psykologene i de større byene har fulle timeplaner og ikke plass til flere pasienter. (Dette har jeg kun informasjon fra venner og bekjente, pluss litt enkel googling.)

Politikere er veldig interessert i å ha lav arbeidsledighet og sykefravær, dette har sin naturlige forklaring med at det er vanskelig for en statsminister å forsvare at disse tallene går opp - når de i årevis har jobbet med tiltak for å få de ned. Noen av disse tiltakene har vært å flytte litt på folk innen de ulike kategoriene - andre har vært suksessfulle og flesteparten har vært meningsløse og ikke nyttet.
Å ha flest mulig i arbeid gjør at vi ikke trenger å "ta oss av dem", nemlig å gi dem goder igjennom NAV - og det er en annen oppside, nemlig at alle som arbeider - betaler mer skatt enn de som ikke gjør det.

Hvis vi som samfunn skulle sett litt bort fra at statsbudsjettet er på x antall milliarder, og heller sagt at vi ønsker at så mange som mulig skal ha mening i livet? Hva gir da mening i livet?

Er det å jobbe?

Strengt tatt trenger vi ikke å jobbe for å ha en mening i livet. I Norge må du ikke jobbe - for du får litt penger uansett. Men for meg gir det mening å ha noe å gjøre fra mandag til fredag, samt det føles veldig godt å kunne kjøpe fine ting av og til og reise til både inn- og utland.

En stor del av de som plutselig blir sykemeldt av forskjellige årsaker, ønsker å komme tilbake i arbeid. Det er mulig de ikke kan gjøre det samme arbeidet som før, men da må vi bli bedre til å finne ut hva de kan bruke sine evner til og hvordan de skal kunne klare å komme seg tilbake til et liv med mer mening.
De som ikke ønsker å jobbe, de trenger vi kanskje ikke sende til en gestaltterapeut - men det er jo mulig en og annen sjel hadde kommet frem til at det faktisk ville vært litt nyttig å gjøre en forskjell.

Problemet i dag er at gestaltterapi er ikke godkjent til offentlige ordninger, du kan ikke få en henvisning videre til en gestaltterapeut. I Italia har det visstnok blitt slik at gestaltterapeuter får de samme tilskuddene som psykologer - og at leger kan henvise videre - men det er noe jeg eventuelt kan sjekke ut litt nærmere.

En del gestaltterapeuter jobber sammen med leger, og får henvisninger videre fra de - men for mange pasienter så hjelper det å få dekket deler av disse utgiftene. Å gå til en terapeut er en luksus for de som har råd til det, mange som har støtteordninger og er arbeidsledige kan ikke bruke 600 kroner eller mer per time for å finne ut hva som gjør at de ikke kan arbeide.

Det er mye kritikk til NAV, både til løsningene de bruker (IT), saksbehandlingene, lovverket og ikke minst personene som jobber der. Jeg kunne godt tenkt meg å jobbe en stund i NAV for å finne ut hva som skulle til for å løse opp i den enorme floken - men jeg tror det måtte være som innleid konsulent, ikke som en vanlig saksbehandler - for jeg har en fantasi at som saksbehandler i NAV blir det etterhvert som å prøve å flytte havet. Reglene er slik, og sånn er det - du får ikke gjort noe med det.

NGI har vært en høyskole i noen år nå, og det er på tide at vi får til at gestaltterapeuter som har fått en utdannelse finansiert med studielån og som gir studiepoeng også blir anerkjent som den yrkesgruppen vi er.
Bruker vi 20.000 kroner på å få en person som tjener 300.000 i året tilbake i arbeid, vil denne "investeringen" betale seg tilbake i form av økte skatteinntekter og ikke minst en litt bedre statistikk på sykefravær eller uføretrygd.

Impasse

I følge Wikipedia er en impasse i forretningslivet at man ikke kommer noen vei med forhandlinger rundt en avtale. Ofte resulterer en slik situasjon i en streik, sanksjoner eller militære handlinger.

I en impasse som beskrevet over vil de ulike partene ofte ta eierskap til sin fremgang, men skylde på eksterne faktorer i forhold til sine feil og si at dette ikke er noe de kunne påvirke.

Videre sier Wikipedia at en impasse er en situasjon der ingen fremgang er mulig, det finnes ingen løsning.

I terapien beskrives også en impasse som en situasjon der klienten ikke ser noen løsning eller utvei. Noen ganger er impassen tydelig, men andre ganger er det kun symptomene på den som gjør at klienten oppsøker terapeuten. Noen tegn på at man befinner seg i en impasse er stress, søvnproblemer, økt bruk av alkohol og rusmidler, dårlig humør og så videre.

