SAD - Seasonal Affective Disorder

På nettstedet http://www.mentalhelp.net/ blogger en rekke psykologer og terapeuter om ulike tema rundt psykoterapi.

Jeg kom over en interessant artikkel skrevet av Dr. Allan Schwartz om SAD (Seasonal Affective Disorder).

I høytider, spesielt julen - blir vi gjerne minnet på personer vi har mistet i løpet av året som gikk eller tidligere. Du legger kanskje merke til at det er en person rundt bordet som mangler, eller blir oppmerksom på at du faktisk ikke har noen å feire høytiden med.

Gå inn på siden og les mer om dette spennende temaet her

Ulike terapiformer

I det siste har jeg tenkt mye på hvilke forskjellige terapiformer som finnes på det norske markedet som gestaltterapeuter "konkurrerer med". På jobben ville jeg muligens satt opp en såkalt SWOT analyse der jeg hadde analysert styrker, svakheter, muligheter og trusler fra de ulike konkurrentene - men jeg er redd min analyse ville blitt overfladisk og særdeles feilaktig siden jeg bruker kort tid på å orientere meg. Men det er kanskje nytteverdi i at jeg samler det jeg har skrevet i kort form her på bloggen.

Psykiater
En psykiater er en lege som etter seks års grunnutdanning ved et medisinsk fakultet på et universitet og halvannet års praksistjeneste (turnus), har videreutdannet seg i minst fem år i psykiatri. Alle leger har psykiatri som en del av grunnutdanningen. Videreutdanningen/spesialiseringen foregår ved at man arbeider som lege under veiledning på forskjellige psykiatriske behandlingsavdelinger samtidig som en følger et strukturert undervisningsopplegg. For å bli psykiater må man også ha tre års psykoterapierfaring med veiledning. Videreutdanningen for andre legespesialiteter skjer på tilsvarende måte (indremedisiner, nevrolog, kirurg, øyenlege etc).
For mer info, se: http://no.wikipedia.org/wiki/Psykiatri

Psykolog
En psykolog har, i sin seks-årige grunnutdanning ved et universitet, opplæring i både normalpsykologi og i klinisk psykologi. Psykologer kan deretter spesialisere seg i klinisk psykologi (bli psykologspesialist) ved å i løpet av fem år følge bestemte videreutdanningskurs, skrive en vitenskapelig artikkel, og jobbe som psykolog. Psykologer har ikke legeutdannelse, og kan i Norge eller i de fleste andre land ikke skrive ut medikamenter. Arbeidsoppgavene er som f.eks utredningsarbeid og samtalebehandling/psykoterapi.
For mer info, se: http://no.wikipedia.org/wiki/Psykiatri

Psykiatrisk sykepleier
En psykiatrisk sykepleier er en sykepleier som har spesialisert seg innenfor psykoterapi. Spesialisering skjer etter at sykepleiernen har jobbet i noen år. For de fleste spesialutdanningene er det krav om to års klinisk erfaring som sykepleier før en kan begynne på videreutdanning. Utdanningen skjer i regi av høgskolene og er på oppdrag fra sykehusene. Utdanningen tar fra 1,5 år til 2 år. Som psykiatrisk sykepleier skal du hjelpe folk som opplever psykiske problemer

Sykepleiere samarbeider nært med andre grupper i helsetjenesten, blant andre leger, ambulansearbeidere, fysioterapeuter, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og andre helseprofesjoner. Det viktigste samarbeidet er naturligvis mellom sykepleieren og pasienten.
Kilde: http://www.studenttorget.no/index.php?show=5192&expand=4631,5192&yrkesid=259

Gestaltterapi
Gestaltterapi bygger bl.a. på gestaltpsykologiske teorier og ideer fra eksistensiell-fenomenologisk filosofi.
Grunnleggende ideer i gestaltterapi er at hvert menneske selv er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de begrensninger omgivelsene gir. Gestaltterapi har utviklet metoder for å bevisstgjøre mennesker på egne følelser, reaksjoner og handlinger slik at de tydeligere kan erkjenne og se seg selv og sine valg. Denne bevisstgjøringen skapes gjennom samtale, eksperimenter og rollespill.

Gestaltterapi bygger på den tro at økt erkjennelse om seg selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klient og terapeut møtes. Det kan ikke planlegges inn i fremtiden, men kommer spontant i arbeidet mellom klient og terapeut. Et av de viktigste redskapene i gestaltterapi er derfor terapeuten selv. Terapeuten er ikke objektiv eller nøytral, men er selv villig til å gå klienten i møte i et JEG - DU forhold.

For å bli gestaltterapeut må man gå et fireårig studie ved den private Høyskolen Norsk Gestaltterapi institutt AS (NGI). Studiet er på deltid.

Gestaltakademiet i Kristiansand utdanner også gestaltterapeuter ved et fireårig studie. Denne skolen er ikke godkjent for studielån og stipend igjennom Lånekassen.

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Gestaltterapi. Jeg har kortet kraftig ned på forklaringen.
http://www.gestaltakademiet.no/

NLP (Nevrolingvistisk programmering)
NLP er ment bygget opp rundt nevrologi, lingvistikk og programmering. Den nevrologiske delen representerer først og fremst sansene og hvordan vi danner meninger og handler på bakgrunn av disse meningene. Den lingvistiske delen ordner tanker, adferd og kommunikasjon med andre.

Artikkelen på Wikipedia er ikke selvforklarende for meg, men slik jeg forstår NLP kan man igjennom verbalt og ikke-verbalt språk omprogrammere følelser om et vanskelig emne.
Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/NLP

Man kan utdanne seg til NLP Practitioner ved å gå et kurs over 15 dager der man dekker 5 moduler.

Etter dette kan du ta NLP Master Practitioner som er 5 nye moduler over 15 dager og slik jeg forstår det må du ha gjennomført 20 timer med coaching før du kan ta denne videreutdanningen.

For å bli Certified Coach må du ta 4 moduler a 3 dager, bruke en mentor i 10 timer og ha 125 timer coaching praksis.

Slik jeg forstår det er NLP ingen beskyttet tittel og det er utfordringer med opphavsrett og muligheten til å praktisere som coach med NLP tilnærming uten en formell utdannelse.

Psykodrama
Psykodrama er en terapeutisk kreativ metode for arbeid med mennesker i grupper og enkeltvis. Psykodrama betyr oversatt fra gresk ”sjel i handling” . I psykodrama tar man i bruk kreativiteten og ressursene i hver enkelt person slik at man kan utvikle seg mot en sannere forståelse av seg selv og sitt liv og finne nye måter å forholde seg til seg selv og andre på.

Metoden brukes bl.a innen selvutvikling og terapi, veiledning, coaching, pedagogikk, teaterinstruksjon og rolleutvikling og innen organisasjonsutvikling og teambuilding.

