Nytt år, samme muligheter?

I 2012 skal jeg trene mer enn det jeg har gjort hittil i 2011, derfor har jeg meldt meg ut av Sats.

Jeg har ingen andre unnskyldninger enn at jeg har prioritert å ligge på sofaen og glo på tv-serier og spise en neve med potetgull enn å gå de 115 meterne bort til døra på treningssenteret og slå meg løs. Det jeg nemlig mangler er gjennomføringskraften til å utføre de tingene jeg sier jeg skal gjøre men ikke har spesielt lyst til.

I går så jeg en video på TED.com av Daniel Goldstein. Dette er en non-profit organisasjon som fremmer tanker rundt teknologi, underholdning og design.

For de som ikke gidder å stikke på treningssenteret som meg, anbefaler jeg å få en liten dose ny kunnskap i ny og ne igjennom dette lett tilgjengelige foraet.

Bilde: Daniel Goldstein (ted.com)

Daniel Goldstein forsker på folks økonomiske prioriteringer i fremtiden, og snakker om at vi har to "selv", nemlig det som vi opplever her og nå - samt det som vi ser for oss i fremtiden som er en konsekvens av valgene vi tar i dag. Han snakker også om menneskers manglende evne til å følge de reglene som de setter for seg selv, og det er her min påstand om gjennomføringskraft kommer frem.

I disse tider er det mange som kommer med nyttårsforsetter, og disse har gjerne et utspring i et ønske om hvordan vi ønsker at fremtiden skal være. Vi ser for oss at fettet skal vekk, musklene skal frem og kroppen skal skulpteres inn i en umennesklig form som vil gjøre oss mer attraktive, eller vi ønsker å bli i litt bedre form for å klare å gå trappene opp i femte etasje.

Problemet for min del er flerdelt, og en av de mest reelle utfordringene er tid - og da mener jeg ikke en oppdiktet tidsklemme som inneholder alt mulig slags tøys og fjas, men at jeg ikke har tid til å prioritere bort jobb, familie og 2 sesong av Moderne Familier. Eller lyst.

Men skulle jeg sette meg et mål om å gå ned 5 kilo, ville det krevd at jeg skulle trene to-tre ganger i uken, noe som sannsynligvis for min del ville ført til at jeg hadde byttet ut mitt underhudsfett med litt mer muskler og enten veie det samme eller til og med gå opp i vekt. Skulle jeg sette meg mål om å sykle birken på under fire timer måtte jeg sittet i stua og tråkket fire ganger hver uke for å komme i form nok til våren kommer, så måtte jeg syklet fire-fem mil omtrent med samme frekvens frem til slutten av August. Det tør jeg ikke prioritere.

Dessuten måtte jeg kanskje slutte å spise potetgull, være enda mer oppmerksom på hva jeg putter i meg, og sannsynligvis slutte å drikke alkohol - ihvertfall i mengder som gjør at jeg blir beruset.

Mange av disse målene er rett og slett for spenstige, for de setter som regel opp mot noen målbare ting, som f.eks antall kilo, timer på en distanse eller annet. Vel, mine målsetninger er satt - jeg har tenkt å bli bedre form, rett og slett. Ikke noe mer eller mindre.

Til sommeren ser jeg ikke for meg noen sixpack på magen, jeg ser derimot for meg en sixpack om dagen med god samvittighet. For jeg ønsker å være i litt bedre form, det er ikke planlagt noen utskeielser rundt dette med sykkelritt eller antall kilo - men derimot skal jeg tråkke opp på noen fjelltoppet og stå på ski ned igjen om et par måneder. Den turen klarer jeg uansett, men jeg vil gjerne være i god nok form til at det blir litt mer naturopplevelser og litt mindre blodsmak i munnen.

Lykke til med forsettene, prøv bare å ikke være for spenstige i målsetningene. Det viktigste er at du føler deg vel, og gjør du ikke det er det faktisk det samme om du starter nå eller etter nyttår - det er ingen andre enn deg som kan ta ansvar for ditt liv!

Se TED innslaget som inspirerte meg her: http://www.ted.com/talks/daniel_goldstein_the_battle_between_your_present_and_future_self.html

Regresjon

Jeg har nå blitt ferdig med å lese Frank-M. Staemmler's artikkel "Towards a theory of regressive processes in gestalt therapy", en prosess som har tatt litt tid - delvis fordi artikkelen er veldig omfattende og jeg strever litt med å både lese på engelsk og skille alle de ulike kildene og argumentasjonen for og mot om andre terapeuter har rett eller galt i sine publikasjoner.

Derfor har det nå oppstått et behov for meg å drodle litt rundt hva regresjon er og hvordan vi bruker det i terapi.

"Hva er regresjon?
Regresjon er en tilbakeføring av sinnet til tidligere hendelser ved hjelp av ulike teknikker. Denne terapiformen bygger på antakelsen om at alt man har opplevd tidligere, ligger lagret på det ubevisste planet og kan hentes fram igjen. Det gjelder selv om man har glemt eller fortrengt det som har skjedd."
(Kilde: http://www.alternativmedisin.no/behand/r/regresjon.htm)


I gestaltterapien snakker vi om viktigheten av å være "her & nå" og ikke "der & da". Men sannheten er at uansett hvor mye vi ønsker å unngå å være kausale (årsak/virkning) er det nesten ikke til å unngå. Derfor er i følge definisjonen ovenfor det meste som skjer i terapirommet basert på regresjon.


Vi ønsker derimot å unngå å snakke om det som har skjedd, men heller om hva det gjør med pasienten her og nå. For meg er det ikke viktig å definere hvor lang tid her & nå er, men vi kan si for enkelthetsskyld at her og nå er det som skjer i en hendelse, f.eks en terapitime.

Her og nå kan ikke eksistere uten en fortid og en fremtid, og det er her jeg har behov for å skille på disse to tidsbegrepene. For meg er fortiden det som har skjedd, altså det vi tenker tilbake på - de hendelsene som har påvirket oss gjennom oppveksten vår og som kan ha forårsaket åpne gestalter som klienten har et behov for å bearbeide.


Fremtiden er derimot det vi fantaserer om skal skje, kanskje de hendelsene som vi tror eller ønsker skal skje - både med negativt og positivt fortegn. Klienten kan henge seg opp i frykt for forskjellige tenkelige hendelser, eller være sterkt opptatt av alt det flotte som skal skje "bare hvis..."


Begge deler kan utforskes med regresjon naturligvis, for det som har skjedd i fortiden vår - påvirker hvordan vi ser på fremtiden og ikke minst hvordan vi opplever øyeblikket her og nå.


Ja, hva blir da konklusjonen? Vel - jeg tror ikke jeg egentlig har konkludert med noe som helst enda, for jeg har ikke startet på dette med regresjon enda.


Freud mente at vi mennesker går igjennom ulike overlappende faser som vist nedenfor.

Han mente slik jeg forstår det at vi mennesker går igjennom faser som er lineære der den ene fasen blir erstattet av en annen. Med dette mente han at hvis pasienten hang seg opp i en fase, ville hun ikke kunne utvikle seg videre og dette ville igjen være grunnlaget for å stille en diagnose og starte behandlingen deretter.


Med andre ord så er pasienten "fucked"...! Unnskyld språket.

Gestaltteorien har så vidt jeg vet ikke en egen modell, men vi har tatt tak i en modell som Daniel Stern har utarbeidet - hvorfor vet jeg ikke, men for meg virker den så mye mer forklarende en psykoanalytikeren Freud sin anale tankegang.

  For dere som kjenner Stern, så ser dere kanskje at det mangler ett og annet i min modell, men poenget er at Stern mener at barn går igjennom flere faser som bygger opp på hverandre, og dermed kan barnet for eksempel ha problemer med samspill, noe som preger pasienten i det voksne liv. Han mener også at det ikke er umulig å arbeide med å utvikle seg innenfor de fasene som er vanskelige.
Med andre ord, du er ikke f**cked...


Da begynner jeg å nærme meg et eller annet, for som gestaltist så vet jeg at vi mennesker har alle sammen gått igjennom disse ulike utviklingsstadiene, noe som lærer oss samvær, samspill, gjensidig forståelse, evnen til å konversere og se en sammenheng.


Senere vil jeg kanskje lage en egen illusjon på dette, vi får se.
Som terapeut kan jeg da se disse ulike stadiene i hvordan vi har det i relasjon med andre.


