Retrofleksjon

Uttrykket "å bite seg selv i tungen" er vel et godt eksempel på retrofleksjon.

Kontaktformer innen gestaltterapi benyttes mye og omhandler hvordan vi kommuniserer med hverandre i feltet mellom terapeut og klient. Det som dukker opp i terapirommet har nok ofte sammenheng med hvordan personen reagerer i andre situasjoner også, derfor jobber terapeuten ofte mye med klienten og deres bruk av de ulike kontaktformene.

Planen min er å skrive litt om de forskjellige kontaktformene, og jeg valgte tilfeldig å starte med retrofleksjon, dels fordi jeg tror det er enkelt for de fleste å relatere seg til - og dermed krever det ikke så mye av meg som blogger.

Når jeg bruker kontaktformen retrofleksjon er det ofte i en situasjon der jeg føler meg urettferdig behandlet, men av en eller annen grunn ønsker å holde igjen min reaksjon. Som person er jeg ikke vanskelig å lese, så mine medmennesker trenger nok ikke være utdannet terapeut for å skjønne at jeg har noe på hjertet. I utgangspunktet har jeg et behov for å si noe om det som skjer - men jeg tenker: "Nei, det blir bare bråk av dette - så jeg holder det for meg selv."

Resultatet blir da at jeg undertrykker mitt eget behov for å fortelle hva jeg mener, og det kjennes som regel som en følelse i den indre sonen. Generelt sett kan jeg kjenne litt ubehag i mageregionen, pulsen min går opp og jeg puster tyngre og mer anstrengt. I slike situasjoner drar jeg ikke opp et speil for å iakta min egen reaksjon, men jeg regner med at både kroppspråk og ansiktsuttrykk endres betraktelig, selv om jeg selv kanskje går og innbiller meg selv at jeg er stødig som en klippe og ingen kan se hva jeg tenker og føler i det øyeblikket.

Konsekvensen av at jeg blir litt rød i toppen, legger armene i kors og får en bekymringsrynke i pannen - er at jeg får spørsmålet: "Er det noe du tenker på?"
"Neida! Ingenting, vi går videre!" eller noe tilsvarende er ofte mitt svar.

Da har jeg altså hatt lyst til å dele mine tanker, men ikke tillatt meg selv det. Situasjonen endres og det går som regel litt tid før mine indre demoner starter å male på med "du skulle ha sagt noe", "er du feig?" og andre nedverdigende og destruktive tanker.

Eckart Tolle har skrevet en bok om disse indre demonene, eller "stemmene i hodet" som vi også kan kalle dem. Boken heter "The Power of Now" eller "Det er nå du lever" på norsk og finnes blant annet på http://www.haugenbok.no/. Det er en av mine favoritter å gi bort, siden jeg tror alle har godt av å lære seg å leve med disse indre stemmene som er et resultat av våre retrofleksjoner, blant annet.

Fordi jeg da holder igjen det jeg har lyst til å si, kjenner jeg blir varm i kroppen og alikevel holder det i meg - blir jeg sur på meg selv. Jeg kan bli liggende å tenke på dette når jeg egentlig burde sove, og hadde jeg hatt valget ville jeg nok heller prioritert søvnen - spesielt i disse dager med nyfødte barn som sover maks fire timer om gangen.

Da er jo ofte resultatet at jeg sier til meg selv: "Neste gang skal jeg jaggu dele!", for det er jo et mye bedre alternativ ikke sant?

Vel, det er jo ingenting som er svart-hvitt her i verden, så hadde det ikke vært for retrofleksjon så hadde alle gått rundt og sagt hva de mener og tenker hele tiden - og det hadde jo vært enda mer slitsomt vil jeg tro.