Psykodrama kan brukes ved kommunikasjonsproblemer, konfliktløsing, oppbygging av selvtillit, for selvinnsikt, indre frigjøring, kreativitetsutvikling, avhengighetsproblematikk, parterapi, familieterapi, faglig veiledning, forbedring av arbeidsmiljø osv.

Teknikkene kan hjelpe enkeltpersoner og en gruppe til å åpne opp for nye perspektiver. Metoden viser seg å være godt egnet til konfliktløsning, fordi filosofien bak metoden er ressursorientert og bærer i seg dyp innsikt i gruppeprosesser.
Mange av teknikkene innen psykodrama benyttes også i andre terapiformer, spesielt innen gestalterapi.

Norsk Psykodrama Institutt (NPI) og Norsk Psykodrama Akademi tilbyr dette som et deltidsstudie på tre nivåer:

Grunnutdanning: 2-årig grunnutdanning – psykodrama-assistent.

Lederutdanning: 3-årig videreutdanning – psykodramaleder/profesjonsstudie; kompetanse til å lede psykodramagrupper.

Regissørutdanning: 2-årig påbygging – psykodramaregissør/psykodramaterapeut; kompetanse til å veilede psykodramaledere på oppgaver.

Studiet består av samlinger med ulik innhold og lengde, egen praksis, skriftlige oppgaver og veiledning.

Å bruke personer tilknyttet et trossamfunn som terapeut
En prest, kirketjener, pastor, imam, munk eller hvilken som helst annen person som er tilknyttet ditt trossamfunn har lenge vært et fullgodt alternativ til terapi. Psykoanalyse og psykoterapi har mye til felles med åndelige retninger og er basert på mange av de samme filosofiske teoriene som mange religioner har felles.

Å si at en prest har den samme rollen som en terapeut er vel kanskje å ta i, siden religionen ofte vil være en rød tråd når man går til en slik person for å snakke om sine utfordringer - men en imam har en stor fordel fremfor en terapeut siden det ikke er "så farlig" å gå og snakke med han.

De vil ha mye erfaring med å takle spesielt sorg, noe som ofte bringer klienter inn i terapirommet. Før i tiden var vel presten det nærmeste vi kunne komme en ekteskapsrådgiver i dette landet, og for mange er det fremdeles slik.

Andre terapiformer
Det er ikke rart markedet for terapi kan fremstå som noe vanskelig å orientere seg i, for det finnes jo en terapiform for enhver alternativ sjel. Det blir en for stor oppgave for meg å skrive om alle mulige terapiformer, noe jeg egentlig ikke er interessert i å gjøre heller. Jeg ønsker å skrive om de mest kjente og ikke minst mest brukte terapiformene som finnes og som det er mulig å ta en utdannelse innen.

Med hensikt har jeg ikke tatt med behandlingsformer som etter min mening er for å kurere et sykdomsbilde, der pasienten lider av noe rent fysisk (f.eks Aromaterapi og Homeopati) eller former for terapi som krever medfødte evner (f.eks Healing) og alle avarter som inneholder massasje eller annen berøring som en vesentlig del av behandlingen.

Å være coach er ingen beskyttet tittel, så enhver person med livserfaring innen et spesialfelt kan i praksis sette i gang med å coache andre, men det finnes derimot flere utdanningsinstitusjoner som gir deg tittelen coach, NGI er et av disse alternativene.

Gi meg tips hvis det finnes terapiformer som burde vært med i dette innlegget.

Kilder: (Wikipedia, Studenttorget.no, Alternativ.no)

Hva får personer til å oppsøke en terapeut?

Når jeg forteller andre at jeg går på studiet for å bli psykoterapeut, får jeg ofte spørsmål om hva det egentlig er - noe jeg mer eller mindre forklarer med at "det er det samme som en psykolog". Senere har jeg planer om å skrive litt om de forskjellige typene terapi man kan velge, men akkurat nå har jeg nok med å forstå hva gestaltterapi er og prinsippene og teoriene rundt dette.

Mange som oppsøker en terapeut har ofte opplevd noen av disse symptomene på forhånd:
- Søvnmangel.
- At man drikker mer enn normalt.
- Depresjon og/eller at man føler seg sliten, lei seg, håpløshet, bekymring og lignende.
- Nervøsitet
- Konflikter med personer i sine nære relasjoner, dette kan være f.eks med sin partner, familiemedlemmer eller på arbeidsplassen. Et foreliggende eller gjennomført samlivsbrudd er helt klart en slik konflikt.
- Tap av noen som står deg nær.

I Norge er det lagt opp til at vi oftest tar kontakt med vår fastlege hvis vi er fysisk syke, dette er også ofte den første personen vi snakker med om disse symptomene som er beskrevet over. En fastlege kan skrive en rekvisisjon til en psykolog eller andre spesialister hvis hun tror det er mulig å sette en diagnose.

På http://www.psykol.no/ var det totalt 5789 autoriserte psykologer (tallene er fra Januar 2008) i Norge, og det er gjerne disse en fastlege kan sende deg videre til. Antallet psykologer som er tilgjengelig for å ta i mot nye pasienter vet jeg lite om, men ut fra informasjon fra personer jeg har snakket med kan det være vanskelig å finne en psykolog som har mulighet til å ta deg imot med en gang. Er din diagnose kritisk og en fare for egen helse eller andre finnes det selvfølgelig måter å få behandling, men nå ønsker jeg å fokusere på "normalnevrotikerne" - vi som har et behov for å snakke med en fagperson for å få løst diagnosen uten at "det går på helsa løs".

Noen av oss har forsikringer som gjør at vi kan oppsøke en psykolog eller annen spesialist, endel har dette igjennom arbeidsgiveren - her er selvfølgelig det en hensikt fra deres side at du som arbeidstager helst ikke skal bli sykemeldt - og blir du det ønsker de at du skal komme tilbake i arbeid så snart som mulig. NIMI, Hjelp24 og endel andre selskaper har tilbud til bedrifter om dette også igjennom bedriftshelsetjenesten.

Er du i en situasjon der du trenger hjelp, vil du som andre "syke" muligens oppsøke alternative former for psykoterapi - noen får muligens ikke en rekvisisjon videre av sin fastlege, føler ikke at den terapeuten de har gått til har klart å hjelpe dem - eller sitter rett og slett og funderer på om terapi kan være noe for deg.

Da benytter du kanskje som meg nettet til å oppsøke informasjon?
Ved å google "terapi" eller noe lignende kommer det mange treff opp - og noen av disse kaller seg Gestaltterapeuter. Ordet i seg selv er et vanskelig begrep, gestalt har ingen norsk mening og er brukt fordi retningen hadde sin opprinnelse med en tysker ved navn Fritz Perls. (Flere steder på denne bloggen har jeg forsøkt å forklare hva dette er, når jeg føler jeg har funnet en god definisjon, skal jeg lime inn en link her.)

