søndag 28. november 2010

Hva får personer til å oppsøke en terapeut?

Når jeg forteller andre at jeg går på studiet for å bli psykoterapeut, får jeg ofte spørsmål om hva det egentlig er - noe jeg mer eller mindre forklarer med at "det er det samme som en psykolog". Senere har jeg planer om å skrive litt om de forskjellige typene terapi man kan velge, men akkurat nå har jeg nok med å forstå hva gestaltterapi er og prinsippene og teoriene rundt dette.

Mange som oppsøker en terapeut har ofte opplevd noen av disse symptomene på forhånd:
- Søvnmangel.
- At man drikker mer enn normalt.
- Depresjon og/eller at man føler seg sliten, lei seg, håpløshet, bekymring og lignende.
- Nervøsitet
- Konflikter med personer i sine nære relasjoner, dette kan være f.eks med sin partner, familiemedlemmer eller på arbeidsplassen. Et foreliggende eller gjennomført samlivsbrudd er helt klart en slik konflikt.
- Tap av noen som står deg nær.

I Norge er det lagt opp til at vi oftest tar kontakt med vår fastlege hvis vi er fysisk syke, dette er også ofte den første personen vi snakker med om disse symptomene som er beskrevet over. En fastlege kan skrive en rekvisisjon til en psykolog eller andre spesialister hvis hun tror det er mulig å sette en diagnose.

http://www.psykol.no/ var det totalt 5789 autoriserte psykologer (tallene er fra Januar 2008) i Norge, og det er gjerne disse en fastlege kan sende deg videre til. Antallet psykologer som er tilgjengelig for å ta i mot nye pasienter vet jeg lite om, men ut fra informasjon fra personer jeg har snakket med kan det være vanskelig å finne en psykolog som har mulighet til å ta deg imot med en gang. Er din diagnose kritisk og en fare for egen helse eller andre finnes det selvfølgelig måter å få behandling, men nå ønsker jeg å fokusere på "normalnevrotikerne" - vi som har et behov for å snakke med en fagperson for å få løst diagnosen uten at "det går på helsa løs".

Noen av oss har forsikringer som gjør at vi kan oppsøke en psykolog eller annen spesialist, endel har dette igjennom arbeidsgiveren - her er selvfølgelig det en hensikt fra deres side at du som arbeidstager helst ikke skal bli sykemeldt - og blir du det ønsker de at du skal komme tilbake i arbeid så snart som mulig. NIMI, Hjelp24 og endel andre selskaper har tilbud til bedrifter om dette også igjennom bedriftshelsetjenesten.

Er du i en situasjon der du trenger hjelp, vil du som andre "syke" muligens oppsøke alternative former for psykoterapi - noen får muligens ikke en rekvisisjon videre av sin fastlege, føler ikke at den terapeuten de har gått til har klart å hjelpe dem - eller sitter rett og slett og funderer på om terapi kan være noe for deg.

Da benytter du kanskje som meg nettet til å oppsøke informasjon?
Ved å google "terapi" eller noe lignende kommer det mange treff opp - og noen av disse kaller seg Gestaltterapeuter. Ordet i seg selv er et vanskelig begrep, gestalt har ingen norsk mening og er brukt fordi retningen hadde sin opprinnelse med en tysker ved navn Fritz Perls. (Flere steder på denne bloggen har jeg forsøkt å forklare hva dette er, når jeg føler jeg har funnet en god definisjon, skal jeg lime inn en link her.)

I følge Norsk Gestaltterapeut Forenings nettsider er det ca 350 praktiserende Gestaltterapeuter i Norge, og det blir årlig utdannet ca 70 nye fra NGI.

Jeg har vært inne på endel av nettsidene til disse, og det er vel ingen som kan beskylde denne gruppen terapeuter for å ha "sort belte i markedsføring". Mulig jeg kaster stein i glasshus her, siden jeg sitter og blogger på en helt enkel plattform, uten fokus på hverken design eller å ha et innhold som har noen god struktur. Men planen min er nok å få laget en nettside den dagen jeg skal starte med egne klienter, og forhåpentligvis vil denne være et hakk bedre enn normalen.

