Første gang jeg så Sopranos ble jeg helt hektet på serien. Uten å være skråsikker tror jeg dette var i den perioden jeg selv startet å gå i terapi for første gang, og det var veldig spennende å se Tony Soprano, den store mafiabossen, oppsøke Dr. Melfi.
Det sies at Sopranos var starten på bølgen av TV serier som HBO (Home Box Office, et amerikansk selskap på lik linje med f.eks Canal Digital, som både produserer filmer og TV serier og har sin egen TV kanal med abonnement) produserte med høyt budsjett og som fikk veldig gode kritikker og en enorm seermasse over hele verden.
Å sette en mafiaboss inn i tilværelsen som sårbar klient, der hans største utfordringer pendlet mellom å kontrollere sitt eget sinne og forhindre at han svimet av - var et klart brudd på hvordan den italienskættede mafiaen har blitt skildret i filmer og andre serier.
Sopranos handler mest om andre ting enn at han går i terapi - og som klient faller blir han betatt av sin psykolog og ønsker å være sammen med henne. Han treffer også en suicidal kvinne kalt Gloria Trillo ved en tilfeldighet i Dr. Melfi's venteværelse og de har etterhvert en kort og intens affære.
En annen HBO serie som jeg oppdaget for en ukes tid siden var "In Treatment" med Gabriel Byrne i hovedrollen. Jeg har sett et par episoder tidligere i tilfeldig rekkefølge, men det fenget ikke skikkelig fordi det var vanskelig for meg å se helheten. Jeg var innom den lokale videosjappa i forrige uke etter min første terapitime, og kjøpte første halvdel av første sesong.
Resultatet er at det er vanskelig for meg å ikke sette på serien i tide og utide, for jeg blir så oppslukt av hvordan det vil gå med både klientene og terapeuten, som selv sliter med sine utfordringer. Tar meg selv i å sitte og kommentere hvilke kontaktformer som brukes og andre fagutrykk som jeg tror jeg vet hva betyr. Det er helt klart for meg at det er både inspirerende og skremmende å se hvordan en terapeut kan oppleve sine klienter. Det er nok noen ytterpunkter og stereotypiske settinger som er valgt for å skape god underholdning, for å lage en TV-serie kun for fagpersonell tror jeg neppe ville blitt en slager.
En av tankene jeg får ved å se denne serien, er nok det at terapeuter også er mennesker. Det er en klar og definert rolle man innehar i terapirommet - men siden man er mennesklig gjør man også de samme feilene selv i sine relasjoner.
Vi er også midt i Presidenten, eller "The West Wing" der Dr. Stanley Keyworth først kommer inne og hjelper Josh Lyman etter han har fått senskader av en skyteepisode i den første sesongen. Han er reine superhelten, og hadde vel hatt tilnavnet Dr. Therapy hvis han skulle vært med i en Marvel tegneserie. Senere får han også brynet seg på selveste Presidenten da han får søvnproblemer.
I Norge har det ikke vært fullt så mange psykologer og terapeuter, ihvertfall ikke som jeg kan komme på i farta. Atle Antonsen i rollen som Dag er jo en karikatur av en dysfunksjonell samlivsterapeut, men utrolig underholdende.
Uansett er det deilig å kunne sette seg ned og se en episode eller to av en serie, drømme seg bort i tankene om at jeg selv en dag vil sitte med klienter i mitt eget terapirom og møte noen av de samme utfordringene som de prøver å formidle på TV.
torsdag 28. oktober 2010
lørdag 23. oktober 2010
Bloggurat
Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/412056ce26fc249d2af23114abdf71c99d688548%22%3EBloggurat%3C/a>.
Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/8374/oslo%22%3EOslo%3C/a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/%22%3Enorske bloggkart</a>!
Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/8374/oslo%22%3EOslo%3C/a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/%22%3Enorske bloggkart</a>!
Deling
Kontaktformer er tidens tema og jeg hadde gleden av å starte opp med min nye terapeut i går, noe som resulterte i bruk av kontaktformen deling i terapirommet.