I følge Norsk Gestaltterapeut Forenings nettsider er det ca 350 praktiserende Gestaltterapeuter i Norge, og det blir årlig utdannet ca 70 nye fra NGI.

Jeg har vært inne på endel av nettsidene til disse, og det er vel ingen som kan beskylde denne gruppen terapeuter for å ha "sort belte i markedsføring". Mulig jeg kaster stein i glasshus her, siden jeg sitter og blogger på en helt enkel plattform, uten fokus på hverken design eller å ha et innhold som har noen god struktur. Men planen min er nok å få laget en nettside den dagen jeg skal starte med egne klienter, og forhåpentligvis vil denne være et hakk bedre enn normalen.

Da blir jo det neste spørsmålet hvordan disse får tak i klienter, siden det kan være litt vanskelig å skjønne hva de driver med ut fra nettsidene?

En utfordring med å utdanne seg til å bli Gestaltterapeut er at inntil 2003 var dette et studie som ikke var godkjent for å motta studielån og stipend fra Statens Lånekasse - men heldigvis har Norsk Gestaltinstitutt blitt godkjent som en privat Høyskole og dermed har studiet blitt lettere tilgjengelig for de som ønsker dette som en utdannelse. Det stilles krav til søkeren om erfaring fra å jobbe med mennesker, og veldig mange som søker skolen kommer fra helsesektoren.

Norsk Gestaltforening (NGF) jobber på vegne av sine medlemmer for å gi dem bedre rammevilkår og øke kjennskapen til terapeutformen i Norge, men sannheten er nok at skal man klare seg som praktiserende gestaltterapeut må man nok bruke de virkemidlene man har til rådighet å skaffe seg klienter. Å sette inn annonser, dele ut flyveblader, bruke nettverket sitt - alle disse tingene må man gjøre. En utfordring for mange er nok at skal man få en god nettside, er det en del ting som må på plass - og "Hvermansen" vet som regel lite om design, innhold på nett, søkemotoroptimalisering og slike ting.

Det flotte med terapiformen er at den oppleves som veldig personlig for klienten, en gestaltterapeut er engasjert i sin pasient på en unik måte, dette kan jeg sikkert beskrive nærmere senere. Siden starten av NGI i 1986 har det vært en rekke enkeltindivider som har jobbet hardt med å skaffe seg klienter og gi terapiformen et godt rykte - dermed er det nok "word of mouth" og anbefalinger fra personer som har erfaring med psykoterapi som gjør at nye potensielle klienter ringer en gestaltterapeut og avtaler en time.

Når du er ute og leter etter noen å snakke med, finnes det selvfølgelig en haug med andre alternativer på markedet - og vi er alle ulike med ulike behov, så tipset mitt er å ta en telefon til den personen som driver med terapiformen som du har tro på at passer til deg - får du ikke en god følelse med hvordan du blir mottatt, ta en telefon til - det er mange å velge mellom. Fortell kort om hvorfor du tror du trenger hjelp og er kjemien med personen til stede, så ta sjansen og prøv. Bruk gjerne denne siden for å finne godkjente terapeuter: http://ngfo.no/index.php?site=default/473

Kostnadene for terapi varierer, men det er som regel verdt det - kanskje livet blir enklere å takle?

Et sitat tatt ut av sin sammenheng

En venn av meg fortalte i dag en historie om Buddha, jeg har googlet om historien og funnet ut at den ble tatt ut av sin sammenheng - som ofte slike muntlige fortellinger blir, men jeg skriver den slik han sa den til meg. Det ble også understreket at han ikke husket helt hvordan den var.

Buddha fortalte en historie om en mann som hadde blitt skutt av en pil, og denne mannen tenkte på hvem det kunne være som hadde skutt på ham, hvilken stamme denne mannen var fra, hva slags treverk det var i pilen, hvor han hadde fått buen fra og så videre. I stedet for for å dvele for mye med hvorfor ting er som de er, ville det ikke heller vært bedre for denne mannen å få noen til å trekke ut pilen og løse det virkelige problemet?

Når han fortalte dette til meg, ble jeg utrolig begeistret over hvor treffende jeg oppfatter gestaltterapi å være, og hvordan mye av tankegangen rundt våre prinsipper og teorier passer meg.

Terapeutens oppgave er ikke nødvendigvis å få pasienten til å innse at han har problemer med en ting på grunn av noe annet - men å akseptere at det er slik og at pasienten kan leve med dette problemet. Noen ganger må man hjelpe klienten å trekket ut pilen, andre ganger gjør de det selv. Hvis det da er viktig for pasienten å finne ut hva slags materialer pilen er laget av - kan vi også utforske dette.

Polarisering og konflikter

Jeg har akkurat lest i Joseph Zinker's bok "Creative Process in Gestalt Therapy" om polarisering og konflikter og fikk endel tanker rundt nettopp dette.

Vi mennesker har en rekke egenskaper som vi både ønsker å identifisere oss med og en del som vi ikke ønsker å anerkjenne i det hele tatt. Zinker skriver at personer som er sunne har en oppmerksomhet på at de kan være to ytterligheter av en egenskap. Et slikt eksempel kan være at jeg kan si at jeg liker å være midtpunkt og at motparten til denne egenskapen er å være tilbaketrukket. Hvis jeg har et sunt forhold til meg selv, kan jeg si at jeg i mange tilfeller elsker å få oppmerksomhet og trives i senter, men at jeg i andre situasjoner ikke ønsker å delta i det som skjer og trekker meg helt tilbake og kun observerer.

Hvis jeg har et usunt forhold til meg selv, vil jeg derimot fokusere kun på at det ene ytterpunktet, noe som selvfølgelig kan skape mye trøbbel for meg selv ved at jeg enten alltid ønsker å være midtpunkt eller å ikke få noe oppmerksomhet i det hele tatt. Dette vil starte en konflikt med meg selv, der jeg har et selvbilde om at jeg aldri skal si et ord i en forsamling med mer enn to personer til stede - men jeg ser på meg selv som meget fantasifull og kreativ og har et sterkt ønske om å formidle dette til resten av verden. Hvordan kan jeg som ikke tør å si noe med mange personer til stede gi uttrykk for min kreativitet og skaperevne uten å bryte med denne personlige konflikten? Løsningen er kanskje å skrive en bok og gi den ut under pseudonym, men problemet blir raskt reellt når mitt forlag blir ringt opp av Skavland som ønsker å ha denne fiktive personen som gjest? Forleggeren min ringer meg opp og ber om at jeg stiller opp, det vil føre til god PR både for forlaget og for meg som forfatter, de har ikke hatt råd til å reklamere for min brilliante bok og dette vil helt klart føre til økt salg. Jeg har en slik indre konflikt om dette at jeg ikke ser det at jeg faktisk som privatperson ønsker å være en grå mus og holde meg helt for meg selv - men jeg som forfatter er helt brilliant og ønsker å bli bedt på den årlige sommerfesten og drikke rødvin med Anne B. Ragde, nei - det går ikke for meg å være begge disse delene, for jeg er jo så kjedelig...