Noen ganger er det bare deilig å være sammen med noen, det trenger ikke skje noe som helst - det er mulig dere bare sitter sammen skuldre mot skuldre og kjenner nærheten til personen ved din side. Dette er samværet som vi opplever helt i starten av livet, nemlig den kroppslige kontakten med mor og andre.


Deretter starter samspillet, barnet starter å kjenne egne følelser og begynner å fekte med armene når voksne kommer i nærheten, møter blikket og smiler for første gang.


Etter hvert opplever barnet en gjensidig forståelse, følelsene utvikler seg videre - det starter å få empatiske trekk og forstår mer om sine egne følelser og opplevelsen av andres.


Det vil si at vi i terapirommet kan benytte oss av disse fasene for å utforske regresjon. Kjenner pasienten en stor motstand mot kroppslig kontakt, men også polariserende følelser som skriker etter å være nær noen - kan det være nyttig å se på det første utviklingsstadiet i terapien og "bare være sammen", kanskje sitte ved siden av hverandre i stedet for mot hverandre.


Mange teknikker kan benyttes for å få klientene til å oppleve sine subjektive hendelser som har påvirket dem igjennom hele livet i terapirommet sammen med terapeuten her og nå. Dette kan kanskje virke abstrakt for de som aldri har vært i terapi tidligere, eller ikke har noen erfaring med gestaltterapeuter - men jeg kan forsikre dere om at å jobbe på denne måten gir resultater vi kun kunne drømme om hvis vi ikke hadde tro på at klienten kan gjennom terapi lukke noen av sine gestalter og dermed klare å støtte seg selv.S

Gruppeprosess

Gruppeprosessen på gestaltstudiet er en viktig del av læringsmetodikken ved NGI, og det finnes en rekke modeller og teorier på hvordan en gruppe utvikler seg over tid.

I dette blogginnlegget har jeg ikke tenkt å ta for meg noen typiske gestaltiske teorier rundt dette med gruppeprosess, men henviser til en mellomfagsoppgave skrevet av en student ved Norges Idrettshøyskole.

Det kan være verdt å lese artikkelen for seg selv, link til denne ligger nederst i denne bloggposten.

Tuckman (1965) har en modell som studenten beskriver, denne modellen går i 4 trinn.
Første delen av modellen beskrives som at deltagerne former gruppen. De prøver å bli kjent med hverandre og bruker mye energi på dette, de har ingen felles mål enda og kan gjerne tenke seg å jobbe alene. Likevel er de avhengige av å få støtte og guiding, de ulike medlemmene føler på hvor de er i gruppa og har med seg en ballast fra tidligere grupper som påvirker dem.

Andre del er en tøff periode, de mellommennesklige forholdene utforskes og settes på prøve, gruppa danner en rangordning med ulike ledere, det oppstår endel konflikter og gruppa polariseres.

Tredje del normaliserer gruppa seg, det dannes nye grunnregler og samarbeid oppstår.

Fjerde del består av at gruppa jobber godt sammen og er veldig produktiv - medlemmene er opptatt av å få oppgavene sine ferdige og gjøre de bra. En gruppeidentitet er dannet og medlemmene er stolte av å være med. De respekterer også sine sterke og svake sider.

I følge www.businessballs.com (se link under) er det flere steg i denne teorien. B. Tuckman kom med et femte steg i 1975, som vi kan kalle den avslutning - dette er stadiet da gruppa er ferdige med sine oppgaver og dette femte steget er en naturlig forlenging av fase fire. På engelsk kalles det Adjourning, som er en miks av ordene Deforming (deformere) og Mourning (sørge).

I dette stadiet vil gruppa kunne føle både stolthet over å vært igjennom noe sammen, samtidig som følelser rundt sorg og separasjon kan komme. Det er viktig å se medlemmenes sårbarhet i denne delen av prosessen.

Jeg liker å bruke litt forenklede eksempler på en slik prosess, og kan ta basis i en skoleklasse på barneskolen som skal på leirskole. I første del av prosessen har du en gruppe med barn som er vant til hverandre, gruppa har sikkert sine ledere og er godt etablert. Plutselig befinner gruppen seg sammen med to andre klasser, og ingen kjenner sine plasser lengre. De mest sosiale prøver å få kontakt med barn i de andre klassene og lykkes noen ganger, andre ganger ikke. Andre holder igjen og står nyskjerrige og iaktar alle de ukjente fjesene.

Etterhvert starter gruppa og danne seg, de kule guttene finner de kule jentene - og det danner seg små klikker og ledergrupper. Det blir litt krangling mellom de som kjenner hverandre og de som er ukjente - konfliktene fører til at gruppas dynamikk er i nesten konstant endring. Heldigvis er det både lærere og leirskolepersonell til stede, og de geleider alle sammen inn i et fellesskap der de sammen skal klatre i fjell, ro litt kano og synge sanger rundt leirbålet.

Gruppa glemmer sine forskjeller, kranglingen forsvinner og de jobber sammen om å ha en trivelig uke sammen - der alle skal få være med (forhåpentligvis) og oppleve nye ting. Den siste kvelden er det et par som kliner litt, og ryktene sprer seg - det skjer mange hemmelige ting som ikke skal nevnes til foreldre og søsken, men som de skal snakke om i smågruppene i friminuttene når de kommer hjem.

Sørgen er stor når de siste dagen skal si farvel til hverandre, barnene synes det er utrolig trist å måtte skille seg fra de nye vennene sine - men de har bytter alt av mobilnummer, epost og msn adresser og gleder seg også til å komme hjem til mamma og pappa.

Vel, gestaltteoriene skiller seg vel ut på et vis fra denne teorien - men det er ikke mye. Jeg skal nok komme inn på flere teorier etterhvert innen gruppeprosesser, dette er min måte å skape mer forståelse for meg selv.

http://www.norsknettskole.no/studentar/IT20h01amla/public/gruppeutvikling1.htm
http://www.businessballs.com/tuckmanformingstormingnormingperforming.htm

Actors to the Point

Da jeg var 17 år dro jeg et år til en by som heter Athens i Ohio. Det var et fantastisk år som senior på High School, og skolelei som jeg var tok jeg kun de fagene jeg måtte ha og fylte opp ukeplanen med alle mulige valgfag.

Et av disse valgfagene var skuespill, og klassen var full av både jenter og gutter med interesse for dette, samt meg - som ikke hadde vært med på noe skuespill siden barneskolen. De innfødte fikk en overraskelse da en utvekslingslærer dukket opp i stedet for skolens dramalærer. Han var en snodig skrue fra et eller annet sted i England som hadde en tilsvarende stilling der.

Jeg hadde ingen forventninger til timene, men det hadde sikkert de andre - og jeg tror vi alle ble positivt overrasket over hvor spennende dette året skulle bli, for Mr. Cox hadde noe fantastiske ideer. Han ønsket at vi skulle gjøre noe som var samfunnsnyttig samtidig som vi lærte både om drama og alvorlige tema.

Først fikk vi en hel del spesialundervisning, og det var for det meste frivillig arbeid fra personer i sosialtjenesten i kommunen, personer som jobbet med tilsvarende tjenester som rusmiddeletaten, barnevernet, ungdomsarbeide og mye annet. Vi fikk en innføring i dysfunksjonelle familier (Dysfunctional Families), hvilke roller og stereotyper som finnes innenfor dette - jeg synes å huske at det var 6-7 forskjellige roller.

Deretter fikk vi en innføring i seksuelt overførbare sykdommer, bruk av prevensjon, graviditet blant yngre, vold i hjem, inngående informasjon om rusmisbruk av tidligere misbrukere - inkludert alkolhol. Det var sikkert andre ting jeg har glemt nå, forberedelsene var grundige.

Da fikk vi frie tøyler under lærerens veilledning til å lage et 20 minutters improvisasjonsbasert skuespill som skulle ha med seg alle disse temaene - dette tok temmelig lang tid, og vi delte oss inn i to grupper a 8 personer og startet å øve. Det ble mange endringer underveis, men en del av poenget var at vi ikke skulle ha noe manus, bare en generell kjøreplan for hva innholdet skulle være.

Vi hadde faste roller til å begynne med, men på grunn av sykdom og annet fravær ble vi nødt til å lære oss 2-3 ulike roller hver. For meg som hadde norsk som morsmål, var dette en skikkelig utfordring - det var mange ord og uttrykk jeg ikke hadde lært i engelsk timen her hjemme.