Deling er motparten til kontaktformen retrofleksjon, det vil si at som klient og terapeut kan vi velge å holde tilbake informasjon eller dele den. Det kan sikkert virke selvforklarende, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har tenkt nevneverdig over de forskjellige kontaktformene før jeg startet i studiet. Det er godt å kunne sette teori opp mot de tingene som skjer mellom mennesker hele tiden hver eneste dag.
På jobb er en av mine viktigste oppgaver i kundemøter å få de jeg treffer til å dele informasjon med meg, men det er ganske stor forskjell å komme dresskledt inn i et møte der jeg skal få informasjon om et selskap og deres behov for programvareløsninger til å kunne sitte i et terapirom som terapeut om noen år og få en klient til å dele med meg i stedet for å sitte og "bite seg i tunga".
Vel, i terapirommet hadde jeg ikke det spesielt vanskelig å dele både det ene og det andre. Utfordringen med denne første konsultasjonen var at jeg ikke hadde noen spesiell grunn til at jeg kom til terapeuten, i motsetning til hvordan det har vært for meg tidligere. Da har det enten vært parterapi fordi vi har hatt utfordringer i et forhold eller individualterapi fordi det har vært en krise som har oppstått i livet som jeg har hatt behov for å bearbeide. I løpet av de fire årene jeg går på NGI må jeg gjennomføre 70 timer gestaltterapi, enten individuelt, i par eller grupper.
Min primære motivasjon er da at jeg må opprette et forhold til en terapeut fordi det er obligatorisk. Resultatet blir da at jeg sitter og babler mer eller mindre sammenhengende i litt over en time. Mitt behov for å dele er såpass stort at terapeuten ikke trenger å stille noen spørsmål i det hele tatt for å få dialogen til å gå, men gjør det heldigvis fordi han ønsker å utdype forskjellige detaljer i det jeg forteller om.
Behovet mitt i går var å starte terapien ved å fortelle så mye som mulig om meg selv, så terapeuten min skal få en forståelse for hvem jeg er og min bakgrunn de siste ti årene. Jeg hoppet frem og tilbake i tidslinjen, snakket om et emne med stor entusiasme og snur plutselig helt rundt og bytter tema. Hele tiden jobber hjernen min på høygir og jeg prøver å konsentrere meg om å fortelle det jeg tror terapeuten vil synes er relevant.
Som jeg nevnte stoppet han meg opp med jevne mellomrom og stilte noen spørsmål - for det meste om hvordan jeg føler det er å snakke om de ulike tingene, og det får meg til å stoppe opp, kjenne etter hvordan det føles og så forteller jeg det. Siden jeg er ganske fokusert på min egen awareness for tiden, er ikke dette et problem heller.
Hadde dette vært et jobbintervju ville jeg nok ikke blitt kalt inn til et nytt møte, ikke på grunn av det jeg fortalte men fordi jeg bablet i vei konstant.
Effekten av dette var at jeg gikk ut fra terapeutens lokale og tenkte: "Da har jeg startet!"
Min intensjon var nok både å dele mye og intenst om meg selv, samtidig som jeg sjekket ut om terapeuten befant seg i feltet sammen med meg. Jeg tipper at tiden som går frem til neste konsultasjon vil brukes til å bearbeide mine egne tanker rundt hva jeg skal bruke tiden i terapirommet til.
Deling er motparten til kontaktformen retrofleksjon, det vil si at som klient og terapeut kan vi velge å holde tilbake informasjon eller dele den. Det kan sikkert virke selvforklarende, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har tenkt nevneverdig over de forskjellige kontaktformene før jeg startet i studiet. Det er godt å kunne sette teori opp mot de tingene som skjer mellom mennesker hele tiden hver eneste dag.
På jobb er en av mine viktigste oppgaver i kundemøter å få de jeg treffer til å dele informasjon med meg, men det er ganske stor forskjell å komme dresskledt inn i et møte der jeg skal få informasjon om et selskap og deres behov for programvareløsninger til å kunne sitte i et terapirom som terapeut om noen år og få en klient til å dele med meg i stedet for å sitte og "bite seg i tunga".