En historisk person som udiskutabelt hadde noen indre konflikter og ikke klarte å anerkjenne sine svake sider i seg selv eller folket han førte var Adolf Hitler. Jeg er ingen historiker og tror ikke man trenger å være det for å kunne bruke han som et eksempel. Denne litt kortvokste mannen som hadde forsøkt seg som kunstner og blitt omtrent kastet ut av kunsthåndskolen ønsker å bygge opp et folk av overmennesker som var omtrent det motsatte av hva han selv var, høye lyse ariske mennesker med blå øyne og en fysikk som greske guder som skulle leve i et felleskap med helt klare regler og kontrollere verden. Det er mulig jeg provoserer ved å si at hans indre personlige konflikter, kombinert med en tidsepoke som gjorde det utenkelige tenkelig førte til en verdenskrig og utslettelsen av millioner av mennesker. I den samme tiden satt Fritz Perls og brygget på sine egne teorier som skulle skape liv til en ny retning innen psykoanalyse, mye på grunn av hans egen konflikt med Freud. Tenk deg om en frustrert Adolf hadde vandret inn i Fritz verden en gang i 1933 og startet å bearbeide sine egne indre konflikter - kanskje verden hadde vært helt annerledes i dag?

Terapi på TVen

Første gang jeg så Sopranos ble jeg helt hektet på serien. Uten å være skråsikker tror jeg dette var i den perioden jeg selv startet å gå i terapi for første gang, og det var veldig spennende å se Tony Soprano, den store mafiabossen, oppsøke Dr. Melfi.

Det sies at Sopranos var starten på bølgen av TV serier som HBO (Home Box Office, et amerikansk selskap på lik linje med f.eks Canal Digital, som både produserer filmer og TV serier og har sin egen TV kanal med abonnement) produserte med høyt budsjett og som fikk veldig gode kritikker og en enorm seermasse over hele verden.

Å sette en mafiaboss inn i tilværelsen som sårbar klient, der hans største utfordringer pendlet mellom å kontrollere sitt eget sinne og forhindre at han svimet av - var et klart brudd på hvordan den italienskættede mafiaen har blitt skildret i filmer og andre serier.

Sopranos handler mest om andre ting enn at han går i terapi - og som klient faller blir han betatt av sin psykolog og ønsker å være sammen med henne. Han treffer også en suicidal kvinne kalt Gloria Trillo ved en tilfeldighet i Dr. Melfi's venteværelse og de har etterhvert en kort og intens affære.

En annen HBO serie som jeg oppdaget for en ukes tid siden var "In Treatment" med Gabriel Byrne i hovedrollen. Jeg har sett et par episoder tidligere i tilfeldig rekkefølge, men det fenget ikke skikkelig fordi det var vanskelig for meg å se helheten. Jeg var innom den lokale videosjappa i forrige uke etter min første terapitime, og kjøpte første halvdel av første sesong.

Resultatet er at det er vanskelig for meg å ikke sette på serien i tide og utide, for jeg blir så oppslukt av hvordan det vil gå med både klientene og terapeuten, som selv sliter med sine utfordringer. Tar meg selv i å sitte og kommentere hvilke kontaktformer som brukes og andre fagutrykk som jeg tror jeg vet hva betyr. Det er helt klart for meg at det er både inspirerende og skremmende å se hvordan en terapeut kan oppleve sine klienter. Det er nok noen ytterpunkter og stereotypiske settinger som er valgt for å skape god underholdning, for å lage en TV-serie kun for fagpersonell tror jeg neppe ville blitt en slager.

En av tankene jeg får ved å se denne serien, er nok det at terapeuter også er mennesker. Det er en klar og definert rolle man innehar i terapirommet - men siden man er mennesklig gjør man også de samme feilene selv i sine relasjoner.

Vi er også midt i Presidenten, eller "The West Wing" der Dr. Stanley Keyworth først kommer inne og hjelper Josh Lyman etter han har fått senskader av en skyteepisode i den første sesongen. Han er reine superhelten, og hadde vel hatt tilnavnet Dr. Therapy hvis han skulle vært med i en Marvel tegneserie. Senere får han også brynet seg på selveste Presidenten da han får søvnproblemer.

I Norge har det ikke vært fullt så mange psykologer og terapeuter, ihvertfall ikke som jeg kan komme på i farta. Atle Antonsen i rollen som Dag er jo en karikatur av en dysfunksjonell samlivsterapeut, men utrolig underholdende.

Uansett er det deilig å kunne sette seg ned og se en episode eller to av en serie, drømme seg bort i tankene om at jeg selv en dag vil sitte med klienter i mitt eget terapirom og møte noen av de samme utfordringene som de prøver å formidle på TV.

Bloggurat

Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/412056ce26fc249d2af23114abdf71c99d688548%22%3EBloggurat%3C/a>.

Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/8374/oslo%22%3EOslo%3C/a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/%22%3Enorske bloggkart</a>!

Deling

Kontaktformer er tidens tema og jeg hadde gleden av å starte opp med min nye terapeut i går, noe som resulterte i bruk av kontaktformen deling i terapirommet.

Deling er motparten til kontaktformen retrofleksjon, det vil si at som klient og terapeut kan vi velge å holde tilbake informasjon eller dele den. Det kan sikkert virke selvforklarende, men jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har tenkt nevneverdig over de forskjellige kontaktformene før jeg startet i studiet. Det er godt å kunne sette teori opp mot de tingene som skjer mellom mennesker hele tiden hver eneste dag.

På jobb er en av mine viktigste oppgaver i kundemøter å få de jeg treffer til å dele informasjon med meg, men det er ganske stor forskjell å komme dresskledt inn i et møte der jeg skal få informasjon om et selskap og deres behov for programvareløsninger til å kunne sitte i et terapirom som terapeut om noen år og få en klient til å dele med meg i stedet for å sitte og "bite seg i tunga".

Vel, i terapirommet hadde jeg ikke det spesielt vanskelig å dele både det ene og det andre. Utfordringen med denne første konsultasjonen var at jeg ikke hadde noen spesiell grunn til at jeg kom til terapeuten, i motsetning til hvordan det har vært for meg tidligere. Da har det enten vært parterapi fordi vi har hatt utfordringer i et forhold eller individualterapi fordi det har vært en krise som har oppstått i livet som jeg har hatt behov for å bearbeide. I løpet av de fire årene jeg går på NGI må jeg gjennomføre 70 timer gestaltterapi, enten individuelt, i par eller grupper.