Da blir jo det neste spørsmålet hvordan disse får tak i klienter, siden det kan være litt vanskelig å skjønne hva de driver med ut fra nettsidene?

En utfordring med å utdanne seg til å bli Gestaltterapeut er at inntil 2003 var dette et studie som ikke var godkjent for å motta studielån og stipend fra Statens Lånekasse - men heldigvis har Norsk Gestaltinstitutt blitt godkjent som en privat Høyskole og dermed har studiet blitt lettere tilgjengelig for de som ønsker dette som en utdannelse. Det stilles krav til søkeren om erfaring fra å jobbe med mennesker, og veldig mange som søker skolen kommer fra helsesektoren.

Norsk Gestaltforening (NGF) jobber på vegne av sine medlemmer for å gi dem bedre rammevilkår og øke kjennskapen til terapeutformen i Norge, men sannheten er nok at skal man klare seg som praktiserende gestaltterapeut må man nok bruke de virkemidlene man har til rådighet å skaffe seg klienter. Å sette inn annonser, dele ut flyveblader, bruke nettverket sitt - alle disse tingene må man gjøre. En utfordring for mange er nok at skal man få en god nettside, er det en del ting som må på plass - og "Hvermansen" vet som regel lite om design, innhold på nett, søkemotoroptimalisering og slike ting.

Det flotte med terapiformen er at den oppleves som veldig personlig for klienten, en gestaltterapeut er engasjert i sin pasient på en unik måte, dette kan jeg sikkert beskrive nærmere senere. Siden starten av NGI i 1986 har det vært en rekke enkeltindivider som har jobbet hardt med å skaffe seg klienter og gi terapiformen et godt rykte - dermed er det nok "word of mouth" og anbefalinger fra personer som har erfaring med psykoterapi som gjør at nye potensielle klienter ringer en gestaltterapeut og avtaler en time.

Når du er ute og leter etter noen å snakke med, finnes det selvfølgelig en haug med andre alternativer på markedet - og vi er alle ulike med ulike behov, så tipset mitt er å ta en telefon til den personen som driver med terapiformen som du har tro på at passer til deg - får du ikke en god følelse med hvordan du blir mottatt, ta en telefon til - det er mange å velge mellom. Fortell kort om hvorfor du tror du trenger hjelp og er kjemien med personen til stede, så ta sjansen og prøv. Bruk gjerne denne siden for å finne godkjente terapeuter: http://ngfo.no/index.php?site=default/473

Kostnadene for terapi varierer, men det er som regel verdt det - kanskje livet blir enklere å takle?

søndag 14. november 2010

Et sitat tatt ut av sin sammenheng

En venn av meg fortalte i dag en historie om Buddha, jeg har googlet om historien og funnet ut at den ble tatt ut av sin sammenheng - som ofte slike muntlige fortellinger blir, men jeg skriver den slik han sa den til meg. Det ble også understreket at han ikke husket helt hvordan den var.

Buddha fortalte en historie om en mann som hadde blitt skutt av en pil, og denne mannen tenkte på hvem det kunne være som hadde skutt på ham, hvilken stamme denne mannen var fra, hva slags treverk det var i pilen, hvor han hadde fått buen fra og så videre. I stedet for for å dvele for mye med hvorfor ting er som de er, ville det ikke heller vært bedre for denne mannen å få noen til å trekke ut pilen og løse det virkelige problemet?

Når han fortalte dette til meg, ble jeg utrolig begeistret over hvor treffende jeg oppfatter gestaltterapi å være, og hvordan mye av tankegangen rundt våre prinsipper og teorier passer meg.