Vel, i terapirommet hadde jeg ikke det spesielt vanskelig å dele både det ene og det andre. Utfordringen med denne første konsultasjonen var at jeg ikke hadde noen spesiell grunn til at jeg kom til terapeuten, i motsetning til hvordan det har vært for meg tidligere. Da har det enten vært parterapi fordi vi har hatt utfordringer i et forhold eller individualterapi fordi det har vært en krise som har oppstått i livet som jeg har hatt behov for å bearbeide. I løpet av de fire årene jeg går på NGI må jeg gjennomføre 70 timer gestaltterapi, enten individuelt, i par eller grupper.
Min primære motivasjon er da at jeg må opprette et forhold til en terapeut fordi det er obligatorisk. Resultatet blir da at jeg sitter og babler mer eller mindre sammenhengende i litt over en time. Mitt behov for å dele er såpass stort at terapeuten ikke trenger å stille noen spørsmål i det hele tatt for å få dialogen til å gå, men gjør det heldigvis fordi han ønsker å utdype forskjellige detaljer i det jeg forteller om.
Behovet mitt i går var å starte terapien ved å fortelle så mye som mulig om meg selv, så terapeuten min skal få en forståelse for hvem jeg er og min bakgrunn de siste ti årene. Jeg hoppet frem og tilbake i tidslinjen, snakket om et emne med stor entusiasme og snur plutselig helt rundt og bytter tema. Hele tiden jobber hjernen min på høygir og jeg prøver å konsentrere meg om å fortelle det jeg tror terapeuten vil synes er relevant.
Som jeg nevnte stoppet han meg opp med jevne mellomrom og stilte noen spørsmål - for det meste om hvordan jeg føler det er å snakke om de ulike tingene, og det får meg til å stoppe opp, kjenne etter hvordan det føles og så forteller jeg det. Siden jeg er ganske fokusert på min egen awareness for tiden, er ikke dette et problem heller.
Hadde dette vært et jobbintervju ville jeg nok ikke blitt kalt inn til et nytt møte, ikke på grunn av det jeg fortalte men fordi jeg bablet i vei konstant.
Effekten av dette var at jeg gikk ut fra terapeutens lokale og tenkte: "Da har jeg startet!"
Min intensjon var nok både å dele mye og intenst om meg selv, samtidig som jeg sjekket ut om terapeuten befant seg i feltet sammen med meg. Jeg tipper at tiden som går frem til neste konsultasjon vil brukes til å bearbeide mine egne tanker rundt hva jeg skal bruke tiden i terapirommet til.
torsdag 21. oktober 2010
Retrofleksjon
Uttrykket "å bite seg selv i tungen" er vel et godt eksempel på retrofleksjon.
Kontaktformer innen gestaltterapi benyttes mye og omhandler hvordan vi kommuniserer med hverandre i feltet mellom terapeut og klient. Det som dukker opp i terapirommet har nok ofte sammenheng med hvordan personen reagerer i andre situasjoner også, derfor jobber terapeuten ofte mye med klienten og deres bruk av de ulike kontaktformene.
Planen min er å skrive litt om de forskjellige kontaktformene, og jeg valgte tilfeldig å starte med retrofleksjon, dels fordi jeg tror det er enkelt for de fleste å relatere seg til - og dermed krever det ikke så mye av meg som blogger.
Når jeg bruker kontaktformen retrofleksjon er det ofte i en situasjon der jeg føler meg urettferdig behandlet, men av en eller annen grunn ønsker å holde igjen min reaksjon. Som person er jeg ikke vanskelig å lese, så mine medmennesker trenger nok ikke være utdannet terapeut for å skjønne at jeg har noe på hjertet. I utgangspunktet har jeg et behov for å si noe om det som skjer - men jeg tenker: "Nei, det blir bare bråk av dette - så jeg holder det for meg selv."