Min primære motivasjon er da at jeg må opprette et forhold til en terapeut fordi det er obligatorisk. Resultatet blir da at jeg sitter og babler mer eller mindre sammenhengende i litt over en time. Mitt behov for å dele er såpass stort at terapeuten ikke trenger å stille noen spørsmål i det hele tatt for å få dialogen til å gå, men gjør det heldigvis fordi han ønsker å utdype forskjellige detaljer i det jeg forteller om.

Behovet mitt i går var å starte terapien ved å fortelle så mye som mulig om meg selv, så terapeuten min skal få en forståelse for hvem jeg er og min bakgrunn de siste ti årene. Jeg hoppet frem og tilbake i tidslinjen, snakket om et emne med stor entusiasme og snur plutselig helt rundt og bytter tema. Hele tiden jobber hjernen min på høygir og jeg prøver å konsentrere meg om å fortelle det jeg tror terapeuten vil synes er relevant.

Som jeg nevnte stoppet han meg opp med jevne mellomrom og stilte noen spørsmål - for det meste om hvordan jeg føler det er å snakke om de ulike tingene, og det får meg til å stoppe opp, kjenne etter hvordan det føles og så forteller jeg det. Siden jeg er ganske fokusert på min egen awareness for tiden, er ikke dette et problem heller.

Hadde dette vært et jobbintervju ville jeg nok ikke blitt kalt inn til et nytt møte, ikke på grunn av det jeg fortalte men fordi jeg bablet i vei konstant.

Effekten av dette var at jeg gikk ut fra terapeutens lokale og tenkte: "Da har jeg startet!"
Min intensjon var nok både å dele mye og intenst om meg selv, samtidig som jeg sjekket ut om terapeuten befant seg i feltet sammen med meg. Jeg tipper at tiden som går frem til neste konsultasjon vil brukes til å bearbeide mine egne tanker rundt hva jeg skal bruke tiden i terapirommet til.

Retrofleksjon

Uttrykket "å bite seg selv i tungen" er vel et godt eksempel på retrofleksjon.

Kontaktformer innen gestaltterapi benyttes mye og omhandler hvordan vi kommuniserer med hverandre i feltet mellom terapeut og klient. Det som dukker opp i terapirommet har nok ofte sammenheng med hvordan personen reagerer i andre situasjoner også, derfor jobber terapeuten ofte mye med klienten og deres bruk av de ulike kontaktformene.

Planen min er å skrive litt om de forskjellige kontaktformene, og jeg valgte tilfeldig å starte med retrofleksjon, dels fordi jeg tror det er enkelt for de fleste å relatere seg til - og dermed krever det ikke så mye av meg som blogger.

Når jeg bruker kontaktformen retrofleksjon er det ofte i en situasjon der jeg føler meg urettferdig behandlet, men av en eller annen grunn ønsker å holde igjen min reaksjon. Som person er jeg ikke vanskelig å lese, så mine medmennesker trenger nok ikke være utdannet terapeut for å skjønne at jeg har noe på hjertet. I utgangspunktet har jeg et behov for å si noe om det som skjer - men jeg tenker: "Nei, det blir bare bråk av dette - så jeg holder det for meg selv."

Resultatet blir da at jeg undertrykker mitt eget behov for å fortelle hva jeg mener, og det kjennes som regel som en følelse i den indre sonen. Generelt sett kan jeg kjenne litt ubehag i mageregionen, pulsen min går opp og jeg puster tyngre og mer anstrengt. I slike situasjoner drar jeg ikke opp et speil for å iakta min egen reaksjon, men jeg regner med at både kroppspråk og ansiktsuttrykk endres betraktelig, selv om jeg selv kanskje går og innbiller meg selv at jeg er stødig som en klippe og ingen kan se hva jeg tenker og føler i det øyeblikket.

Konsekvensen av at jeg blir litt rød i toppen, legger armene i kors og får en bekymringsrynke i pannen - er at jeg får spørsmålet: "Er det noe du tenker på?"
"Neida! Ingenting, vi går videre!" eller noe tilsvarende er ofte mitt svar.

Da har jeg altså hatt lyst til å dele mine tanker, men ikke tillatt meg selv det. Situasjonen endres og det går som regel litt tid før mine indre demoner starter å male på med "du skulle ha sagt noe", "er du feig?" og andre nedverdigende og destruktive tanker.

Eckart Tolle har skrevet en bok om disse indre demonene, eller "stemmene i hodet" som vi også kan kalle dem. Boken heter "The Power of Now" eller "Det er nå du lever" på norsk og finnes blant annet på http://www.haugenbok.no/. Det er en av mine favoritter å gi bort, siden jeg tror alle har godt av å lære seg å leve med disse indre stemmene som er et resultat av våre retrofleksjoner, blant annet.

Fordi jeg da holder igjen det jeg har lyst til å si, kjenner jeg blir varm i kroppen og alikevel holder det i meg - blir jeg sur på meg selv. Jeg kan bli liggende å tenke på dette når jeg egentlig burde sove, og hadde jeg hatt valget ville jeg nok heller prioritert søvnen - spesielt i disse dager med nyfødte barn som sover maks fire timer om gangen.

Da er jo ofte resultatet at jeg sier til meg selv: "Neste gang skal jeg jaggu dele!", for det er jo et mye bedre alternativ ikke sant?

Vel, det er jo ingenting som er svart-hvitt her i verden, så hadde det ikke vært for retrofleksjon så hadde alle gått rundt og sagt hva de mener og tenker hele tiden - og det hadde jo vært enda mer slitsomt vil jeg tro.

Bøkene på pensumlisten 2

Fikk beskjed av en medstudent, at det er fullt mulig å bestille bøkene til førsteårsstudiet på en nettbokhandel som heter capris.no
Fordelen med å bestille herfra er at det er fraktfritt, så for de som ikke har bestilt alle bøkene enda - eller som ønsker å slippe å bestille fra amazon.co.uk eller amazon.com, så er det verdt et forsøk.

0939266164 PERLS, FREDERICK S.:GESTALT THERAPY VERB Heftet 263,- 263,-
0394710061 POLSTER, ERVING:GESTALT THERAPY INTEGRAT Heftet 95,-   95,-
0939266415 KORB, MARGARET P.:GESTALT THERAPY Heftet 169,- 169,-
0939266334 ROSENBLATT, DANIEL:OPENING DOORS Heftet 200,- 200,-
8205304378 KOKKERSVOLD, ERLING:MELLOM OSS Pocket 234,- 234,-
0394725670 ZINKER, JOSEPH C.:CREATIVE PROCESS IN GE Heftet 100,- 100,-

Fraktkostnad: 0,-

"What you do, you do"

Sitter og leser litt fra boken "Fritz Perls" av P. Clarkson og J. Mackewn og biter meg merke i en del viktige ting.

I boken står det:
"Each individual is ultimately alone: no matter how many friends we may have, each one of us must enter and leave this life alone".