Forberedelsene var over, og vi skulle spille ut skuespillet, og startet først å dra rundt til andre skoler i området - og måten det ble gjennomført på var rett og slett noe jeg aldri ville kommet på selv.

Første del av skuespillet ble improvisert, vi brukte 20 minutter på dette og de første gangene fikk jeg holde meg til rollen som tenåringssønnen med rusproblemer. Det ble ulike fremføringer hver gang, og siden gruppene var delt i to var vi også med som observatører halvparten av tiden.

Etter skuespillet ble vi værende i rollene våre, og klassene vi holdt skuespillet for kunne stille de forskjellige rollene spørsmål. Vi svarte da som om skuespillet fortsatte, og jeg kan si at karakterende var ikke akkurat imøtekommende for kritiske spørsmål til tider. Både publikum og skuespillerne ble til tider veldig opprørt og diskusjonene var veldig livlige, men holdt seg innenfor de alvorlige temaene som ble tatt opp. Dette varte i ca 20 minutter, før vi gikk ut av rollene og diskuterte resten av timen (vi fikk som regel 60 minutter totalt) hvordan det hadde blitt opplevd å både skuespillet, spørsmålene etter og publikum kunne beskrive sine reaksjoner og vi kunne forklare hvorfor rollene våres oppførte seg som de gjorde.

Vi var nok på 10-12 forskjellige forestillinger før læreren hadde booket oss inn på et Half Way House, et sted der ungdom med ulike problemer kunne være i en periode før de kom inn på barnehjem, fosterhjem, avrusning eller annet. Dette var hardcore ungdom med bein i nesa, og vi følte oss rett og slett usikre på om vår forestilling kom til å virke regissert og påtatt.

Første del gikk uten spesielt drama, de observerte - og det var min gruppe som fremstilte skuespillet. De neste 20 minuttene fikk vi virkelig høre hvilke idioter vi var, spørsmålene haglet til den alkoholiserte moren som var apatisk til familiens ulike problemer. Søsteren som hadde blitt gravid opplevde at en annen tenåring med kulemage gråt og anklaget henne for å være uansvarlig og uforsiktig. Jeg opplevde at flere i rommet reiste seg opp og skrek til meg, spesielt siden den rusmisbrukende tenåringen også var en rappkjeftet og usikker personlighet. Dynamikken i rommet var full av energi og vi fikk alle roet oss ned og forklart de ulike reaksjonene i den siste delen. Jeg tror denne forestillingen ble minst 30 minutter lengre totalt enn planlagt.

Nå i etterkant ser jeg verdien av det Mr. Cox gjorde, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk være med på dette.

Undersøkelsen er klar!

Nå er jeg vanvittig spent!

Jeg fikk tilgang til det nettbaserte verktøyet i forrige uke, og har jobbet med å ferdigstille spørreskjemaet, samlet inn e-post adresser til praktiserende terapeuter fra NGF sine nettsider og sendt e-post og spurt om NGF kunne tenke seg at vi skriver litt om undersøkelsen i GestaltTerapeuten.

Til det siste fikk jeg et positivt men avventende svar, noe jeg synes er helt naturlig - det hadde vel vært rart om jeg hadde fått en garanti for å få bidra uten at de får vurdert undersøkelsen.

Spørsmålsskjemaet ble litt lengre enn jeg hadde trodd, jeg er fornøyd med spørsmålene og har "som vanlig" litt sommerfugler i magen og en liten frykt for at jeg har glemt noe viktig.

Det blir spennende å se hvordan responsen blir.

Kritikk mot psykiatri

Det er en rekke kritikere mot psykiatri i vårt samfunn, og ulike meninger kommer gjerne frem i populistisk journalistikk - der gjerne en kjendis, f.eks Hans Erik Dyvik Husby, også kjent som Idol dommer og frontfigur i Turboneger, står frem og kritiserer det psykiatriske helsevesenet i dette landet.

Skal jeg være helt ærlig har jeg fint lite kunnskap om psykiatri, så jeg spurte en person jeg kjenner om hva hun mente er "feil med psykiatrien". Svarene jeg fikk var ganske enkle, og jeg skal prøve å gjengi det slik jeg kan huske det, for det er sikkert noen detaljer som faller fra.

Hvis en pasient kommer inn på min venninnes psykiatriske avdeling, er det slik at psykiateren skal gi en diagnose i løpet av tre konsultasjoner, hver av disse er på maks 45 minutter. Hvis pasienten blir diagnotisert med en sinnlidelse av kronisk eller akutt art, får han mest sannsynlig medisiner som skal dempe de symptomene som gjør at han får diagnosen.

Hun fortalte meg at psykiatri har blitt synonymt med medisinering, og et problem oppsto for noen år siden da det kom et tilbud på en programvare som skulle bistå med å gjøre prosessen med å stille en diagnose enklere - og at psykiateren kunne gjøre dette allerede etter en konsultasjon, for det var ferdigdefinerte spørsmål som førte til at diagnosen ble satt. Nå er det også viktig å fortelle at en slik pasient ikke er inne på den avdelingen min venninne jobber uten grunn, så det er stor sannsynlighet at personen som sitter i konsultasjonen har en sinnslidelse.

Problemet med denne programvaren, var at produsenten var ett av de store farmasøytiske selskapene som er leverandører til det norske helsevesenet, og du trenger ikke være rakettforsker for å vite at det samme selskapet som hadde laget programmet også hadde medisiner som ble anbefalt.

Jeg spurte så min venninne om hun opplevde at pasientene kun ble satt på medisiner og at det ikke var noen annen oppfølging, og da sa hun at de får endel terapi både alene og i grupper - men for det meste er helsepersonellet ute etter å vite om pasienten responderer på medisinene. Hvis ikke symptomene dempes, økes enten dosen eller man prøver et alternativ.

Joda, dette høres jo skremmende ut - men jeg har ikke tro på at det er et nyansert bilde på hvordan helsevesenet fungere, så jeg har brukt noen minutter på litt googling rundt temaet.

Noen av utfordringene i følge ulike kilder er systemene vi benytter til å sette en diagnose, og for å prøve å skrive det på norsk er det utfordringer med at veldig mange lidelser har de samme symptomene, og vi er ganske langt unna å skille de virkelige sykdommene fra hverandre. Det er heller ikke tatt store hensyn til de biologiske forskjellene på pasientene. Når alt kommer til stykket vet vi bare en brøkdel av hva som påvirker de ulike psykiske lidelsene, mange lidelser blir utløst av f.eks rusmisbruk - og det er nok en sterk sammenheng mellom slik "selvmedisinering" og diagnoser.

Det er også ulike meninger om medisinering er den riktige veien å gå, om vi skulle forsøke å bearbeide flere lidelser med terapi - personlig har jeg en tro på begge deler, ihvertfall for de mest alvorlige tilfellene.

Mye kritikk går på de administrative utfordringene rundt psykiatrien, og jeg leser at det er store mangler i tilbudene rundt omkring i landet - og i dette tilfellet er det muligens ikke en fordel å bo i en stor by når du blir psykisk syk. Det er også lite kunnskap om rettighetene til psykisk syke, vi vet at legevakten tar deg imot hvis du har brukket et bein - men det er ikke like lett å vite hvor eller når man kan oppsøke hjelp ved f.eks depresjoner.

Det paradoksale er egentlig at psykisk.no har kjørt kampanjer for å gi befolkningen informasjon om rettigheter og tilbud, men at det samtidig er kritikk av kapasiteten. Etter 22/7 ble det proklamert med at alle de overlevende og tilhørende som trengte hjelp skulle få det - men jeg setter mine tvil til at de faktisk har fått den hjelpen de trenger, uten å gå på bekostning for andre som trenger det.

Psykisk helse er en utgiftspost i statsbudsjettet, og min mening er at det ikke blir prioritert høyt nok.

At det i offentlig helsevesen blir begått lovbrudd og svikt er for meg ingen overraskelse - det er rett og slett noe alvorlig galt i organiseringen av det offentlige helsevesenet, også på dette punktet innen psykiatri.

Det som er noe av utfordringen er vel som min venninne sier, det finnes ikke nok verktøy tilgjengelig - det er litt enkelt å gi en diagnose, sette pasienten på medisiner og utskrive dem så snart symptomene er borte. Mange av disse lidelsene er noe man ikke "blir kvitt", men igjennom terapi og muligens medisinering er det noe pasienten bør kunne leve med - og målsetningen er at pasienten skal kunne klare å stå i det alene uten støtte fra andre.