Terapeutens oppgave er ikke nødvendigvis å få pasienten til å innse at han har problemer med en ting på grunn av noe annet - men å akseptere at det er slik og at pasienten kan leve med dette problemet. Noen ganger må man hjelpe klienten å trekket ut pilen, andre ganger gjør de det selv. Hvis det da er viktig for pasienten å finne ut hva slags materialer pilen er laget av - kan vi også utforske dette.

tirsdag 9. november 2010

Polarisering og konflikter

Jeg har akkurat lest i Joseph Zinker's bok "Creative Process in Gestalt Therapy" om polarisering og konflikter og fikk endel tanker rundt nettopp dette.

Vi mennesker har en rekke egenskaper som vi både ønsker å identifisere oss med og en del som vi ikke ønsker å anerkjenne i det hele tatt. Zinker skriver at personer som er sunne har en oppmerksomhet på at de kan være to ytterligheter av en egenskap. Et slikt eksempel kan være at jeg kan si at jeg liker å være midtpunkt og at motparten til denne egenskapen er å være tilbaketrukket. Hvis jeg har et sunt forhold til meg selv, kan jeg si at jeg i mange tilfeller elsker å få oppmerksomhet og trives i senter, men at jeg i andre situasjoner ikke ønsker å delta i det som skjer og trekker meg helt tilbake og kun observerer.

Hvis jeg har et usunt forhold til meg selv, vil jeg derimot fokusere kun på at det ene ytterpunktet, noe som selvfølgelig kan skape mye trøbbel for meg selv ved at jeg enten alltid ønsker å være midtpunkt eller å ikke få noe oppmerksomhet i det hele tatt. Dette vil starte en konflikt med meg selv, der jeg har et selvbilde om at jeg aldri skal si et ord i en forsamling med mer enn to personer til stede - men jeg ser på meg selv som meget fantasifull og kreativ og har et sterkt ønske om å formidle dette til resten av verden. Hvordan kan jeg som ikke tør å si noe med mange personer til stede gi uttrykk for min kreativitet og skaperevne uten å bryte med denne personlige konflikten? Løsningen er kanskje å skrive en bok og gi den ut under pseudonym, men problemet blir raskt reellt når mitt forlag blir ringt opp av Skavland som ønsker å ha denne fiktive personen som gjest? Forleggeren min ringer meg opp og ber om at jeg stiller opp, det vil føre til god PR både for forlaget og for meg som forfatter, de har ikke hatt råd til å reklamere for min brilliante bok og dette vil helt klart føre til økt salg. Jeg har en slik indre konflikt om dette at jeg ikke ser det at jeg faktisk som privatperson ønsker å være en grå mus og holde meg helt for meg selv - men jeg som forfatter er helt brilliant og ønsker å bli bedt på den årlige sommerfesten og drikke rødvin med Anne B. Ragde, nei - det går ikke for meg å være begge disse delene, for jeg er jo så kjedelig...

En historisk person som udiskutabelt hadde noen indre konflikter og ikke klarte å anerkjenne sine svake sider i seg selv eller folket han førte var Adolf Hitler. Jeg er ingen historiker og tror ikke man trenger å være det for å kunne bruke han som et eksempel. Denne litt kortvokste mannen som hadde forsøkt seg som kunstner og blitt omtrent kastet ut av kunsthåndskolen ønsker å bygge opp et folk av overmennesker som var omtrent det motsatte av hva han selv var, høye lyse ariske mennesker med blå øyne og en fysikk som greske guder som skulle leve i et felleskap med helt klare regler og kontrollere verden. Det er mulig jeg provoserer ved å si at hans indre personlige konflikter, kombinert med en tidsepoke som gjorde det utenkelige tenkelig førte til en verdenskrig og utslettelsen av millioner av mennesker. I den samme tiden satt Fritz Perls og brygget på sine egne teorier som skulle skape liv til en ny retning innen psykoanalyse, mye på grunn av hans egen konflikt med Freud. Tenk deg om en frustrert Adolf hadde vandret inn i Fritz verden en gang i 1933 og startet å bearbeide sine egne indre konflikter - kanskje verden hadde vært helt annerledes i dag?