For meg er dette veldig mye mer tydelig akkurat nå, for de siste dagene har jeg vært på sykehuset og ventet på at fødselen til mine tvillinger setter i gang. Min samboer får hormoner som skal sette prosessen i gang, og i mellomtiden er det bare å gå rundt å vente. Det er som å være i verdens lengste telefonkø, men du vet ikke hvor langt framme du er i køen.

De to barna som snart skal komme ut, gjør at mitt univers blir så mye større. Jeg er far fra før, og denne hendelsen vil påvirke veldig mange rundt meg. Men det er så tydelig at livet vårt ofte starter eller stopper på et sykehus. Når vi går rundt nede i første etasje, kommer det en strøm av pårørende, syke og ansatte konstant. Dette er et sted som aldri sover og livets syklus går sin gang. Hvert år blir det født ca 4.000 barn her, og det er ingen tvil om at de har både erfaring og kunnskap om hvordan barn kommer til verden. Men det er også mange som ender sin reise i dette bygget, og det er jo i sterk kontrast med vår glede over å få barn til verden og den sorgen det er å miste noen.

Men Perls og gestaltterapien sier at vi har friheten til å påvirke vårt eget liv. I prinsippet kunne vi satt oss i bilen og forsøkt å få disse barnene hjemme. Personlig mener jeg det ville vært galskap, men med denne friheten til å gjøre som vi vil, så må jeg også ha ansvar for mine valg. Heldigvis for barna mine, så velger jeg å bli her på sykehuset og la andre hjelpe oss.

Dette med å ta ansvar for våre valg er nok veldig vanskelig, det er mange av oss som prøver å flykte fra sannheten ved å forestille oss forpliktelser til andre eller skylde på andre på grunn av vår livssituasjon. Jeg har sikkert gitt andre skylden for mine handlinger mange ganger, men som gestaltterapien sier: "Det du gjør, gjør du."

Ved å faktisk anerkjenne at du selv er ansvarlig for dine handlinger, får du mer awareness rundt det du gjør eller har gjort.

Det ligger sikkert rundt femti babyer i disse gangene rundt meg, og heldigvis har ikke de enda startet å anerkjenne sin egen frihet eller ansvar for sine egne handlinger. De har en awareness som (sannsynligvis) dreier deg mest om den indre og ytre sonen. Tipper det er litt av en overgang å gå fra å duppe rundt i magen til moren sin, der det er varmt og godt, maten kommer rett inn i systemet gjennom navlestrengen og ingen av basisbehovene er utilfredsstilt - til å komme ut i den store verden.

Her ute er det kaldt, barnet må få i seg næring ved å bruke energi på selve handlingen å spise, det er flere lyder, lukter og inntrykk som skal behandles.

Likheten er kanskje stor til de som er syke og vet at de skal dø. Jeg har absolutt ingen erfaring med hverken døende eller det å dø i seg selv, men forestiller meg at det hadde vært helt andre tanker i mitt hode hvis jeg hadde vært her på sykehuset i annet ærend.

Jeg skal prøve å leve etter gestaltterapiens prinsipper, uten å gjør det ville jeg nok ikke blitt en terapeut noen ville brukt, og jeg tror det er en stor utfordring å fortsette å bygge awareness rundt at det jeg gjør, gjør jeg. Det er ingen vits for meg å skylde på andre i forhold til motgang i livet, for på et eller annet tidspunkt har jeg tatt et valg - ubevisst eller ikke, som har hatt konsekvenser.

Heldigvis har jeg god tid på meg til å bli enda bedre forberedt, det er ingen tid til å "leke hobbypsykolog" eller prøve å løse noen verdensproblemer enda. Jeg har startet å bli mer oppmerksom på at jeg har muligheten til å velge selv hva jeg gjør og ikke minst å ta ansvar for de valgene jeg tar. Nå i ukene fremover tror jeg ikke det vil tas så mange valg - de fleste vil ikke ha så store konsekvenser, for jeg har tatt valget å få barn, og mitt ansvar nå er at de får en så behagelig inngang til livet som mulig.

Konfluens

Akkurat nå sitter jeg på gulvet, rommet jeg sitter i er på et sykehus og min samboer ligger i en seng ved siden av og leser litt i Norsk Gestalttidsskrift av ren nyskjerrighet. Det er jo utrolig moro at hun faktisk leser på noe som har med gestaltterapi nå som vi skal ha tviliinger. Fødselen er i første fase av å bli satt i gang, og hun får noen piller som skal gjøre livmoren klar og vil forhåpentligvis sette i gang veer. Jordmoren synes det var litt unormalt å sitte å lese fagbøker mens maskinene måler hjertefrekvenser og aktivitet i livmoren. Selv sitter jeg og tvinner tommeltotter og prøver å sorter hodet mitt litt.

Da kommer det et spørsmål fra sengen:
"Hva er konfluens?"

Jeg ble svar skyldig, for dette ordet leste jeg om i forrige uke i en av artiklene av Den Flyvende Hollender eller et annet tidsskrift fra NGF. Men jeg husker jo ikke hva det er!

Først prøvde jeg å svare Solvor på dette, men det ble bare dumt - slik det ofte blir når jeg prøver å fortelle om noe jeg ikke kan. Etter litt knoting med ord fant jeg fort ut at det var på tide å undersøke litt før jeg svarte.

Prøvde først å google litt, men det kom ingen gode treff opp umiddelbart. Det var ingen artikkel om emnet på wikipedia heller. Det er jo litt dumt, tenker jeg jo da. Dette er jo en gyllen mulighet til å publisere noe som kan benyttes som oppslagsverk for andre som lurer på det samme, en oppgave jeg forøvrig mener noen andre enn meg bør gjøre, siden jeg ikke har en klar ide om hva begrepet er.

Å være konfluent er at vi har uklare grenser mellom oss og omgivelsene, eller uklare grenser inne i oss, mellom deler av oss selv. Når vi er konfluente er vi opptatte av omgivelsene på en slik måte at vi f.eks mener at andre mener, tenker, føler og er som oss.
(Kilde: Den Flyvende Hollender).

"Pop!", sa det i hodet mitt da - for nå mener jeg at det falt en brikke på plass.
En av mine gode kollegaer på jobben sier alltid: "Å anta noe er vår værste fiende!"
Han kan vel ikke ha mer rett. For vi baserer mange avgjørelser på antagelser, og for min del blir det veldig lett å ta feil hvis jeg for eksempel antar at min kunde mener noe om en sak. Muligheten for at jeg tar feil er kanskje større en muligheten for at jeg har rett. Derfor er det en gyllen regel å slutte å anta (i tilfelle med kunder) og heller spørre de om hva som er virkeligheten.

Vi går vel alle rundt og mener vi er "normale", og tror at alle andre er som oss - og det kan nok ha forårsaket mye misforståelser opp igjennom årene, alt fra mindre krangler til krig.