Hans Erik Dyvik Husbys "korstog" mot psykiatrien er blant annet begrunnet i feildiagnoser innenfor ADHD, en debatt som veldig mange engasjerer seg i - blant annet på bloggen til Gunnar Tjomlid (http://blog.tjomlid.com/), der begge de ekstreme tilfellene både for og mot - uttaler seg mer eller mindre fritt til tider. Jeg kom også over en artikkel der han belyser noen av de poengene jeg har skrevet om ovenfor, men også at fastlegens rolle har blitt sterkt endret de siste 30 årene og at det forventes at en lege som ikke er spesialisert innen psykiatri skal skrive ut medikamenter til pasienter som lider av normale tilstander som f.eks angst og depresjoner. Han belyser også at flere av pasientstøtteforeningene for ulike diagnoser mottar støtte fra farmasi selskaper og at det sitter psykiatere i ledelsen som igjen mottar ulike incentiver for å selge medikamenter. Ved å lese litt mer rundt dette kan jeg fortelle at Hans Erik Dyvik Husbys engasjement mot psykiatri og medisinering ikke har blitt mottatt jevnt over positivt.

Dette med samarbeid mellom leger og produsentene av legemidler har sin naturlige forklaring også, siden begge gruppene er avhengige av kommunikasjonen og at forskningen skal fortsette - men det er så mye penger i omløp i helsevesenet angående medisiner at det nok ikke er uten grunn at flere stiller sine spørsmål om habilitet.

Jeg tror ikke gestaltterapi er fasiten på dette, men jeg tror det kunne vært en fordel om flere terapeuter kunne jobbe innen det offentlige, sammen med psykologer, psykiatere, psykiske sykepleiere og andre. Derimot tror jeg ikke Scientologi nødvendigvis er løsningen, jeg ante rett og slett ikke at denne bevegelsen var startet som et alternativ til psykoterapi - jeg trodde det rett og slett var å ta brevkurs i å bli en bedre person. Dette må jeg finne mer ut om.

Oppfølging kommer.

Kartlegging mot praktiserende terapeuter

For en måneds tid siden startet jeg på planleggingen av flere aktiviteter med markedsundersøkelser som fellesnevner, tiden går fortere enn jeg har regnet med. Jeg fikk mange henvendelser fra forskjellige praktiserende terapeuter etter det forrige blogginnlegget, og det har vært nyttig med innspill fra andre.

Nå har vi kommet dit at jeg mest sannsynlig får tilgang til et profesjonelt online verktøy for markedsundersøkelser, akkurat det vi trenger for å kunne gjennomføre dette på en god måte. Jeg har tidligere jobbet med både å selge denne typen verktøy og senere med prosjekter mot både organisasjoner, bedrifter og offentlig sektor.

Hvis alt går etter planen, kan vi i nær fremtid sende ut en anonymisert undersøkelse mot alle godkjente terapeuter som er registrert på www.ngfo.no sine sider. I forkant av undersøkelsen vil jeg sende ut en informasjons e-post der jeg beskriver prosjektet, målsetningen med undersøkelsen og oppfølgingen i etterkant.

Jeg er ikke noen analytiker, men sannsynligvis vil det holde med min erfaring fra å gjennomføre noen hundre undersøkelser - så planen er at jeg skal sette opp en rapport basert på resultatene fra undersøkelsen, og alle som har deltatt vil kunne motta denne per e-post i etterkant. Det jeg ikke kan bidra er litt avanserte ting som regresjonsanalyser og lignende, for de som kjenner til terminologien. Dette betyr i praksis å finne ut hva som påvirker terapeutenes tilfredshet med å praktisere mest. Men vi får delt det inn i geografiske områder og annen demografi som alder og kjønn.

Hvis det er ønskelig, håper jeg det er nok interesse for å samle gestaltister og gå igjennom resultatene fra undersøkelsen - og basert på hvilke funn som kommer frem kan vi ha en liten debatt.

Det er viktig å se på dette som et prosjekt basert på at vi er to studenter som ønsker å kartlegge vilkårene for praktiserende terapeuter og at deltagelsen er helt frivillig. Jeg har ikke tenkt å kartlegge de som har gått coaching utdannelsen. Min personlige motivasjon er å kunne finne ut hva som venter meg når jeg skal starte å praktisere og dele disse erfaringene med de som ønsker. Mulig vi kan gjenta denne undersøkelsen de neste to årene som vi studerer også.

Spørreskjemaet er mer eller mindre ferdig, men jeg ønsker gjerne innspill hvis du har noen. Legg gjerne igjen en kommentar hvis du ønsker å dele din mening eller send meg en e-post på jens.m.fossum@gmail.com

Hovedmål med terapi

Å forklare hva terapi er kan være en utfordring, fordi det er en rekke forskjellige grunner til at klienter oppsøker terapeut - og derfor er det minst like mange grunner til at de bli hos terapeuten.

Det er tre hovedmål med terapi:
1. Å bli klar over og vedstå (erkjenne) seg personlige opplevelser uansett innhold.
2. Aktivering av klientens evne til å gi seg selv støtte.
3. Mestring. Evnen til å "stå i det".

Derfor har jeg tenkt å drodle rundt disse tre hovedmålene i årene som kommer, slik at jeg kan differensiere min hjemmeside i forhold til alle dere andre gestaltister.

Jeg ble fortalt at en klient som har opplevd noe traumatisk vil ikke kunne gå til en terapeut og få denne opplevelsen til å gå vekk. Det som har skjedd vil alltid være der, men som det står i punkt 1 - så er det i terapien denne personen kan finne ut hva som egentlig har skjedd og erkjenne det.

Perls sa at klienten går fra å være avhengig av støtte i fra sine omgivelser, til støtte i seg selv. Dette oppsummerer punkt 2 og 3 - og jeg finner mye mening i dette. Hvis klienten først klarer å erkjenne at en hendelse har skjedd, samtidig som personen klarer å stå i det alene - først da vil den traumatiserte opplevelsen kunne gå til bakgrunnen og gestalten kan lukkes. Den vil kunne dukke opp igjen, men på grunn av klientens nye awareness og erfaring med arbeid i terapirommet vil hun kunne kjenne igjen hva det gjør med henne og evne å stå i det.

Å drive næring

For noen år siden startet jeg opp et eget selskap, og jeg har ikke tenkt å beskrive i detalj alt dere trenger å tenke på i denne sammenheng - for det er stor fare for at jeg glemmer et par veldig viktige ting.

Navn
Hva skal barnet hete?
I prinsippet trenger ikke praksisen din hete noe som helst, men tenker du å markedsføre deg mot offentlig sektor og bedrifter kan det være en fordel å tenke litt rundt dette.
Nå er de fleste navn som har noe som helst med gestalt opptatt, og mens du er i gang kan det også være en ide å både google de navnene du kommer på, sjekke om det finnes noen andre selskaper som heter det samme (sjekk på www.brreg.no) - og prøv gjerne å være litt kreativ. Klarer du ikke det kan firmaet ditt hete "Navn Navnesen Gestaltterapi og bedriftsrådgivning", "NN Consulting" eller noe i den duren.


Problemet du etterhvert kan finne ut, er hvis du ønsker å ha ditt eget domene - så er det gjerne opptatt av andre. Her kan du sjekke på www.domeneshop.no, tast inn navnet du ønsker at nettadressen din skal ha og sjekk om det er ledig. Hvis det er opptatt men ikke i bruk, kan du finne ut hvem som eier det via menyene på domeneshop. Endel domener krever at du må ha et firma å registrere det på, og da trenger du et organisasjonsnummer.

Hvordan type firma? 
Enkeltmannsforetag er det enkleste å opprette, og det koster veldig lite - dette er helt klare fordeler. En ulempe er at du er personlig ansvarlig for firmaet - for deg som gestaltterapeut er nok ikke det en stor fare, men skulle du gå konkurs, kan dine private midler måtte dekke gjelden du har.

Jeg opprettet et NUF, Norsk Utenlandseid Foretak - en selskapsform som har vært veldig populær. Det finnes en rekke selskaper som hjelper deg med dette, og flere av de kan ta regnskapstjenester for deg også. Prisen pleier å være rundt 5.000,- for å opprette selskapet i utlandet, men det betyr egentlig bare at det er et engelsk selskap som har en postadresse og er mer eller mindre fiktivt. Det er viktig å vite at selskapet i england må levere inn noen papirer årlig, og leverandøren din på NUF tjenesten fikser dette for en fast pris hvert år.