Resultatet blir da at jeg undertrykker mitt eget behov for å fortelle hva jeg mener, og det kjennes som regel som en følelse i den indre sonen. Generelt sett kan jeg kjenne litt ubehag i mageregionen, pulsen min går opp og jeg puster tyngre og mer anstrengt. I slike situasjoner drar jeg ikke opp et speil for å iakta min egen reaksjon, men jeg regner med at både kroppspråk og ansiktsuttrykk endres betraktelig, selv om jeg selv kanskje går og innbiller meg selv at jeg er stødig som en klippe og ingen kan se hva jeg tenker og føler i det øyeblikket.
Konsekvensen av at jeg blir litt rød i toppen, legger armene i kors og får en bekymringsrynke i pannen - er at jeg får spørsmålet: "Er det noe du tenker på?"
"Neida! Ingenting, vi går videre!" eller noe tilsvarende er ofte mitt svar.
Da har jeg altså hatt lyst til å dele mine tanker, men ikke tillatt meg selv det. Situasjonen endres og det går som regel litt tid før mine indre demoner starter å male på med "du skulle ha sagt noe", "er du feig?" og andre nedverdigende og destruktive tanker.
Eckart Tolle har skrevet en bok om disse indre demonene, eller "stemmene i hodet" som vi også kan kalle dem. Boken heter "The Power of Now" eller "Det er nå du lever" på norsk og finnes blant annet på http://www.haugenbok.no/. Det er en av mine favoritter å gi bort, siden jeg tror alle har godt av å lære seg å leve med disse indre stemmene som er et resultat av våre retrofleksjoner, blant annet.
Fordi jeg da holder igjen det jeg har lyst til å si, kjenner jeg blir varm i kroppen og alikevel holder det i meg - blir jeg sur på meg selv. Jeg kan bli liggende å tenke på dette når jeg egentlig burde sove, og hadde jeg hatt valget ville jeg nok heller prioritert søvnen - spesielt i disse dager med nyfødte barn som sover maks fire timer om gangen.
Da er jo ofte resultatet at jeg sier til meg selv: "Neste gang skal jeg jaggu dele!", for det er jo et mye bedre alternativ ikke sant?
Vel, det er jo ingenting som er svart-hvitt her i verden, så hadde det ikke vært for retrofleksjon så hadde alle gått rundt og sagt hva de mener og tenker hele tiden - og det hadde jo vært enda mer slitsomt vil jeg tro.
Kontaktformer innen gestaltterapi benyttes mye og omhandler hvordan vi kommuniserer med hverandre i feltet mellom terapeut og klient. Det som dukker opp i terapirommet har nok ofte sammenheng med hvordan personen reagerer i andre situasjoner også, derfor jobber terapeuten ofte mye med klienten og deres bruk av de ulike kontaktformene.
Planen min er å skrive litt om de forskjellige kontaktformene, og jeg valgte tilfeldig å starte med retrofleksjon, dels fordi jeg tror det er enkelt for de fleste å relatere seg til - og dermed krever det ikke så mye av meg som blogger.
Når jeg bruker kontaktformen retrofleksjon er det ofte i en situasjon der jeg føler meg urettferdig behandlet, men av en eller annen grunn ønsker å holde igjen min reaksjon. Som person er jeg ikke vanskelig å lese, så mine medmennesker trenger nok ikke være utdannet terapeut for å skjønne at jeg har noe på hjertet. I utgangspunktet har jeg et behov for å si noe om det som skjer - men jeg tenker: "Nei, det blir bare bråk av dette - så jeg holder det for meg selv."
Resultatet blir da at jeg undertrykker mitt eget behov for å fortelle hva jeg mener, og det kjennes som regel som en følelse i den indre sonen. Generelt sett kan jeg kjenne litt ubehag i mageregionen, pulsen min går opp og jeg puster tyngre og mer anstrengt. I slike situasjoner drar jeg ikke opp et speil for å iakta min egen reaksjon, men jeg regner med at både kroppspråk og ansiktsuttrykk endres betraktelig, selv om jeg selv kanskje går og innbiller meg selv at jeg er stødig som en klippe og ingen kan se hva jeg tenker og føler i det øyeblikket.
Konsekvensen av at jeg blir litt rød i toppen, legger armene i kors og får en bekymringsrynke i pannen - er at jeg får spørsmålet: "Er det noe du tenker på?"