Jeg liker best Irving og Miriam Polsters definisjon av en impasse, spesielt siden denne er prosessorientert - og dermed enklere for de fleste terapeuter å jobbe etter.

En impasse oppstår ved at et behov synliggjør seg, og dermed ønsker klienten å oppfylle dette behovet. Når et behov oppstår på denne måten, får vi ofte motbehov. Et slikt behov kan for eksempel være at du ønsker å få et bedre forhold til din partner. Motbehovene kan da være at du må skape mer tid til å snakke med partneren ved å legge barna tidligere, skaffe vaskehjelp eller be partneren om å trappe ned en hobby. Et motbehov er noe som oppstår fordi du har et annet behov, de hører sammen.

Det oppstår da en indre kamp i klienten, du dras mellom det å skape en dårlig stemning ved å foreslå disse tiltakene, partneren din ser kanskje ikke problemet på samme måte og du prøver deg med et og annet lite hint som ikke oppfattes som annet enn mas.

I terapien er det gjerne her en klient kommer inn i rommet for første gang. Klienten kan være redd for at situasjonen kan ende i skilsmisse, at partneren kan tenke seg å være utro og alle mulige og umulige tvangstanker. Hvis ikke klienten aner hvorfor han er så irritert og misfornøyd, må man kanskje starte med å definere hva det er som gjør at han blir slik.

Terapeuten skal derfor få klienten til å formulere sine behov og motbehov. Det kan i seg selv oppfattes som en egen impasse, man er misfornøyd, sur og sutrete - men aner ikke hvorfor!
Å formulere disse behovene kan kreve en del eksperimenter, noe de fleste gestaltterapeuter liker å gjøre. Noen av disse eksperimentene fører ingensteds, men det er jo en verdi i det også - for hver gang vi roter rundt uten å finne frem til løsningen, kommer vi et skritt nærmere den åpenbaringen som venter.

Plutselig får klienten en "aha" opplevelse. Hvis vi ser på impassen som et stort puslespill, der vi har rotet rundt med en haug med brikker men ikke kommet frem til den rette, så faller det plutselig på plass. Jeg har selv opplevd dette i terapi, og det er like fascinerende hver gang. Det er jo også veldig enkelt å se løsningen når man har den, uansett hvor kompleks eller banal den måtte være.

Det beskrives som en eksplosjon, et klimaks - og har impassen vart i årevis kan det nettopp føles slik. Klienten omtrent letter i stolen og fylles av en ny energi, hun er klar til å komme seg videre. Impassen er løst!

Vi kan kalle det etterpå-klokskap, men neste fase i impassen er at man har en oppklaring av hva som har vært årsakene til impassen - terapeut og klient orienterer seg på nytt og til slutt opplever klienten en erkjennelse og en avslutning. Løsningen integreres i klienten.

En slik impasse kan vi vel også definere som en gestalt. For meg har dette ordet vært temmelig vanskelig å forholde seg til, siden gestalt ikke betyr noe på norsk. En gestalt er en situasjon som ikke lukkes, og det er jo også definisjonen på en impasse.

Når vi er i en impasse, vil det naturlig komme et ønske om endring.

I serien In Treatment, kommer omtrent alle klientene til terapeuten med en klar impasse, for noen tar det tid å løse den - for andre kommer det ingen løsning i løpet av tiden serien handler om. Slik er det ofte i terapi også, jeg har et inntrykk av at klienten kommer til en terapeut med et problem og ønsker en rask og enkel løsning. Det er ikke alltid så enkelt og raskt å løse disse impassene.

Sitter du med en livssituasjon som føles vanskelig, oppsøk en terapeut - men ta deg tid og jobb frem til en løsning. Mange klienter bråstopper da med terapien, men det kan være en ide å enten fortsette å gå regelmessig en stund til - for den impassen du nettopp har løst er kanskje bare toppen av isberget?

Hvis du gjør som jeg har gjort tidligere, så har jeg trappet ned i perioder med terapeuten - men fortsatt å gå av og til bare for å sørge for at de store krisene kanskje blir litt mindre.

Men alle er forskjellige, noen tør å grave dypt hos terapeuten - andre holder mer igjen. Å holde igjen til en du betaler for å hjelpe deg kan jo være litt lite konstruktivt.

http://en.wikipedia.org/wiki/Impasse