Aksjeselskap koster en god del, du kan kjøpe ferdige aksjeselskap - men jeg er ikke sikker på hvordan det fungerer i praksis. Du må ha egenkapital, og den kan brukes som en del av investeringene, men det finnes egne retningslinjer på dette - og du må sette deg godt inn i det. Fordelen med et AS er at du anses som mer seriøs ovenfor større selskaper og offentlige virksomheter.

Det har også vært snakk om et "mini-AS" som skal være et alternativ til NUF, og det kommer jeg nok til å velge selv. Siden jeg har en temmelig allsidig bakgrunn som selger og rådgiver, vil jeg nok opprette et selskap som har mulighet til å skille mellom meg som privatperson og terapeut. Det spekuleres i at selskapsformen vil koste 30.000 å opprette med egenkapital, og at det ikke skal være revisjonsplikt på selskapene med omsetning under 5 millioner per år. Drar du inn mer enn det som terapeut på årlig basis, er det bare å investere i en Jaguar eller to som firmabil...

Hvor skal jeg praktisere?
Dette er jo en viktig del av det å praktisere, og du bør sjekke noen ulike muligheter.

Jeg har noen ideer om dette, og en av dem er selvsagt å praktisere hjemme hos deg selv. Da bør du ha en bolig som er tilrettelagt for dette, det passer dårlig at familien er hjemme mens en klient sitter og gråter i stua. Ha i det minste et rom der du kan praktisere uten å bli forstyrret.

I prinsippet trenger du kun 2 stoler for å kunne gjøre jobben din, og det lar seg vel ordne.

Det finnes en rekke ledige kontorer rundtomkring, i Oslo står mange hundretusener med lokaler ledig, gå litt rundt i området der du ønsker å praktisere og se om det står noe ledig. Forhandle ned prisen eller få en avtale om å kun betale for den tiden som du bruker lokalet. I Oslo sentrum finnes det et alternativt senter som heter Unity, der du kan leie rom per time. Sjekk også om det finnes noen kontorhotell i området du bor.

Har du tenkt å satse skikkelig, kjøp eventuelt en 1-roms leilighet og praktiser derfra. Finner du et sted med lav husleie som har parkeringsmuligheter i nærheten kan du betjene et lån på 1.000.000,- ved å betale ca 5.000 i måneden. Husleie kommer selvfølgelig på toppen, men det krever enten at du legger i egenkapital i selskapet selv, eller går til banken og låner penger. Dette er kanskje mer en opsjon for de som har praktisert en stund.

Drømmen min er selvfølgelig å kunne ha eget kontor i tilknytning mitt eget hus, eller eventuelt leie meg inn et sted i nærheten av der jeg bor - men jeg tror nok det kommer til å bli en start i litt enklere omgivelser.

Budsjett
Bevis for deg selv at du har en plan, det kan synliggjøres ved å sette opp et budsjett. Der bør selvfølgelig alle utgifter og planlagte inntekter være oppført. Hvis du vet hva utgiftene dine kommer til å være, legger du inn alt sammen her. Det vanskelige er å sette et realistisk budsjett på inntekter.
Hvor mange timer i uka har du til disposisjon? Hvordan du skal få fylt opp disse timene kan du vente med til neste ukes markedsføringsmøte...

Hvis du kan praktisere 5 timer i uka, sett opp dette og gang timesprisen din med 5 - så har du et ukesbudsjett. Så ganger du dette med 5 og får omtrent et månedsbudsjett. Når du da vet hvor mye du potensielt kan få av inntekter, setter du en eller annen prosentsats for de første månedene.

La oss si at det kan se omtrent slik ut:
1-3 måned: 25% av ledig kapasitet
4-6 måned: 50% av ledig kapasitet
6-12 måned: 75% av ledig kapasitet
12 måned +: 100% ledig kapasitet + vurdere å utvide arbeidskapasitet.
Det tar sannsynligvis lengre tid å få faste klienter enn det du håper. Men desto flere klienter du har, desto flere er det som anbefaler deg.

Regnskapsfører/Økonomi
Å drive selskap er ikke bare å ta i mot kontanter og tro at det går greit. Du må holde orden på penger ut, ta vare på alle kvitteringer - alt fra kjøp av te og kaffe til å kjøpe deg en PC eller betale leie av lokaler. Det er ikke slik at du lurer noen som helst ved å kjøpe inn ting som du også benytter privat på firmaet, men det er helt klare grenser for hva som ikke kan utgiftsføres.

Det første du må gjøre er å få deg en regnskapsfører, og det er en god ide at du setter deg inn i hva som kreves i forhold til den selskapsformen du har valgt.

Regnskapsåret består av en rekke tidsfrister, det er mye dokumenter som skal sendes inn, og mange av dem er bare formaliteter. Få regnskapsføreren til å gjøre det du ikke klarer selv, men belag deg på å bruke tid på dette også.

Andre tips?
Jeg har sikkert glemt endel her, kom gjerne med kommentarer hvis du ser noe som mangler eller har noen innspill. 

Markedsføring av meg selv som terapeut

Min vanlige jobb i studietiden innebærer å selge og rådgi mellomstore og store bedrifter i blant annet markedsføring. I løpet av de siste årene har jeg lært endel om dette litt uhåndterlige faget og ønsker å dele noen av mine erfaringer om dette med de som leser bloggen min.

Hvordan få klienter?
Dette er et særdeles vanskelig spørsmål, og det finnes ingen standardsvar, men en ting som er helt sikkert er at den beste form for markedsføring er igjennom anbefalinger. Dette er det vi kaller for "word of mouth", og i prinsippet er det få ting du som terapeut kan gjøre - unntatt å være flink i det du driver med.

Det er ikke tilfeldig at tidligere idrettsutøvere blir brukt til forelesninger og motivasjonsprogrammer i bedrifter, fordi de har en stor fordel som vi som terapeuter trenger å lære av.

De har trent, og de har trent masse!

Den eneste måten å bli god på noe, er å trene eller utøve det du skal bli god til. Det er mange som snakker om at en toppidrettsutøver må trene i minst 10.000 timer for å hevde seg i toppen. Det gjelder også i arbeidslivet.
Hvis du ser på et normalt arbeidsår, så består det av ca 1.800 arbeidstimer - hvis du jobber 100%. Det betyr at jobber du 50% som terapeut vil det i prinsippet ta 11 år før du er "på landslaget" i terapi.

Det vil jo ikke si at du ikke kan praktisere og være en god terapeut, for jeg har blitt fortalt at det visstnok er gjort forskning på om en terapeut med erfaring har bedre awareness enn en fersk terapeut - og forskjellene er minimale. Men det som er viktig å vite er at det tar tid å bygge en erfaringsbase som terapeut og få innsikt i forskjellige problemstillinger som klientene kommer med til deg og ikke minst bygge opp en "best practise" basert på disse erfaringene. Det vil si at skal du bli en "god terapeut" (les: ha mye erfaring og kunne dra nytte av denne) må du trene.

Å trene på å være terapeut skal du ikke gjøre med din partner, barn, familiemedlemmer eller venner - da ender du gjerne opp i en situasjon som er ubehagelig for deg og dine "klienter".

Nei, du må nok praktisere - og da er jo spørsmålet hvor du skal starte.

Nettverk
Hva er et nettverk?

Jo, det er alle de du kjenner - de vi i nettverksbygging kaller 1. ledd. Disse personene kjenner igjen mange du ikke kjenner, og det er endel potensielle klienter blant alle dine kjente og B-kjente. Ikke prøv å bruk Facebook til å rekruttere klienter ved å skrive: "trenger sårt klienter" i statusfeltet ditt og tro at det dukker opp en hel haug med folk som ønsker å betale deg 700 kroner timen.

Spør heller nettverket ditt om de kjenner noen som er i en impasse (formuler det slik du vil) og si at du har ledig tid til en redusert pris, og begrens dette tilbudet tidsmessig. Hvis du går ut med en timepris på 300 per time og fyller opp kalenderen din, vil du kanskje finne ut at den timeprisen ikke er nok til å betale regningene - da kan det være smart å si at timeprisen gjelder de første 5 timene eller "ut året".

Når de første klientene kommer, er det også greit å si at de gjerne kan anbefale deg til venner og kjente - og forklare at du bygger opp en praksis og trenger flere klienter. Er du mer erfaren kan du si at du har ledig tid på mandager fra 12-13 og dermed være litt begrensende men åpen. Ikke vær desperat.