"Neida! Ingenting, vi går videre!" eller noe tilsvarende er ofte mitt svar.
Da har jeg altså hatt lyst til å dele mine tanker, men ikke tillatt meg selv det. Situasjonen endres og det går som regel litt tid før mine indre demoner starter å male på med "du skulle ha sagt noe", "er du feig?" og andre nedverdigende og destruktive tanker.
Eckart Tolle har skrevet en bok om disse indre demonene, eller "stemmene i hodet" som vi også kan kalle dem. Boken heter "The Power of Now" eller "Det er nå du lever" på norsk og finnes blant annet på http://www.haugenbok.no/. Det er en av mine favoritter å gi bort, siden jeg tror alle har godt av å lære seg å leve med disse indre stemmene som er et resultat av våre retrofleksjoner, blant annet.
Fordi jeg da holder igjen det jeg har lyst til å si, kjenner jeg blir varm i kroppen og alikevel holder det i meg - blir jeg sur på meg selv. Jeg kan bli liggende å tenke på dette når jeg egentlig burde sove, og hadde jeg hatt valget ville jeg nok heller prioritert søvnen - spesielt i disse dager med nyfødte barn som sover maks fire timer om gangen.
Da er jo ofte resultatet at jeg sier til meg selv: "Neste gang skal jeg jaggu dele!", for det er jo et mye bedre alternativ ikke sant?
Vel, det er jo ingenting som er svart-hvitt her i verden, så hadde det ikke vært for retrofleksjon så hadde alle gått rundt og sagt hva de mener og tenker hele tiden - og det hadde jo vært enda mer slitsomt vil jeg tro.
lørdag 9. oktober 2010
Bøkene på pensumlisten 2
Fikk beskjed av en medstudent, at det er fullt mulig å bestille bøkene til førsteårsstudiet på en nettbokhandel som heter capris.no
Fordelen med å bestille herfra er at det er fraktfritt, så for de som ikke har bestilt alle bøkene enda - eller som ønsker å slippe å bestille fra amazon.co.uk eller amazon.com, så er det verdt et forsøk.
0939266164 PERLS, FREDERICK S.:GESTALT THERAPY VERB Heftet 263,- 263,-
0394710061 POLSTER, ERVING:GESTALT THERAPY INTEGRAT Heftet 95,- 95,-
0939266415 KORB, MARGARET P.:GESTALT THERAPY Heftet 169,- 169,-
0939266334 ROSENBLATT, DANIEL:OPENING DOORS Heftet 200,- 200,-
8205304378 KOKKERSVOLD, ERLING:MELLOM OSS Pocket 234,- 234,-
0394725670 ZINKER, JOSEPH C.:CREATIVE PROCESS IN GE Heftet 100,- 100,-
Fraktkostnad: 0,-
Fordelen med å bestille herfra er at det er fraktfritt, så for de som ikke har bestilt alle bøkene enda - eller som ønsker å slippe å bestille fra amazon.co.uk eller amazon.com, så er det verdt et forsøk.
0939266164 PERLS, FREDERICK S.:GESTALT THERAPY VERB Heftet 263,- 263,-
0394710061 POLSTER, ERVING:GESTALT THERAPY INTEGRAT Heftet 95,- 95,-
0939266415 KORB, MARGARET P.:GESTALT THERAPY Heftet 169,- 169,-
0939266334 ROSENBLATT, DANIEL:OPENING DOORS Heftet 200,- 200,-
8205304378 KOKKERSVOLD, ERLING:MELLOM OSS Pocket 234,- 234,-
0394725670 ZINKER, JOSEPH C.:CREATIVE PROCESS IN GE Heftet 100,- 100,-
Fraktkostnad: 0,-
lørdag 2. oktober 2010
"What you do, you do"
Sitter og leser litt fra boken "Fritz Perls" av P. Clarkson og J. Mackewn og biter meg merke i en del viktige ting.
I boken står det:
"Each individual is ultimately alone: no matter how many friends we may have, each one of us must enter and leave this life alone".