Nei, vi får passe på å ikke være konfluente med våre omgivelser gitt...

Å komme i gang

Jeg vet ikke om det er helt riktig å si at jeg har kommet i gang med studiet. De siste seks ukene har jeg gått med telefonen på i møter, sovet dårlig om natten og snakket med andre om at "tvillingene snart kommer". Men jeg har ihvertfall forsøkt å konsentrere meg om de oppgavene som står foran meg, reflektert litt over den første samlingen og hodet mitt har surret litt rundt dette med bruk av begreper og teori.

Husker godt da jeg sist startet på skolen, den gang et teknisk fag der vi skulle lære en del om Ohms lov. For de som kjenner til denne loven, så starter man med å regne ut enkle ting som motstand og resistans - men etterhvert som kompleksiteten øker blir alt så mye vanskeligere.

Men jeg fikk ihvertfall bestilt omtrent alle bøkene og har vært innom skolen en gang og fått kjøpt noen nummer av Norsk Gestalttidsskrift og Den Flyvende Hollender. Dette er tidsskrift som er gitt ut basert på bidrag fra mange ulike gestaltterapeuter og i skrivende stund er disse de eneste tekstene jeg kan lese inntil bøkene jeg har bestilt dukker opp.

Nå har jeg lest endel, og det er lett forvirring mellom begrepene. For meg er det ikke så vanskelig nå å kunne forstå at det finnes noe som heter felt, og at det oppstår ting i forgrunn og bakgrunnen av dette. Dette virker temmelig logisk, og det er heller ikke så vanskelig å forstå hva oppmerksomhet ("awareness") er for noe og at vi snakker om det ytre-, mellom- og indre laget.

Det vil si at jeg har kommet dit hen at jeg har en viss forståelse for noen av de grunnleggende begrepene og tankene rundt gestaltterapi. Her om dagen tenkte jeg på at det gjenstår 35 samlinger før jeg forhåpentligvis er ferdig utdannet. Det virker da ikke så ille? Men tenk deg all den forvirringen som vi skje mellom disse samlingene!

En venn av meg spurte om det kunne vært mulig å intensifisere studiet på noen måte. Mitt svar til dette var at jeg tror neppe det, for det er virkelig en lang prosess vi står ovenfor. Hvis jeg skal sammenligne med noe annet som er relevant for meg, så tok det omtrent halvannet år før jeg virkelig fikk forståelse for fagfeltet jeg jobbet med både sist gang jeg endret dette og gangen før.

Jeg gleder meg virkelig til å få en bedre forståelse for alle begrepene og teoriene innenfor gestaltterapi, men jeg gruer meg litt til all den frustrasjonen jeg kommer til å måtte takle fordi jeg rett og slett ikke skjønner helheten. Hjernen min må programmeres til å forstå noe som nå fremstår som temmelig abstrakt og uforståelig.

Nå har jeg startet å lese rundt temaene for neste samling, og jeg er veldig spent på hvordan min kollokviegruppe vil benytte tiden vi har avtalt til å diskutere forskjellige temaer. Det er sikkert andre som er minst like spent som meg på alt som skal skje fremover, og jeg håper ikke jeg er den eneste som strever litt med å "skjønne tegninga".

Innlegg fjernet

Dette innlegget er fjernet da det skrider mot retningslinjene til NGI.

Bøker på pensumlisten

Sitter litt småfrustrert og ser på pensumlisten på studiet, og startet friskt med å logge meg på http://www.penelopebokhandel.no/ som er OAS sin egen bokhandel der jeg trodde de skulle ha bøkene som studiet skal omhandle. Det viser seg fort at de tre første bøkene ikke er tilgjengelig, og jeg går så inn på http://www.amazon.co.uk/ og finner ut at de heller ikke er tilgjengelige direkte fra Amazon, men at de kan bestilles igjennom deres nettside. En av disse tre bøkene får jeg heller ikke bestilt fordi jeg bor i Norge.

Da koker det litt i topplokket mitt, og jeg blir irritert. Er det slik at pensumlisten er lagt opp slik at vi som studenter virkelig skal jobbe for å få tak i bøkene - har Penelope "glemt" å inkludere bøkene i sitt utvalg eller hva er det som gjelder?

Vel, jeg fikk ihvertfall bestilt fem bøker i dag - men mangler en god del litteratur for å ha en komplett liste. Tidsskriftene og slikt kan jeg vel kjøpe på NGI - men jeg mangler boka "Gestalt Therapy: Practice and Theory" av M.P Korb, J. Gorell & V. Van De Riet.

Hvis noen har gode tips til hvor jeg finner denne, så ville jeg vært takknemlig.

Det er vel sånn her det er å være student, er det ikke?

Innlegg fjernet

Dette innlegget er fjernet da det skrider mot retningslinjene til NGI.

Innlegg fjernet

Dette innlegget er fjernet da det skrider mot retningslinjene til NGI.

Første skoledag

I morgen starter Gestaltterapeut studiet på NGI. Kjenner spenningen stiger, tvillingene våre befinner seg fremdeles inne i min samboer - og det hadde vært utrolig bra om de kunne bli der noen dager til.

Tankene mine jobber med mye forventningsstyring. Hvordan er de andre jeg skal gå i klassen med? Er det noen jeg kjenner fra før (vi var ca 15 stykker som gikk på et helgekurs der vi fikk en innføring i gestaltterapi)?

Alle sammen er sannsynligvis like spent som meg, og det skal bli hyggelig å komme i gang. I morgen og på lørdag har vi alle sammen startet på studiet - og for meg har dette vært to datoer som har stått som milepæler i kalenderen. Det blir et skille som representerer mye forandring for min del.

I august betalte jeg ned siste fradraget på studielånet mitt. Det har tatt en evighet å få det nedbetalt, og nå starter jeg på'n igjen - med fire års studier finansiert av Statens Lånekasse.

Jeg lurer på om det er rett av meg å bruke fire år på dette, og håper virkelig at konklusjonen blir et rungende "Ja!". Nå må jeg ut og finne meg en egen terapeut (man må ha til sammen 70 timer egenterapi i løpet av de fire årene), og jeg ønsker å finne en 3- eller 4-års student som har vært igjennom det samme jeg står ovenfor.

Selv om jeg er spent og har mine tvil om jeg har valgt rett - så gleder jeg meg noe enormt.

Om en uke er jeg ferdig med første skoledag...

...hvis alt går etter planen.

Vi har en kommende familieøkning, og jeg går og krysser fingrene for at samboeren min skal knipe igjen en drøy uke til. Det er jo selvfølgelig umulig å forutsi utfallet av våre ønsker, men det hadde vært utrolig praktisk.