Nettside
Kan du noe som helst om å lage en nettside?
Mest sannsynlig er du som de fleste andre og kan ingenting. Du aner ikke hvor du skal begynne og kommer dermed ikke helt i gang.

Har du penger, kan du alltids ta kontakt med noen som kan hjelpe deg med dette - men det de kan tilby er som regel en CMS løsning (Content Management Solution), som i prinsippet betyr å ha en løsning der du kan legge ut artikler med bilder og tekst.

Jeg har jobbet i reklame og opplevd at løsninger med fancy design blir administrert av nevøen til administrerende direktør og en apekatt kunne gjort en bedre jobb.

Mitt første tips er å se på bloggløsninger, og vurdere dette som en nettside - ulempen med dette er at internettadressen din ikke blir så personlig og det skinner igjennom at løsningen din er ment til et annet formål. Du kan selvfølgelig kjøpe ditt eget domene, og starte opp med en standardløsning og bygge opp noe som funker bedre etterhvert.

Designmessig er det greit å bruke en mal som er så ren og grei som mulig, se på det som at vi driver med helse og bruk hvit bagrunn og en eller annen farge som symboliserer noe klinisk (blått, grått, muligens grønt osv.)

Gå inn på istockphotos.com, bruk 100 USD på bilder og last ned bilder med hvit bagrunn, generelle temaer og gjerne den temafargen du har bestemt deg for på nettsiden. Ikke finn på å stjele bilder fra andre nettsider eller bruke clipart som følger med som standard i f.eks word.

Det neste du kan gjøre er å surfe litt rundt og stjele gode ideer av andre. Gå inn på lista over terapeuter i praksis på www.ngfo.no og mer eller mindre kopier det du liker. Ikke bruk de samme formuleringene, men skriv alt om til et språk som passer for deg.

En av de mest vanskelige tingene med gestaltterapi er å forklare hva det er, prøv å skrive en formulering som er på under tre setninger - og du har noe som funker. Kall det gjerne noe annet enn gestaltterapi, for den vanlige person i gata aner nok ikke hva det er vi driver med (min påstand).



Skap trafikk til nettsiden
Dette er vanskelig.


Du kan bruke hundrevis av timer på å utforme en flott nettside med bra design, gode bilder og den beste teksten på internett - men det hjelper ikke hvis du ikke får folk til å vite at den er der.


Metatagging. Ordet alle som kan noe om web snakker om, hva er det?
Jo, det er små ord som du bruker på nettsiden din og alle artiklene som blir skrevet.
Disse ordene snappes opp av søkemotorene, og det er en som er kongen over alle søkemotorer: Google.


Google står for omtrent halvparten av alle reklameinntekter på nettet, og det er litt penger.
Når du går inn på google.no og søker "terapeut" vil du se følgende:


Øverst på siden kommer noen reklamebaserte linker, på høyre side står det noen til og treffene som kommer opp baseres på metataggene du har lagt inn på nettsiden din, kombinert med antall treff som siden får.


Har du en venn som kan noe om dette, spander en kasse rødvin og få henne til å sørge for at du kommer høyt opp på treet.


Hva er det folk som trenger en terapeut søker på? Det vet jeg egentlig ikke, men jeg vil tippe at det er f.eks "samlivsbrudd, dødsfall, søvnmangel, sliten, stress" og mye annet. De søker egentlig ikke på "terapeut", for de vet ikke at det er det de trenger.


Derfor kan du betale Google for å annonsere på de søkeordene du ønsker.
Google er genialt, og det funker på denne måten.


Alt du driver med på nett er mer eller mindre overvåket (ikke få paranoia nå) av Google og andre. Er du som meg og skriver en blogg på www.blogger.com, bruker gmail og er helt fanatisk tilhenger av Facebook er det ikke tilfeldig hva som dukker opp som reklame.


Da jeg skrev om forhold i 6 forskjellige blogginnlegg, skjedde det noe "merkelig". Det startet å dukke opp en mye mer annonser for nettdatingssider - noe jeg ikke har opplevd på en stund av naturlige årsaker. Dette er den formen for overvåking jeg snakker om.

Bruk 100 USD på GoogleAds og se hva som skjer. Her betaler du for at dine reklamesnutter skal vises for personer som søker etter "terapeut, livsendringer og meningen med livet", skriver om dette i egne blogger og sender mails via gmail til venner og kjente.


Hvis du er smart, prøver du IKKE å tjene penger på annonser på din egen nettside, for da kan jo konkurrentene få tilgang til klienter som faktisk har rotet seg inn på siden din.


Blogg
Blogg er trendy, og jeg prøver å følge med på endel psykologi, terapeutiske og livsstilsblogger - samtidig som jeg følger med på det som er kun moro, politisk og veldig sært.
Felles nevner med blogging er at skal du promotere deg selv som terapeut, bør ikke dette kombineres med å vise bilder av det du gjorde sist helg. Ha heller to ulike blogger.
Min hensikt med denne bloggen for eksempel - er at den kun skal eksistere mens jeg er student, det er mulig jeg vil prøve å få tak i klienter mens jeg er terapeut under utdanning - så jeg får praktisert det som er nødvendig i forhold til skolens krav.

Juni 2014 er bloggen offisielt "død", men jeg sitter igjen med kanskje 200 bloggartikler jeg kan bruke videre på en nettside.

Ulempen med endel blogger jeg leser (sikkert også min egen) er at de som skriver dem ikke bruker mye tid på å utforme artiklene og kvaliteten er mildt sagt varierende. Mye skrives etter innfallsmetoden, og det er generelt ansett som lurt å publisere jevnlig.

Prøv ikke å konkurrerer med de mest populære bloggerne i landet, for er du ikke blond med svekket sjelsevne eller baker kaker som ser ut som Eifeltårnet kan du bare glemme å få 30.000 lesere. Ikke engang Niels Juel kunne få den type trafikk.

Bloggen din bør ikke være for selgende, for da lyser det igjennom at du er desperat.

Annonsering
Første spørsmål, hvor skal du annonsere?

Prøv med førti oppslag på informasjonstavlen på den lokale dagligvarebutikken, men ikke regne med at klientene stormer kontoret ditt. Men det er virkelig verdt et forsøk.

Lag en liten flyer, hvis du vil bruke litt penger på det kan du fort få produsert noen tusen eksemplarer for noen tusenlapper og del dem ut i postkasser. Gi blanke i etiske spørsmål og del de også ut til de som har reservert seg mot reklame i postkassa (hvis du tør...).

Prøv deg på lokalavisa og prut pris så det gjelder, få de til å gi deg annonseplass hvis de har noe ledig.

Lag deg et visittkort og gi noen eksemplarer til alle klientene dine, si at vennene deres får 10% avslag på timeprisen hvis de oppgir hvem de har fått kortet ditt av. For hver nye klient, gi den som har anbefalt en gratis time.


Husk å snu i tide
Har du jobbet med å få klienter i flere år, og de som kommer til deg ikke blir lenge - og du sitter igjen med følelsen av at de ikke er helt fornøyd, du bruker masse tid og krefter på å få praksisen din til å funke, men du får det ikke helt til - da må du vurdere om dette er noe for deg.

Du kan selv mene at evnene dine og kompetansen din er på topp, men du klarer av en eller annen grunn ikke å formidle dette til markedet ditt, og du klarer ikke å skape en nytteverdi blant klientene dine. Da er det på tide å finne på noe annet.

Jeg er opprinnelig utdannet lydtekniker, og blant musikere er det en ting som heter: "Don't quit your dayjob". Dette er et paradoks, for skal du lykkes med det du driver med, må du satse - og den eneste måten å tvinge deg selv til å bli dedikert til terapeutrollen er å se på det som din hovedgesjeft. Men skal du drive med dette på hobbybasis og ikke legge sjelen din i det, bør du ikke si opp den stillingen du allerede har.

Du blir ingen stjerneterapeut ved å jobbe 10% av tiden med faget, og du vil ikke kunne livnære deg på det, for det er endel praksiske ting som bremser deg opp - derfor må du satse. Men du trenger ikke å hoppe ut i det med en gang.

Snakk med arbeidsgiveren din, få muligheter for fleksitid eller redusert arbeidstid og start med å prøve å fylle en dag med klienter. Sørg også for at du har retrettmuligheter.