For meg er dette veldig mye mer tydelig akkurat nå, for de siste dagene har jeg vært på sykehuset og ventet på at fødselen til mine tvillinger setter i gang. Min samboer får hormoner som skal sette prosessen i gang, og i mellomtiden er det bare å gå rundt å vente. Det er som å være i verdens lengste telefonkø, men du vet ikke hvor langt framme du er i køen.
De to barna som snart skal komme ut, gjør at mitt univers blir så mye større. Jeg er far fra før, og denne hendelsen vil påvirke veldig mange rundt meg. Men det er så tydelig at livet vårt ofte starter eller stopper på et sykehus. Når vi går rundt nede i første etasje, kommer det en strøm av pårørende, syke og ansatte konstant. Dette er et sted som aldri sover og livets syklus går sin gang. Hvert år blir det født ca 4.000 barn her, og det er ingen tvil om at de har både erfaring og kunnskap om hvordan barn kommer til verden. Men det er også mange som ender sin reise i dette bygget, og det er jo i sterk kontrast med vår glede over å få barn til verden og den sorgen det er å miste noen.
Men Perls og gestaltterapien sier at vi har friheten til å påvirke vårt eget liv. I prinsippet kunne vi satt oss i bilen og forsøkt å få disse barnene hjemme. Personlig mener jeg det ville vært galskap, men med denne friheten til å gjøre som vi vil, så må jeg også ha ansvar for mine valg. Heldigvis for barna mine, så velger jeg å bli her på sykehuset og la andre hjelpe oss.
Dette med å ta ansvar for våre valg er nok veldig vanskelig, det er mange av oss som prøver å flykte fra sannheten ved å forestille oss forpliktelser til andre eller skylde på andre på grunn av vår livssituasjon. Jeg har sikkert gitt andre skylden for mine handlinger mange ganger, men som gestaltterapien sier: "Det du gjør, gjør du."
Ved å faktisk anerkjenne at du selv er ansvarlig for dine handlinger, får du mer awareness rundt det du gjør eller har gjort.
Det ligger sikkert rundt femti babyer i disse gangene rundt meg, og heldigvis har ikke de enda startet å anerkjenne sin egen frihet eller ansvar for sine egne handlinger. De har en awareness som (sannsynligvis) dreier deg mest om den indre og ytre sonen. Tipper det er litt av en overgang å gå fra å duppe rundt i magen til moren sin, der det er varmt og godt, maten kommer rett inn i systemet gjennom navlestrengen og ingen av basisbehovene er utilfredsstilt - til å komme ut i den store verden.
Her ute er det kaldt, barnet må få i seg næring ved å bruke energi på selve handlingen å spise, det er flere lyder, lukter og inntrykk som skal behandles.
Likheten er kanskje stor til de som er syke og vet at de skal dø. Jeg har absolutt ingen erfaring med hverken døende eller det å dø i seg selv, men forestiller meg at det hadde vært helt andre tanker i mitt hode hvis jeg hadde vært her på sykehuset i annet ærend.
Jeg skal prøve å leve etter gestaltterapiens prinsipper, uten å gjør det ville jeg nok ikke blitt en terapeut noen ville brukt, og jeg tror det er en stor utfordring å fortsette å bygge awareness rundt at det jeg gjør, gjør jeg. Det er ingen vits for meg å skylde på andre i forhold til motgang i livet, for på et eller annet tidspunkt har jeg tatt et valg - ubevisst eller ikke, som har hatt konsekvenser.
Heldigvis har jeg god tid på meg til å bli enda bedre forberedt, det er ingen tid til å "leke hobbypsykolog" eller prøve å løse noen verdensproblemer enda. Jeg har startet å bli mer oppmerksom på at jeg har muligheten til å velge selv hva jeg gjør og ikke minst å ta ansvar for de valgene jeg tar. Nå i ukene fremover tror jeg ikke det vil tas så mange valg - de fleste vil ikke ha så store konsekvenser, for jeg har tatt valget å få barn, og mitt ansvar nå er at de får en så behagelig inngang til livet som mulig.
I boken står det:
"Each individual is ultimately alone: no matter how many friends we may have, each one of us must enter and leave this life alone".