Det har vært veldig hektisk for meg på jobben, og for å være helt ærlig har jeg ikke hatt tid til å reflektere så mye over hva som skal skje den første dagen vi starter på utdannelsen. Datteren min startet på skolen for et år siden. Jeg har sikkert noe av den samme spenningen som hun hadde forrige sommer da alle spurte henne om hun gledet seg til å starte på skolen. Egentlig er det et litt dumt voksenspørsmål. Selvfølgelig gledet hun seg - men samtidig gruet hun seg også litt. Barnehagen hadde blitt et trygt og godt sted, hun visste hva som skulle skje - kjente alle som jobbet der og hadde funnet seg noen faste lekekamerater. Men det å begynne på skolen innebar noe helt nytt. Hun visste rett og slett ikke hvordan det ville bli. Hvordan ville det være å "ha time"? Hva er egentlig lekser? Er det ingen som kommer til å passe på at hun spiser opp matpakka si?

Jeg aner heller ikke hvordan det vil bli, men jeg er helt sikker på at det er rundt tjue andre som skal gå i samme klasse som meg som tenker på akkurat det samme. I løpet av de fire årene vi skal gå sammen vil vi bli utrolig godt kjent, vi vil finne ut at vi liker noen bedre enn andre, finne noen venner - samtidig som vi vil holde en større avstand til andre.

Da jeg jobbet i et reklamebyrå, skulle vi finne oss en ny profil for selskapet. Vi brukte en hel del tid på å komme frem til at vårt selskap skulle by med kundene våre, eller klienter som man ofte kaller de - på en reise.
Dette synes jeg er en dårlig lignelse for en kommersiell virksomhet som skulle selge tjenester, spesielt siden over halvparten av det vi gjorde for kundene, sannsynligvis ikke hadde noen virkning. Men slik er det med reklame, man blåser opp virkeligheten - og tror på det selv.

Men jeg tror de neste fire årene blir en reise, også for de heldige som tar del i den sammen med meg. Jeg ville forandret meg kraftig de neste årene uansett - men ikke med den samme bevistheten som kreves for å kunne bli en god terapeut. For det er min målsetning, å bli en god terapeut. Hvordan man blir det kommer jeg sikkert til å blogge om i årene som kommer.

Gestaltterapeut?

Når jeg forteller andre at jeg skal gå utdannelsen til gestaltterapeut merker jeg at de ikke aner hva det er. Jeg prøver som regel å forklare at det er som en slags psykolog - men at man ikke behandler personer med sterke psykiske lidelser, eller noe i den duren... Er jeg heldig får jeg da et anerkjennende nikk, for de fleste vet hva en psykolog gjør, eller?

Hvis jeg skal prøve å definere hva gestaltterapi er for meg, kan jeg vel begynne med å si at det er vanskelig å komme med et godt svar - for jeg vet faktisk ikke helt hva det går ut på. Da kan det jo være lett å si at jeg er den største gambleren i årets kull for kommende gestaltterapeuter - siden jeg ikke har en anelse om hva jeg begir meg ut på, betaler en god sum for å få en utdannelse innen noe jeg ikke vet hva er? Det er mulig jeg tar feil, men de fleste studentene som starter på BI vet vel hva økonomi er? Eller en NTNU elev vet forskjellen på fysikk og kjemi?

Men gestaltterapi har vært en god måte for meg å løse problemene jeg hadde en gang, samt å drive med forebyggende arbeid på min mentale helse. Terapeuten min startet med å hjelpe meg med noen helt konkrete ting, og etterhvert gikk vi over til å snakke om de sakene som var viktig for meg i hverdagen. Han utfordret meg på mange områder, og var temmelig tøff - stilte ubehagelige spørsmål rundt ting jeg normalt sett ikke har gått rundt og tenkt på. Det var rett og slett en belastning til tider å måtte dra frem store og små emner som jeg ikke hadde noen reflektert mening om - men som i min underbevisthet fikk meg til å gå rundt å være irritert, skuffet, såret og mye annet negativt. Vi snakket også om mange av de positive tingene som jeg kanskje ikke har satt pris på tidligere.

Hvis du tenker over det jeg veldig enkelt har beskrevet i avsnittet over, så er det helt klare likheter mellom dette og for eksempel en god medarbeidersamtale, en dyp samtale med en venn i et øyeblikk der man diskuterer andre ting enn de vanlige overfladiske emnene vi har en tendens til å spore inn på - eller tankene man skriver ned i dagboken sin etter å ha opplevd noe godt eller vondt.

Kan jeg lære mer om disse tingene, vil jeg bli et bedre menneske, kjæreste, pappa, sønn, bror, venn og kollega - og kanskje en dag terapeut eller sjef. Da har det ikke noe å si at jeg ikke vet helt hva jeg går til.

Hva er hensikten med denne bloggen?

Jeg har kommet inn på gestaltterapistudiet hos NGI (Norsk Gestaltinstitutt, se http://www.gestalt.no/ for mer info), som er en høyskole og tilbyr en 4-årig gestaltterapeut-utdannelse i tillegg til andre studier.

Hvis du er interessert i gestalt som fag, vurderer å søke studieplass selv - eller kanskje tror det hadde vært bra med litt "opprydning på loftet", og vil ha litt mer informasjon om hva dette med gestalt går ut på - så håper jeg du vil kunne finne litt mer informasjon på denne bloggen.

Selv har jeg vært hos flere terapeuter i ulike sammenhenger, både individuell-, par og gruppe-terapi. Som de fleste andre som oppsøker en terapeut, tok jeg kontakt fordi jeg hadde en slags krise og trengte veilledning til å takle denne. Men etterhvert som man får ordnet opp i det som er viktig der og da, har det vært flott å fortsette å gå for å utvikle seg videre.

Grunnene til at jeg søkte studiet er mange, men en av hovedgrunnene var at jeg følte at jeg ikke hadde "nok å falle tilbake på", hvis jeg plutselig skulle gå lei av min nåværende jobb. Det er absolutt ikke slik at jeg mistrives med min jobb - men at jeg ønsker å utvikle meg videre.

Til daglig jobber jeg med salg av avanserte programvareløsninger, jeg går i dress på jobben og kan nok fremstå som en typisk konservativ kapitalist - noe jeg tror de fleste ikke forbinder med å være terapeut. Men jeg ser nytteverdien av at jeg kan bruke utdannelsen til å videreutvikle mine evner til å kommunisere både innen jobben og privat. Forhåpentligvis kan jeg også en dag få egne klienter og starte opp egen praksis.

Men det betyr ikke at jeg skal slutte å jobbe der jeg er nå, for noe av fordelen med dette studiet er at jeg kan kombinere dette med min nåværende jobb - fordi studiet består av ni samlinger igjennom skoleåret og undervisningen skjer på fredager og lørdager.

Jeg har planlagt å legge ut innlegg om hvordan det er å gå på studiet og dele mine erfaringer med de som er interessert. Så får vi se hvordan det utvikler seg.