I følge statistikk går omtrent 50% av alle gründere konkurs i løpet av de første 4 årene, skjer det med deg må du ha evnen til å se hva du har gjort feil og starte på nytt.

Markedsføring er vanskelig, og det jeg kan si med sikkerhet er: Det du investerer i markedsføring er mest sannsynligvis ikke penger du får avkastning på, for som hovedpersonen i "Hodejegerne" sier; det som teller er ditt renomme.

Lykke til! 
   

   

Kartlegging gestaltterapi

Tidligere har jeg arbeidet med markedsundersøkelser i to ulike selskaper, begge steder var vi spesialisert på nettbaserte undersøkelser. Nå merker jeg at det er vekket en gryende nyskjerrighet for å undersøke nærmere noen av mine hypoteser innen gestaltterapi.

En spørreundersøkelse starter gjerne med at avsenderen har noe teorier og hypoteser rundt et emne, deretter må et spørreskjema utformes og målgruppen som skal besvares må identifiseres. Det er i prinsippet fire målgrupper jeg har identifisert, her i prioritert rekkefølge:

1. Ferdigutdannede gestaltterapeuter som er godkjent av Norsk Gestaltforbund, det vil si at de har tillatelse til å praktisere som terapeuter.
2. Befolkningen.
3. Klienter.
4. Studenter som går på Norsk Gestaltinstitutt.

Første målgruppe er relativt enkel å identifisere, for disse er listet opp på NGF's nettsider, og det er en drøy times arbeid å finne e-post adressene til mottakerne av undersøkelsen. Befolkningen er verre å få kontakt med, men jeg drodler litt rundt å kontakte min gamle arbeidsgiver som sitter på et panel over personer som deltar på undersøkelser om alt fra kjøp av vaskepulver til seksuelle vaner. Klienter er også en liten utfordring, og krever et samarbeid med de godkjente terapeutene, her er det spesielt viktig med diskresjon og taushetsplikt. Begge deler er egentlig ikke noen utfordring med riktig undersøkelsesverktøy, da anonymisering er en viktig funksjonalitet i løsningen. Den siste gruppen som er studenter regner jeg med vil være mulig å få tilgang på igjennom NGI, her er det bare snakk om å få aksept for ideen min.

Hypotesene

Min nyskjerrighet rundt disse fire målgruppene er basert på noen hypoteser, og flere vil nok komme på plass mens jeg utformer spørreskjemaene. Jeg skal prøve å liste opp noen av dem etter innfallsmetoden:

• Befolkningen har liten eller ingen kjennskap til gestaltterapi. 
• Gestaltterapi er alternativt, ikke et alternativ til psykoanalyse eller psykiatri.
• Vi vet ikke hva befolkningen assosierer med gestaltterapi.
• Gestaltterapi er lite synlig i det offentlige rom.
• Kritikk av f.eks høyt sykefravær, arbeidsmetoder i psykiatrien og annet kan benyttes til å fremme fordeler innen gestaltterapi.
• Det er få gestaltterapeuter som arbeider med faget som deres eneste yrke.
• Få gestaltterapeuter er ansatt som terapeut i offentlig helsevesen.
• Gestaltterapeuter har lik sosial bakgrunn og motivasjon for å arbeide med klienter.
• NGI sørger for at terapeutene er godt rustet til å arbeide med faget.
• Løsninger med veilledning sørger for god kvalitet og er et sikkerhetsnett for praktiserende terapeuter.
• Å få rekvisisjon til gestaltterapeut fra fastlege ville gjort det mulig for flere terapeuter å praktisere.
• En av de største utfordringene til en terapeut er å skaffe klienter.
• En annen utfordring er å ha lønnsom drift (overskudd).
• Forbundet kunne brukt mer tid på å markedsføre faget igjennom opplysningsarbeid, PR og lobbyvirksomhet mot sentrale myndigheter for å fremme våre interesser.
• Terapeutene har tro på at våre metoder virker for klientene.
• Klientene får nytteverdi av å gå i terapi, fra deres standpunkt.
• Betalende klienter har over gjennomsnittlig årslønn, f.eks over 400.000,- per år.
• Generelt er det veldig ulike grunner for hvorfor klienter oppsøker en terapeut i forhold til hvorfor de slutter eller eventuelt fortsetter i terapi.
• Studenter ved NGI har tro på at de skal kunne praktisere som terapeuter etter endt utdannelse.
• Studenter har også mange tanker rundt de samme temaene som praktiserende terapeuter opplever.

Vel, det er bare toppen av isberget - og jeg har sikkert utelatt en rekke viktige elementer som bør besvares av de ulike målgruppene.

Utfordringer

Det er noen helt klare utfordringer og risiko ved et slikt prosjekt.

En klar risiko er at jeg må få aksept for å gjennomføre prosjektet i regi av NGI og NGF for at den nødvendige anerkjennelsen i fagmiljøet skal finne sted. Det er selvfølgelig mulig for meg å gjennomføre dette på egenhånd, men for meg er det naturlig at både høyskolen og forbundet burde gjøre dette allerede. En annen risiko er at slike aktiviteter er gjennomført tidligere - men at erfaringene har vært dårlige og det er motstand mot å gjøre det.

Min erfaring etter 4-5 år med slike undersøkelser er også at det er en frykt for å finne ut og få bekreftet hva som er potensielle forbedringsområder. Ved å identifisere hva som er dårlig eller feil, skapes en forventning til å handle.

Det er også en utfordring for meg å gjøre dette mer eller mindre alene. Jeg har mulighet til å trekke inn noen av mine medstudenter, jeg har allerede diskutert dette med flere andre og fått inntrykk av at det er flere enn meg som ønsker å delta. I prinsippet ønsker jeg også å involvere noen flere som f.eks praktiserer som terapeut, forbundet og høyskolen.

Ikke minst er det en utfordring med det finansielle. Jeg må i det minste få tilgang til et undersøkelsesverktøy som har den funksjonaliteten som behøves. Skal det gjennomføres undersøkelser mot befolkningen har også dette en kostnad. Spørsmål rundt uhjulpen og hjulpen kjennskap til gestaltterapi og andre terapiformer (les: konkurrenter) er et sted å starte. For å kunne jobbe med dette over tid, må utvalget være representativt for den norske befolkningen og det krever minst 1000 respondenter fordelt på geografi, kjønn og alder.

Ønsker du å bidra?

Har du noen innspill til mine tanker rundt dette, føler motstand eller ønsker å være involvert - gi meg gjerne tilbakemelding i kommentarfeltet eller skriv en e-post til meg på jens.m.fossum@gmail.com

Konflikthåndtering

Psykolog Jan Atle Andersen har skrevet 14 regler for konstruktiv kommunikasjon, disse er i utgangspunktet utarbeidet som et sett med retningslinjer når han og likesinnede arbeider med konflikthåndtering på arbeidsplasser.

Vi mennesker har en tendens til å være uenige, og når denne motstanden til å være konfluent påvirker oss, ender vi av og til opp i konflikter. Jeg har vært igjennom en og annen konflikt, og ønsker derfor å presentere noen av disse reglene i en forenklet utgave.

Når du er i konflikt er det ok å vise dine følelser. Undertrykket sinne, irritasjon, hjelpesløshet og oppgitthet er helt vanlige følelser når du krangler med en annen. Fordelen ved at du viser dine følelser er at det blir rom til å bearbeide dem, understykker du dem går du på akkord med deg selv og løsningen du og din motstander kommer frem til blir som oftest et kompromiss - og konflikten tar seg opp igjen etter en tids stillhet.

En viktig del av å gå i terapi er å kunne være her og nå. Fokuserer du på alt som har skjedd tidligere, vil du ikke finne løsningen på det som plager deg her og nå. Da blir det ofte en større diskusjon rundt de ulike partenes virkeligoppfattelse, noe som også blir påvirket over tid. Vi innbiller oss at ting som nødvendigvis ikke ble sagt har skjedd, og legger mening i det som opprinnelig ikke var.

Det er få argumenter som kan fremstilles på en saklig måte hvis du fremlegger at du er frustrert, sint og sur - beskriver følelsene dine uten å henge deg for mye opp i eldre historie. Det er bare du som vet hva du føler!

En annen felle er å snakke for deg selv, bruk JEG - ikke de, man, en, du og alle de andre ordene vi skjuler oss bak. Er du forbannet, så si det - ikke prøv å projisere det over på noen andre. "Vi i familien" - fungerer ikke like bra som "Jeg mener". Se den du snakker med i øynene og tør å stå for det du mener. Det kan være særdeles ubehagelig - men du har ingen å skjule deg bak, det er dine egne meninger du skal formidle.