For meg er dette veldig mye mer tydelig akkurat nå, for de siste dagene har jeg vært på sykehuset og ventet på at fødselen til mine tvillinger setter i gang. Min samboer får hormoner som skal sette prosessen i gang, og i mellomtiden er det bare å gå rundt å vente. Det er som å være i verdens lengste telefonkø, men du vet ikke hvor langt framme du er i køen.
De to barna som snart skal komme ut, gjør at mitt univers blir så mye større. Jeg er far fra før, og denne hendelsen vil påvirke veldig mange rundt meg. Men det er så tydelig at livet vårt ofte starter eller stopper på et sykehus. Når vi går rundt nede i første etasje, kommer det en strøm av pårørende, syke og ansatte konstant. Dette er et sted som aldri sover og livets syklus går sin gang. Hvert år blir det født ca 4.000 barn her, og det er ingen tvil om at de har både erfaring og kunnskap om hvordan barn kommer til verden. Men det er også mange som ender sin reise i dette bygget, og det er jo i sterk kontrast med vår glede over å få barn til verden og den sorgen det er å miste noen.
Men Perls og gestaltterapien sier at vi har friheten til å påvirke vårt eget liv. I prinsippet kunne vi satt oss i bilen og forsøkt å få disse barnene hjemme. Personlig mener jeg det ville vært galskap, men med denne friheten til å gjøre som vi vil, så må jeg også ha ansvar for mine valg. Heldigvis for barna mine, så velger jeg å bli her på sykehuset og la andre hjelpe oss.
Dette med å ta ansvar for våre valg er nok veldig vanskelig, det er mange av oss som prøver å flykte fra sannheten ved å forestille oss forpliktelser til andre eller skylde på andre på grunn av vår livssituasjon. Jeg har sikkert gitt andre skylden for mine handlinger mange ganger, men som gestaltterapien sier: "Det du gjør, gjør du."
Ved å faktisk anerkjenne at du selv er ansvarlig for dine handlinger, får du mer awareness rundt det du gjør eller har gjort.
Det ligger sikkert rundt femti babyer i disse gangene rundt meg, og heldigvis har ikke de enda startet å anerkjenne sin egen frihet eller ansvar for sine egne handlinger. De har en awareness som (sannsynligvis) dreier deg mest om den indre og ytre sonen. Tipper det er litt av en overgang å gå fra å duppe rundt i magen til moren sin, der det er varmt og godt, maten kommer rett inn i systemet gjennom navlestrengen og ingen av basisbehovene er utilfredsstilt - til å komme ut i den store verden.
Her ute er det kaldt, barnet må få i seg næring ved å bruke energi på selve handlingen å spise, det er flere lyder, lukter og inntrykk som skal behandles.
Likheten er kanskje stor til de som er syke og vet at de skal dø. Jeg har absolutt ingen erfaring med hverken døende eller det å dø i seg selv, men forestiller meg at det hadde vært helt andre tanker i mitt hode hvis jeg hadde vært her på sykehuset i annet ærend.
Jeg skal prøve å leve etter gestaltterapiens prinsipper, uten å gjør det ville jeg nok ikke blitt en terapeut noen ville brukt, og jeg tror det er en stor utfordring å fortsette å bygge awareness rundt at det jeg gjør, gjør jeg. Det er ingen vits for meg å skylde på andre i forhold til motgang i livet, for på et eller annet tidspunkt har jeg tatt et valg - ubevisst eller ikke, som har hatt konsekvenser.
Heldigvis har jeg god tid på meg til å bli enda bedre forberedt, det er ingen tid til å "leke hobbypsykolog" eller prøve å løse noen verdensproblemer enda. Jeg har startet å bli mer oppmerksom på at jeg har muligheten til å velge selv hva jeg gjør og ikke minst å ta ansvar for de valgene jeg tar. Nå i ukene fremover tror jeg ikke det vil tas så mange valg - de fleste vil ikke ha så store konsekvenser, for jeg har tatt valget å få barn, og mitt ansvar nå er at de får en så behagelig inngang til livet som mulig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)