Velger du å tie, er det ingen som vil vite hva du mener - konflikten blir først og fremst med deg selv.

Ofte så eskalerer krangler fordi motparten forventer å få svar på sine spørsmål. Det er tillatt å spørre, men du kan ikke kreve å få svar fra motparten. Du må respektere motpartens valg til å kunne si nei.

Hvis du skal fortelle hva du mener, si det uten at du prøver å overbevise motparten - dere er i utgangspunktet uenige, og det skal som regel kraftig lut til å tvinge noen til å skifte mening. Fremlegg dine argumenter på en saklig måte, da er det større mulighet for at motparten respekterer dine meninger og lar seg påvirke hvis det du sier gir mening.

Ikke still spørsmål hvis du har en mening, en vanskelig oppgave - men når vi stiller spørsmål og har meninger om temaet, har vi en tendens til å skjule våre egne meninger bak spørsmålets innhold og hvordan det blir stilt.
Fortell hva du trenger i stedet for å bebreide andre, i stedet for å si "Du ser meg ikke", mener du sannsynligvis "Jeg trenger å bli sett av deg".

Ikke minst, det er lov å feile - prøv å ignorere at du eller din motstander opptrer keitete, uttrykker seg på feil måte og feiler, det er ikke menneskelig å være perfekt.

Vel, nå har vi fasiten - da er det bare å trene på disse enkle tipsene og slutte å krangle?!

Salutogenesis

Salutogenesis er et vanskelig ord som jeg ikke hadde noen anelse om før min samboer snakket om Aaron Antonovsky og hans teorier rundt hvordan vi takler stress.

(A. Antonovsky, bildet er lånt fra in.com)

Boken til A. Antonovsky; "Health, stress and coping" (1979) er gått ut av produksjon fra forlaget, men det finnes brukte eksemplarer på amazon.com selv om prisene kan være litt stive. Hadde først tenkt å bestille, men må se om ønsket avtar litt over tid. Den finnes også i en dansk oversatt versjon som er tilgjengelig, så det er kanskje et bedre alternativ?

Kort fortalt så forsket Antonovsky på hvordan stress påvirker oss, han ble inspirert etter å ha jobbet med kvinner og effektene av å bli eldre. I gruppen kvinner han forsket på var det flere som hadde overlevd konsentrasjonsleirer under 2 verdenskrig, og han fant ut at 29% av disse IKKE var påvirket av stress selv om de har vært igjennom denne opplevelsen. I en kontrollgruppe fant han ut at 51% av kvinner er ikke påvirket av stress i forhold til sin helse.

Det som var unikt med Antonovsky er at han i stedet for å fokusere på hva som gjør oss dårlige (helsemessig), var nemlig å finne ut hva som gjør at vi er friske. Forskere har en tendens til å ha den motsatte problemstillingen og finne ut årsakene til at vi føler oss dårlige. Dermed startet han å se på hva som skilte de 29% av de kvinnene som hadde vært igjennom forferdelige opplevelser i konsentrasjonsleire og som hadde en god helse på tross av dette.

Jeg har ikke lest så mye mer rundt dette, men legger mye av min kunnskap om emnet over på min samboer som har lært om dette emnet når hun tok en pedagogutdanning i Danmark. Det landet har en noe mer praktisk tilnærming til utdanningen av pedagoger enn det jeg mener vi har her i landet, og derfor tviler jeg det er på pensumlisten her til lands.

Aronovsky mener at vi mennesker har hver vår individuelle grense for hvor mange "stressorer" vi kan påvirkes av til enhver tid. Med det mener jeg at vi tåler forskjellige mengder stress også i forskjellige situasjoner.

Det er tre ting som påvirker dette:
Forutsigbarhet - Så lenge vi kan se at en hendelse som er stressende kan oppstå, er vi bedre forberedt på at dette kan skje.
Evne til å takle situasjonen - Hvis du tror at en situasjon er innenfor dine evner til å takle, også ved hjelp av andre ressurser - så kan du takle det bedre.
Mening - Ser du at det som skjer har en mening, er positiv til at negative ting kan skje og at det er en mening med hvorfor det oppstår så øker du din grense for hva du tåler av stress.

Det er den siste faktoren som påvirker din evne til å takle stress mest, nemlig at du er positiv til å stressorene som dukker opp har en mening og at du vet hvorfor de oppstår.

Jeg bruker mye tid på å forutse situasjoner, både i jobb og privat - uten å bruke for mye tid på å løse mulige problemstillinger gjennomgår jeg ofte en rask konsekvensanalyse av noe jeg tror vil skje, dermed er jeg temmelig forberedt hvis det skjer eller noe lignende oppstår. Hvis jeg da ser at jeg har en evne til å takle situasjonen har jeg bedre selvtillit til at det vil gå bra, det er også en trøst å se at jeg kjenner andre som jeg kan lene meg på hvis stressoren blir gjeldende. Hvis situasjonen gir mening og jeg virkelig forstår hvordan den har oppstått og hvorfor får jeg også en større forståelse.

Problemet for meg oppstår som regel når jeg ikke oppfyller en eller flere av disse tre punktene. Vi kan godt si at problemstillingen har oppstått som "lyn fra klar himmel", "jeg så ikke at DEN kom!" og så videre.

Jeg pleier å se på det som en bøtte, der vi kan fylle på med en god del kopper med stressorer - plutselig er det fullt, og da renner det over. Jeg klarer ikke å takle alt sammen og blir stresset. Det overtar feltet mitt i mange situasjoner og jeg klarer ikke å fokusere på noe annet.

Se noen kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Salutogenesis

http://connect.in.com/aaron-antonovsky/profile-3063.html

http://www.aahperd.org/aahe/publications/iejhe/upload/10_C_Becker.pdf

Nå går jeg i andre klasse!

Ett år har gått og jeg har nå blitt andreklassing!

Bildet er hentet fra Google

Som jeg skrev før sommeren har det første året blitt beskrevet som at studentene befinner seg i sandkassa. Jeg synes det er en god beskrivelse på min egen prosess, for det har vært som om hele klassen har rotet rundt i sanda, funnet frem noen leker og puslet litt med dem. Lærerne har både stått og ropt på oss, forsøkt å lære oss forskjellig teori og til tider vært og bygget sandslott sammen med oss. Vi har delt oss inn i mindre grupper og lekt litt på egen hånd og ikke minst vært hos vår egen terapeut og blitt bedre kjent med våre egne demoner.

Nå som vi har startet i andre klasse er det mer fokus på de mellommennesklige forholdene, vi skal lære oss å sette oss inn i terapeut rollen og gruppen.

Den europeiske organisasjonen for gestaltterapi, som godkjenner studiet og er en interesseorganisasjon for utdannede terapeuter har kommet med nye retningslinjer for studiene som vil påvirke studenter som starter opp i år etter det jeg har hørt, og det vil sannsynligvis påvirke våre tre gjenstående år.

Det som er vesentlig forskjell er mengden terapi studentene skal yte ovenfor klienter i løpet av de fire årene. For oss skal vi utøve rollen som terapeuter uten at det er satt noe antall timer, i den nye planen for studenter som starter nå i 2012 skal det vistnok være slik at de skal utøve 400 timer med terapi som terapeut under utdanning. Det er jo en vesentlig forskjell.

For meg virker det veldig fornuftig, og det er også slik at mengden veilledning som studentene vil få er økt også. I de fleste utdanningsretninger er det fokus på praktisk erfaring, og dette er et skritt i riktig retning.

Jeg har en hypotese om at endel studenter ved høyskolen tar utdanningen som en del av sin egen selvutvikling. Det er mulig at en økt mengde trening som terapeut vil gi studenter en større trygghet i forhold til å utøve yrket samtidig som de kan bygge opp en potensiell klientbase allerede i studietiden.

Det er nok ikke enkelt å starte opp som terapeut, og den beste måten å markedsføre seg på er å få gode referanser som anbefaler deg videre. Ved å behandle klienter over tid, samtidig som de får god veilledning underveis vil jeg tro gir bedre ballast til yrkeslivet.

Uansett så er det deilig å komme i gang, jeg gleder meg til å fordype meg i teori og teste mine evner som terapeut i et lukket miljø før jeg starter å utforske klienter i løpet av tredje året.